Barnas skrekk

Smarte skuespillere unngår å spille mot barn og dyr. Det blåser Jørgen Langhelle (37) i.

«VR-R-R-R-A-TATT-TATT-TATT!»Det var Jørgen Langhelle som foreslo gokart. Over støyen av noe som minner om en overdimensjonert gressklipper forteller Langhelle at gokart for ham hører sammen med Riksteatret og turnéliv. I stedet for å sitte på hotellrommet, shoppe eller lese, undersøker han alltid om det finnes en gokartbane i nærheten av spillestedet. {ndash}Men jeg er ikke god, altså. Du behøver ikke være redd for å kjøre mot meg. Når Langhelle raser forbi meg for andre gang, og hever knyttneven til hilsen, skjønner jeg at jeg er blitt grundig lurt. Skuespillere kan kunsten å lyve, og Langhelle er en dyktig skuespiller. {ndash}JEG VET IKKE hvorfor jeg er blitt så mye brukt. Det er kanskje noe med øynene. Eller ansiktet. Hvordan lyset treffer det. Det kan være noe så enkelt som det. Noen folk fungerer ikke på film, de sklir praktisk talt av lerretet. Men, jeg vet ikke{ndash}å prate om sånt virker fort så blasert, sier han. «Tolv filmer, en hel haug med tv-serier, kortfilmer og novellefilmer.» Slik oppsummerer skuespilleren sin filmkarriere så langt. Likevel er han ingen A-kjendis. Han har ikke åpnet for Se og Hør og har styrt utenom såpeserier på tv. Men ser du norske spillefilmer, har du garantert sett ansiktet før. Og hørt navnet. Innad i bransjen har han høy stjerne. Han er pr. i dag den eneste skuespilleren som har medvirket i to norske Oscar-nominerte filmer. Først i «Søndagsengler» i 1996, hvor han spilte ung hjelpeprest, og så i «Elling» i 2001, hvor han hadde rollen som sympatisk sosialarbeider. Etter sigende hadde også «Tyven, tyven», hvor Langhelle spiller en incestanklaget far som kidnapper sin datter, fått favorittstempel av amerikanske filmjournalister foran årets Oscar-nominasjoner. Men denne gang tapte Langhelle. Han slipper i hvert fall å sitte stivpynta og smile tappert i salen når noen andre blir ropt opp på scenen. {ndash}Skulle filmen blitt nominert, kunne jeg ikke reist til Hollywood likevel, siden jeg nå spiller i «Sporvogn til begjær» på Nationaltheatret, sier han.Heat nummer to er tilbakelagt, igjen med gokartveteran Langhelle som suveren vinner. Håret hans er vått av svette og smilet hans lyser som en 100-watts pære mens rundetider sammenliknes. Langhelle skrev også en slags historie i fjor sommer, da han ble Amanda-nominert i kategorien «beste skuespiller» for både «Tyven, tyven» og «Jeg er Dina». Storfavoritten måtte likevel se seg slått av Robert Stoltenberg. {ndash}Uansett hva jeg sier nå, vil det høres sutrete ut. Slike direktesendte show er aldri morsomme, spesielt når det handler om vinn eller forsvinn. Men det der{ndash}det er jeg ferdig med, sier han.I GÅR HADDE barnefilmen «Ulvesommer» premiere. I den spiller Langhelle en ulvejeger, med nesten psykopatiske trekk. Han er også kinoaktuell i «Pelle Politibil», hvor han spiller han en betjent av det svært usympatiske slaget.{ndash}Nei. Jeg tenkte ikke på at jeg nå kom til å havne på norske barns hatliste.Vi har forlatt Norsk GoKart-senter på Tøyen, seiersrusen har avtatt noe, og Langhelle skyller ned en bit sushi med en slurk sake. {ndash}Helge Ingar Gimle, som også er med i «Ulvesommer», spilte en fæl fyr i «Hotel Cæsar». Han har opplevd at folk spytter etter ham på gata. Voksne folk. Jeg tror at barn er flinkere enn voksne til å skille mellom virkelighet og fiksjon. {ndash}Det sies at bare ekstremt modige eller dumme skuespillere går med på å spille mot barn eller dyr. Du har for sikkerhets skyld valgt begge deler. Hvordan er det å spille mot barn? {ndash}Når et barn virkelig leverer, er det så dønn ekte at man nesten blir misunnelig. De har den tilstedeværelsen voksne skuespillere hele tida jobber hardt for å finne. Barn har ikke noen yrkeserfaring å støtte seg på. De går på spontanitet, sjarm og talent. Og snop, brus og is. Innspillingsdager kan være lange, det er klart barn blir slitne. Og leie{ndash}drittleie. Mye venting{ndash}og så må ting gjøres om og om igjen.