Barnas favoritt

Ruben Eliassen (34) lider av ADHD og gjør stor suksess som forfatter for tida. Hvis du ikke har hørt om ham, er du antakelig for gammel.

- ER DET NOEN HER SOM ikke liker å lese bøker?Ruben Eliassen ser utover klasserommet. Ei hånd strekkes nølende i været. Så kommer ei til. Og enda et par.- Godt, da er jeg ikke alene, sier han og ler så hele den lange, tynne kroppen rister. 28 niendeklassinger svarer med litt usikker latter. - Ibsen? Hamsun? Hvor kult er det, liksom!! Jeg synes nemlig det er kjempekjedelig å lese bøker! Når jeg tenker meg om, synes jeg egentlig det er kjedelig å skrive også.Latteren fra klassen er litt høyere nå. Men fremdeles lurer mange på om de hører riktig. En forfatter som verken liker å lese eller skrive?- Tulla! roper Eliassen og ler. Nå er klassen helt med. Nå har han dem.- Det spørs helt hva jeg leser. Og skriver, sier han. ALDRI HØRT OM MANNEN FØR? Da er du nok både over 16 og ikke spesielt interessert i den litterære sjangeren fantasy. Eliassen debuterte i fjor med romanen «Profetiens utvalgte», den første boka i Phenomena-serien. Boka ble stemt til topps av unge lesere og vant Arks barnebokpris. Eliassen sjøl vant Kultur- og kirkedepartementets debutantpris. Tidlig i høst nådde oppfølgeren «Parados\' øyne» butikkhyllene. Men den fikk ikke stå der lenge. Etter tre dager var førsteopplaget utsolgt. Forlaget bruker ord som «eventyrlig» og «fantastisk», og opplaget er nå oppe i 13000. Et stykke fra Harry Potter, men likevel. Så hvorfor har ikke flere av oss hørt om Ruben Eliassen? - Snobberi? sier Eliassen og trekker på skuldrene. Dagens skolebesøk er over. Glem Gaute, David og Kurt. Dagens idol på Marienlyst Skole heter Ruben. Nå unner han seg et stykke marsipankake og et lite glass madeira på Grand Café i Oslo sentrum. Han er sliten, et forfatterbesøk av Eliassen er nært beslektet med en standupforestilling. - Det er mye snobberi innen litterære kretser. Og verken fantasy eller barne- og ungdomslitteratur er høyverdig nok til å bli tatt seriøst. Jeg tror for eksempel at en fantasyroman aldri kunne vunnet Brage-prisen. Og jeg har enda til gode å bli anmeldt av de store avisene. SÅ I HØST FIKK ELIASSEN Gyldendal til å omadressere anmeldereksemplarene av hans siste bok til landets skolebiblioteker. - Hele markedsføringsbudsjettet mitt gikk opp i porto, sier han og ler. Men innrømmer, dønn alvorlig, at mangelen på oppmerksomhet fra pressen har vært ganske frustrerende.- Jeg jobbet med ei bok i to år, ei bok jeg var helt sikker på ville få flere barn og unge til å begynne å lese, og så var det ingen som la merke til den. For målet var ikke først og fremst å skrive ei bok, men å få barn og unge til å lese. - Er det grunnen til at du gidder å gjøre så mange skoleturneer?Eliassen nikker entusiastisk. - Og fordi det gir meg en mulighet til å snakke om virkelig viktige ting. FORUTEN Å LESE FRA bøkene sine, bruker Eliassen tida i klasserommet til å snakke om hvordan takle masete lærere, stilskriving, mobbing og skoletrøtthet, og om hva det vil si å leve med ADHD - å være såkalt hyperaktiv.- Jeg skjønte det ikke før for to år siden. Det går som regel i arv, og da sønnen min fikk diagnosen, spurte legen meg om symptomene lød kjente. - Og det gjorde de?- Ja. Jeg var ikke så veldig urolig som barn, men jeg fant på mye. Og hadde enorm fantasi. - Hvordan har livet ditt endret seg etter du begynte med medisiner?- Jeg har alltid hatt hundre baller i lufta samtidig. Den største forskjellen er at jeg nå klarer å begrense meg til å ta ned et par av ballene om gangen og konsentrere meg helt om dem.- Du burde kanskje heller skrevet dikt enn romaner?- Kanskje. Men det ligger en enorm tilfredsstillelse i å klare å ferdiggjøre så store prosjekter. Jeg pleier å si til elevene at hvis man har ADHD, er man i tillegg til mye annet veldig intelligent og veldig kreativ. En må se det positive i alt. Hvis du er dårlig i matte, er du helt sikkert flink i noe annet. Det handler om å finne det man er dyktig på og konsentrere seg om det. - Var du et mobbeoffer?Eliassen peker på nesa si.- Ser du denne? Helt knust. Alt inni her er kunstig. Jeg fikk også brukket ribbein og slått ut tenner. Rett og slett fordi jeg var annerledes. Mobbing blir litt som realityseriene. Noen skal hele tida stemmes ut. Noen av lærerne mine mobbet meg også, antakelig fordi jeg stilte for mange spørsmål. ELEVENE STILLER OGSÅ SPØRSMÅL til Eliassen. Noen lurer på hva slags musikk han liker - Led Zeppelin - andre om hvor han kommer fra - Trondheim - noen av jentene lurer på om han har telefon og kjæreste - han er gift og har to barn - og noen lurer på hvorfor han valgte en sjanger preget av drager, alver, riddere og magi.- Jeg hadde egentlig ikke noe forhold til sjangeren. Var mer opptatt av Bjørneboe enn Tolkien. Men jeg ville skrive noe barn og unge ville lese. Da gjorde jeg det enkleste av alt: Jeg spurte dem. Og de svarte fantasy. Jeg blir ganske oppgitt når folk påstår at ungdom ikke lenger leser bøker. Det skyldes ganske enkelt at det skrives for få bøker de vil ha. Hamsun og Ibsen er vel og bra, men å tvinge 14-åringer til å lese slike bøker, er som å kvele dem langsomt. Og faren for å drepe leselysten for godt er ikke bare til stede, men overhengende. EN AV BALLENE ELIASSEN fremdeles har i lufta, er planene om å få se bøkene sine på lerretet. - Det er litt opp til Harald Zwart. Jeg sendte ham den første boka, og han delte min oppfatning av at det kunne blitt en bra film. Jeg vet at produksjonsselskapet hans har oversatt deler av den til engelsk og kontaktet andre produsenter. Vi har hatt flere møter og har diskutert mye. Men sånne ting tar jo lang tid. - Når skriver du din første voksenroman?- Det har jeg allerede gjort. Den ligger i skuffen hjemme. En riktig mørk og dyster sak. Den kommer nok i løpet av et par år. Men jeg synes det er mye vanskeligere å skrive for barn. Språket må skjæres til beinet, det er lite rom for utenomsnakk. Å skrive for barn høres enkelt ut, men nettopp det enkle er ofte veldig vanskelig. - Hvordan merker du suksessen i praksis?- Jeg har ikke merket så mye, sier han og rister sakte på hodet. Så sprekker ansiktet i et digert flir.- Men jeg gleder meg til neste år. Forfattere får etterbetalt, vet du.

    eirik.alver@dagbladet.no