Barnevakt mot krig

Gro Brækken (50) angrer ikke en dag på at hun forlot millionlønn i NHO for å bli sjef i Redd Barna. Men konstaterer at ingen i næringslivet har tilbudt henne styreverv etterpå.

HUN GRUET SEG for å sende brevet. Hun satt lenge på kontoret og finpusset. Hun bar utkastet med seg overalt. Hun tok det med hjem til Snarøya og satt med brevet i fanget foran tv\'n og forsikret seg om at budskapet var saklig. Det sto blant annet at regjeringen arbeider «passivt for krig» ved ikke å protestere mot USA. Det ble bråk. Kjell Magne Bondevik ble skuffet og sint. Og Gro Brækken ble ergerlig - på seg selv.EN DAG PÅ SEKSTITALLET ble det plutselig viktig for Gro Brækken å være flink. Det kan hende det var der det begynte. Inne i skolegården i Moss. Hun var nyinnflyttet fra nord, og fant fort ut at hun ikke lenger var ei kul rampejente fra Mo i Rana. Hun var ikke lenger bare ei som var smekk full av voldsom fantasi, distré drømmer og fiffige revestreker.Niks. Det var før flyttebilen kom. Her sørpå var hun plutselig bare en nordlending som så veldig barnslig ut og snakket rart. I tillegg var hun storesøster med ansvar for to småbrødre som rappet det som var av oppmerksomhet.Den tøffe Gro fikk seg en trøkk. Hun ble ei usikker ungjente som følte seg litt dum og rar og søkte tilflukt i litteratur, lekselesing og lange skiturer. MEN HUN BLE FAKTISK FLINK. Hun ble sivilingeniør i kjemiteknikk med topp karakterer. Hun giftet seg og fikk tre barn. Hun fikk lederjobber i olje- og gassindustrien og direktørstillinger på rad og rekke. Før hun forlot NHO for å ta toppjobben i Redd Barna i 1999. Og nå, etter å ha vært flink i mange, mange år, er det blitt viktigere for Gro Brækken ikke å være flink.- Jeg vil så gjerne si hva jeg gjør feil hele tida, utbryter hun.Hjørnekontoret hennes et steinkast fra regjeringsbygget er fylt av bilder. Familien på tur, barna i blomsterenger, Gro med sønn og datter på Besseggen. Og Gro blant barn i Kabul.- Hvorfor må du det?- Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid skal det. Jeg har bare ikke lyst til å bli oppfattet som ei slik flink og perfekt dame som gjør alle de riktige tingene.- Det er fort gjort for damer som deg.Hun smiler og slår ut to lange, slanke armer.- Ja, derfor må jeg liksom fortelle at «nei da, nei da, det er jo ikke slik!».DETTE ER DEN UKA med to demonstrasjoner i Oslos gater. Den ene protesterer mot at regjeringen ikke gjør noe med at George W. Bush hisser til krig. Den andre protesterer mot at regjeringen ikke gjør noe med at de markedsregulerte strømprisene stiger her i landet. Den mot krigen samler selvsagt langt færre folk, får langt mindre pressedekning og bare én stortingsrepresentant på talerlista. Strømdemonstrantene fikk fire. MEN DET ER BLANT fredsforkjemperne - i kveldsmørket i Birkelunden på Grünerløkka - at Gro Brækken står, tett ved siden av Gunnar Stålsett og Kristin Halvorsen. Det er så vidt hun ikke hutrer litt, i skjørt og spisse sko. Hun kikker seg rundt, venter på at det skal bli hennes tur. Hun skal gå opp en isete trapp, opp på en musikkpaviljong, se ut over en snødekket park og et par hundre mennesker med fakler, plakater og anarkistflagg. Hun skal spørre hvorfor Kjell Magne Bondevik og regjeringen ikke kan si klart nei til krig, slik Kofi Annan allerede har gjort. Spørre hva som vil kreve flest dødsofre: En Saddam som fortsetter under nøye oppsikt, eller en blodig angrepskrig.Stålsett og Halvorsen er på hjemmebane blant aktivistene. Parolene hagler på megafondialekt. Brækken er mildere i toneleiet, stemmen er ikke vant til gatedemonstrasjoner. Men applausen etterpå er sterk og klar.TO DAGER SEINERE konstaterer hun at hun ikke har hørt mer fra Bondevik, siden han sendte henne et svarbrev helt uten svar på hennes konkrete spørsmål - men med klart preg av framskutt underleppe.Gro Brækken rister så vidt på hodet.