{ndash}Og du selv, blir du lei?Langhelle lener seg over bordet.{ndash}Det hender. Men sånt skal man ikke si høyt. DET SIES AT 37-åringen fra Sandnes tar regi lett og er enkel å jobbe med. Sjøl er han ikke så sikker på det. Han er en mann som helst danser etter sin egen pipe. Dans var forresten ikke hans sterkeste side da han gikk på Teaterskolen. {ndash}Stildans, retter Langhelle. {ndash}Sånn dans man drev med i middelalderen. Dette var i min eksistensialistiske periode. Jeg så ikke helt poenget, og ville heller bruke tid på Camus og Sartre, enn å lære å gå opp og ned på tå. {ndash}Og så ble du utvist?{ndash}Jo da. Tre ganger. Ha ha ha. Men en utvisning betydde bare tre dagers fri. Jeg ble forresten også utvist da jeg gikk på Romerike Folkehøyskole. Det var etter det såkalte «tequilaslaget». Vi var sju elever som fikk beskjed om å holde oss borte fra skoleområdet i ei uke. Så vi dro på hyttetur til Kragerø og røykte noen jointer. Da vi kom tilbake, var det tid for å rulle opp den store hasjsaken. Rektor var dypt fortvilet. Ved å utvise oss for alkoholmisbruk, var han redd han ubevisst hadde presset oss inn i narkohelvetet. Langhelle ler igjen. {ndash}Og moralen er?{ndash}La folk få være unge mens de er det. All modenhet er basert på erfaring. {ndash}Er du politisk engasjert?Langhelle trekker pusten. Dypt. Så kommer det: {ndash}Jeg tror på et levd liv. Jeg blir fremdeles forbanna over urettferdighet og politisk svakhet. Politikere som snakker rundt grøten. Rent dilettanteri! For meg er det komplett uforståelig at folk som sitter i maktposisjoner ikke klarer å gjøre mer{ndash}mye mer{ndash}for de svake gruppene i samfunnet. Nei, jeg er ikke imponert, verken over kulturministeren, utenriksministeren eller statsministeren. Nitti prosent av regjeringen burde skjemmes, de burde tre en søppelpose over hodet når de beveger seg utendørs. Og når man først skal sparke i litt i alle retninger...{ndash}Ja?{ndash}Så er Norge kosepratens land. Se på Skavlan. Jeg er sikker på at nitti prosent av seerne tror at det går direkte, mens det i virkeligheten er tatt opp og redigert. Hvis noen sier noe som ikke passer inn i kosepratsettingen på fredagskvelden, er det bare å klippe det bort. {ndash}Sjansen for at du blir invitert er nettopp drastisk redusert?{ndash}Det driter jeg i. LANGHELLE BOR i dag i hus på Nesodden med sin samboer, danseren Torunn Robstad, og deres tre år gamle sønn. I slutten av mars ventes familieforøkning. Men pent hus i pen forstad, barn og stasjonsvogn til tross{ndash}han har fremdeles ikke noe stort ønske om en fast arbeidsgiver.{ndash}Jeg var halvannet år på Oslo Nye like etter Teaterskolen. Der rakk jeg å spille 140 forestillinger av Anne-Cath. Vestlys «Huset i skogen». Ett-hun-dre-og-før-ti ganger, gjentar han med trykk på hver stavelse. {ndash}Moralen i stykket er at alle problemer kan løses med en kopp kaffe. Snakk om tvangsmedisinering! Jeg har ikke noe imot Vestlys bøker, men en rolle i et stykke med en så enkel moral er rett og slett ikke interessant å spille så mange ganger. {ndash}Er noe stykke interessant å spille så mange ganger?{ndash}Jeg synes ikke det. Det er derfor jeg er så glad i film. Når scenen er ferdig spilt, kan jeg krysse ut siden og kaste den.eirik.alver@dagbladet.no

<B>Øynene>: Jeg vet ikke hvorfor jeg er blitt så mye brukt. Det er kanskje noe med øynene. Eller ansiktet. Hvordan lyset treffer det.
<B>Velbrukt: </B> Akkurat nå kan du se Jørgen Langhelle i både «Pelle Politibil» og «Ulvesommer». I sistnevnte spiller han skyteglad ulvejeger. Jeg er ikke redd for å bli upopulær blant barn. Dette er et eventyr. Og barn flinke til å skille mellom det og virkeligheten, sier han.
Kick off: Å kjøre gokart er et kick. Å lage film er et kick. Men å se på seg sjøl i kinosalen sammen med andre er ikke noe særlig, sier Jørgen Langhelle.