ZUBEETA (12) VENTER i døråpningen på den vesle hytta midt i khatåkeren. Hun er blek og sammensunken. {ndash}Graviditeten gjør meg så kvalm, så jeg prøvde å sove litt. Men bare kom inn, sier hun matt. Tolv år gammel er etiopiske Zubeeta seks måneder på vei i sitt andre svangerskap. Siden hun skjønte at hun var gravid, har hun vært så dårlig at de fleste dagene blir tilbrakt på murgulvet inne i hytta. {ndash}MIN DATTER SKAL være minst tjue. Jeg unner ingen å oppleve det samme som meg, svarer Zubeeta bestemt når vi spør hva hun anser som en passende giftealder. Selv var hun ti da hun for to år siden giftet seg med nå tjue år gamle Ahmed. «Over hele verden er bryllup et lykkelig øyeblikk og en milepæl i voksenlivet. Dessverre gir ikke skikken med tidlig ekteskap noen grunn til feiring.» Setningene er de to første i Unicef-rapporten «Early Marriage; Child Spouses», som ble lagt fram i fjor vår. Den viser at i flere land er over halvparten av alle jenter gift før de fyller 18. Rapporten forteller at barneekteskap finnes over hele verden, men er spesielt utbredt i Afrika. Giftealderen i Etiopia er 15 år, men på landsbygda skjer det atskillig tidligere. {ndash}Når ei jente er 14, bør hun være gift. Ikke for familiens del, men for sin egen, sier en far i en liten landsby utenfor Harrar i Øst-Etiopia. For ham og millioner av andre fedre er det uinteressant at døtrene deres går glipp av utdanning. Hva skal de med det, når familien har nok med å tenke på hvordan de skal få nok mat til å leve måneden ut? Å VÆRE TI ÅR og brud, som Zubeeta var, er tidlig, også i Etiopia. Men det er ikke uvanlig. I enkelte deler av landet blir barn giftet bort i 6{ndash}7-årsalderen. Da kan foreldre og svigerforeldre være relativt sikre på at jenta er jomfru: Ei jente som ikke er jomfru, er ingenting verdt og blir som regel en byrde for sin egen familie. Skikken er at jentas foreldre får penger eller husdyr av guttens foreldre. Inntil hun får mensen, slik at sønnen i familien kan ha samleie og forhåpentligvis gjøre henne gravid, fungerer jenta som en slags hushjelp for svigerforeldrene. Bruderov er også vanlig: {ndash}Hvis du besøker en barneskole og synes det er lite jenter i klassen, er det fordi bruderov er vanlig her øst i landet, sier Abebe Kebede, som jobber for National Committee on Traditional Practices of Ethiopia. Organisasjonen jobber blant annet for å bekjempe utbredelsen av barneekteskap.{ndash}Jenter, som oftest mellom ti og tolv år, blir kidnappet av eldre gutter på vei til skolen. De blir voldtatt, og må gifte seg med voldtektsmannen. Det er deres eneste sjanse. En kvinne som verken er jomfru eller gift, har ingen sjanser.Kari Øyen på Redd Barnas hovedkontor i hovedstaden Addis Abeba kjenner også til skikken med bruderov: {ndash}Jenta voldtas ofte flere ganger, helt til hun er gravid. Da går gutten til hennes foreldre og spør om å få gifte seg med henne. Jentas familie sier som oftest ja av hensyn til familiens ære, sier Øyen, som også forteller at bruderovet og den påfølgende voldtekten kan være avtalt på forhånd mellom barnas foreldre.{ndash}VI HADDE HATT SEX. Derfor måtte vi gifte oss, sier Zubeeta. Vi sitter på gulvet. Lukta av urin er påtrengende.{ndash}Men vårt bryllup var tilfeldig. Ingen tjente noe på at vi giftet oss. Vi kjente hverandre fra før og valgte hverandre, skyter ektemannen Ahmed inn. Unicefs rapport om barneekteskap viser at fenomenet er på frammarsj i enkelte land. Årsaken er fattigdom, men også krig og aids. Sistnevnte gjør jomfruer enda mer attraktive enn tidligere. Krig skaper nød og gjør ei ugift jente til en større økonomisk byrde for sin egen familie. Kanskje er det riktig at ingen har tjent noe på Zubeeta og Ahmeds bryllup. Selv om det etter hvert kommer fram at giftermålet kostet hans familie rundt 3000 norske kroner. {ndash}Men pengene gikk ikke til Zubeetas mor, selv om hun er enke. De gikk til oss, til å kjøpe land og til ting vi trengte, sier han og nikker mot noen ubrukte blomstrete plastfat som henger høyt oppe på den ellers nakne veggen. Zubeeta sier ingenting. En lang stund er det stille.