- Jeg blir så ergerlig på meg selv.- Fordi du tok i så hardt?- Nei, det var et svært saklig brev. Men det ergrer meg at jeg ikke klarer å la være å bli berørt av at Bondevik skriver at han blir trist. Jeg har ikke lyst til å gjøre statsministeren trist! Jeg vil ikke ha Bondevik der som en privatperson, jeg vil ha ham der som en statsminister som ser alvoret i forhold til hva man er i ferd med å gjøre mot barn og voksne i Irak.- Men ser du ikke argumentene om at Norge ikke kan kjøre noe solospill nå, fordi utenrikspolitikken er bundet til avtaler og taktiske hensyn?- Jeg ser dem, men hvis man oppriktig frykter krig i Irak og er imot krig, da er det ting man kan gjøre!- Hva da?- Blant annet kan man gå inn for å stimulere til debatt i Norge og få en politisk opinion mot seg med fullt overlegg, for så å gå til våre partnere og si at Norge må gå imot, fordi vi ikke har nok støtte på hjemmebane.- Jeg tror ikke de har bestemt seg for å gjøre det slik?- Nei, den norske regjeringen sier bare «ta det med ro folkens, vi er ekspertene, vi tar hensyn til alle disse vanskelige dilemmaene - men vær så snill, ikke si noe til Saddam om at dere er imot krig, for da kan jo Saddam komme til å tro at det ikke kan bli krig mot Irak». Jeg synes det er et farlig standpunkt i et demokrati, dette at vi alle skal oppføre oss som taktiske hobbydiplomater.TAKTISK DIPLOMATI er ikke blant Brækkens naturlige talenter, ifølge venner og kolleger. Hun er redd for ikke å bli likt, har et sterkt temperament, omtales som en mester i godt humør og varme komplimenter - men lever farlig fordi hun aldri er redd for å konfrontasjoner i viktige saker. Ingen er i tvil om hva hun mener eller forventer. Heller ikke markedsavdelingen som skal sørge for at Redd Barna får inn penger i et marked med tøff konkurranse. Slår du av en prat med Redd Barna-folk i dag, hører du om «utvikling av nye produkter», om «nye konkurrenter i markedet», om «kostnadsstyring og inntektsgrunnlag». De forvalter årlige inntekter på nær 300 millioner kroner, halvparten gitt av staten - resten i hovedsak av faddere, basarbarn og givere i næringslivet. - Da jeg kom hit, møtte jeg folk som er så dyktige på strategier og prosjektgjennomføring at store deler av næringslivet har mye å lære av dem, sier Brækken. Det siste tiåret er Redd Barna redusert med flere hundre ansatte i Norge og utlandet. Nå er det lokale folk som helst skal drive prosjektene. De norske er der for å dra i gang og så gjøre seg selv overflødige.- Straks det fungerer, reiser vi for å sette i gang neste prosjekt. Det er en effektiv måte å arbeide på, og det er det som gjør at vi hvert år klarer å hjelpe en million barn, sier Brækken fornøyd. - Hvordan i all verden teller dere disse ungene?- Hehehe. GRO BRÆKKEN LER HJERTELIG. Smilet er på høyde med det beste fra utlandet. Hun ler så høyt at det nesten er påfallende, ifølge hennes venn og tidligere sjef Karl Glad. Det var han som personlig hentet henne til NHO i 1994. De møttes på styremøtene han ledet i det som den gang het Norsk Forsvarsteknologi på Kongsberg. Der møtte Gro opp med dokumentmappe i den ene hånda og en baby i bærestol i den andre. Men da knøttet begynte å skrike etter mat, ble Karl Glad et øyeblikk bekymret. Den rutinerte styrelederen var ikke vant til den slags under møtene og fryktet et kort øyeblikk full pupp ved styrebordet. Frykten var ubegrunnet. Gro Brækken ammet ikke inne på styrerommene, men yngstemann fikk fort nærkontakt med makteliten. En gang siklet han i suppetallerknene til hele konsernledelsen i Den norske Bank, da han ble sendt rundt blant herrene ved bordet under møtemiddagen. Det ble mange