{ndash}Faren min døde for noen år siden, og moren min kunne ikke forsørge oss, sier hun. {ndash}MANNEN MIN? Han er borte. Jeg vet ikke hvor gammel han var. Men han var stor. Kjempestor, sier Masrasha (15). Det er så vidt vi hører hva hun sier. Hun sitter innhyllet i et grågrønt teppe på en plaststol på fistulasykehuset i Addis Abeba. På grunn av underernæring ser Masrasha (15) ut som en 10-åring. En del tidlig bortgiftede jenter blir skadet allerede under samleiet. Enda flere under fødselen, fordi barnet blir sittende fast i bekkenet. Det er fem måneder siden Masrasha fødte sitt første barn. Det tok tre dager. Ektemannen ha forstått at livet med Masrasha ikke ville bli som han hadde tenkt seg.{ndash}Hun presset i tre dager for å få ut det døde barnet. Fordi kroppen hennes egentlig er for liten til å føde barn, endte det med at hun presset et stort hull i underlivet. Veggen mellom vagina og rektum er rett og slett borte, forklarer dr. Catherine Hamlin.Skaden kalles fistula, og er vanlig i fattige land med lav giftealder og dårlig helsevesen. {ndash}Barna er alltid dødfødte, og etterpå blir jentene selv utstøtt fordi ødeleggelsene i underlivet fører til at de lekker konstant, forteller dr. Hamlin. Stanken av urin er den samme på sykehuset som den vi noen dager seinere møter i den lille hytta til ekteparet Zubeeta og Ahmed. Bare enda sterkere. Som følge av pasientenes skader, finnes det på sykehuset ikke andre stoler enn de som er laget av plast. Det er mest praktisk sånn. {ndash}«Stressinkontinens» kaller vi det. Det verste er de som har hull både i rektum og blære. Dem renner alt ut av. Vi regner med at det gjelder en tredjedel. Noen får utlagt tarm. Ti prosent er umulig å kurere.Dr. Hamlin ser alvorlig på Masrasha. Så smiler hun:{ndash}Heldigvis bestemte broren til Masrasha seg for å selge ei geit for å få nok til bussbilletten hit. Hun legger ei hand på Masrashas spede skulder og fortsetter: {ndash}Og nå kan hun dra hjem til landsbyen, og der vil hun møte en ung mann som sier «Se på Masrasha, så vakker hun har blitt. Henne vil jeg gifte meg med.» Tolken oversetter med en liten latter i stemmen. Masrasha smiler også {ndash} forsiktig. Selv om hun innerst inne må vite at sjansen for at det lille eventyret skal bli virkelighet, er heller liten. INNERST I HJØRNET på rekonvalensposten sitter Ajebush på ei nyoppredd seng. Hun vet ikke hvor gammel hun er, men beina er krokete etter at hun har ligget ni år i fosterstilling. I motsetning til Masrasha vil Ajebush aldri kunne gå tilbake til landsbyen sin. {ndash}Etiopiske kvinner føder som regel sittende på huk. De kan bli sittende i dagevis og presse. Etterpå blir de liggende til sengs, med beina krøllet opp under seg i et forsøk på å stoppe urinen, sier dr. Hamlin. Fistulasykehuset er det eneste i sitt slag i Afrika. 77 år gamle Catherine Hamlin og hennes nå avdøde ektemann åpnet det i 1975. Siden har staben behandlet mer enn tjue tusen kvinner med fødselsskader. Jentene kommer til fots, på esel, båret av slektninger eller med buss fra hele kontinentet. Køen utenfor salen, hvor det nå ligger 140 jenter i 84 senger, er konstant. {ndash}De må kanskje vente noen dager før vi har en plass å tilby. Men alle får gratis hjelp, sier dr. Hamlin.{ndash}Vi er flinke tiggere, skjønner du!Hun ler, men blir raskt alvorlig igjen: {ndash}Vi har planer om noen enheter ute i distriktene. Det er de færreste som har krefter og råd til å komme til oss. Da må vi komme til dem.NOEN DAGER seinere: Vi er i ferd med å forlate den lille urinstinkende hytta i khatåkeren. Det unge ekteparet står begge i døråpningen. Zubeeta støtter seg tungt til karmen. Hun er matt i blikket. {ndash}Hvordan går det? spør jeg?{ndash}Jeg skal legge meg når dere har gått, svarer hun.{ndash}Hvordan gikk det med det første barnet? {ndash}Jeg fikk en gutt like etter at vi giftet oss, men han døde etter 15 dager. Antakelig fordi jeg var så dårlig under hele svangerskapet, sier Zubeeta. {ndash}Nå gleder vi oss til dette barnet, skyter Ahmed fort inn.{ndash}Hvor mange barn vil dere ha?{ndash}Ikke mer enn sju, sier Zubeeta.{ndash}Så mange som Gud vil, sier Ahmed. ronnaug.jarlsbo@dagbladet.no