stive smil over slipsknutene.HELE SITT YRKESLIV har hun arbeidet som kvinne blant mange menn. Hele tida har hun vært mot kjønnskvotering. Men hun ble ikke imponert over argumentasjonen fra næringslivet da næringsministeren i fjor truet med å innføre regler for kvotering. Da hun som 22-åring søkte sin første stilling i Shell, ble de kvinnelige søkerne tatt rett ut av bunken. Shell skulle ha en ung sivilingeniør, og tok ikke engang bryet med å kikke på søknadene med kvinnelig avsender. Ifølge historien kom dette styreformannens kone for øre. Hun ble forbannet, forlangte likebehandling, og dermed kom søknadene inn i bunken igjen. De beste karakterene i bunken tilhørte Gro Brækken.Hun fikk jobben, og var hos Shell til 1982. Da var hun lei av å vente på at et Shell-raffineri ute i verden skulle si seg villig til å ta imot en kvinnelig ingeniør som trengte utenlandserfaring. MEN ALTSÅ: Hvordan går man fram for å telle en million barn i 28 land over hele verden som får hjelp gjennom Redd Barna i Norge? Gro Brækken forklarer tålmodig hvordan de teller barn som får gå fast på skole, men ikke de som bare er innom et par uker, at de teller barn som får hjelp direkte og ikke bare indirekte, og hvor grundig prosjektene og tallene kvalitetssikres både underveis og etterpå.- Men hvorfor ordner dere det ikke slik at folk kan få sitt eget fadderbarn med navn og bilde i posten? Dere har konkurrenter som gjør det bra slik?- Ved å samarbeide med lokale partnere har vi mer effektive måter å arbeide på. Vi har også mange historier å fortelle om vår kamp for barns rettigheter, men andre måter å fortelle dem på. Særlig nå som vi har fått tv-aksjonen for 2003.- Hvordan skaffer man seg en tv-aksjon i våre dager?- Man søker! Man skriver en god søknad, og det har vi gjort i flere år. Vi har blitt mer og mer tydelige på at vår satsing nå handler om å gi utdanning, særlig til jenter. Det er 120- 130 millioner barn som ikke får gå på skole, og vi alene klarte å gi skolegang til nesten 600000 i fjor. Da må det være mulig å få dette til!REDD BARNA-JOBBEN er den første hun har søkt på siden hun var 22 år. Og den første som ikke primært handler om profitt.- Hvorfor takket du nei til nye sjefsjobber og nye superlønninger? - To ting: Jeg likte jobben min i NHO, men den biten som går på nettverksbygging, finnes det flinkere folk til enn meg. Jeg er ikke så flink til å ta vare på strategiske nettverk.- Hvorfor ikke?- Fordi jeg har ikke... jeg vet ikke. Hun lukker munnen. Tar en pause og et glass vann. Ute er det grå januarvarmegrader. - Jeg sier jo at det er fordi jeg ikke har tid. Men det er mest at jeg ikke liker å trenge meg på folk.- Jeg har hørt det.- Har du hørt det?- Ja. Noe om store foajeer, et høyt glass, noen kanapeer og hundre mennesker du så vidt kjenner.- Ja, det synes jeg er vanskelig. Nå er jeg så gammel at jeg ikke tar meg selv så høytidelig, jeg ser jo at det fungerer greit. Men jeg gruer meg noe innmari til store selskaper hvor jeg kjenner få, eller særlig sånne sammenhenger der man skal stå opp og ned og bevege seg rundt med et glass... nei, det synes jeg er skummelt. - Er du så dårlig på småsnakking?- Nei, men jeg føler at det er vanskelig å få kontakt. Noen ganger føler jeg at de som jeg står og snakker med, står og ser over skulderen min. Sånn...Hun strekker hals, skakker litt på hodet og lar blikket skjene mot venstre:- ...sånn «er det noen andre her som jeg heller...». Jeg blir litt nervøs!- OG DEN ANDRE GRUNNEN?- Jeg ble med i styret i Flyktningerådet, og fikk reise med dem. Jeg var i Aserbajdsjan, så var jeg i Burundi og Rwanda, og så i Serbia. Jeg fikk se en helt annen virkelighet. Og jeg syntes at de jeg møtte i dette arbeidet, var veldig annerledes.- På hvilken måte?- Det var lett å merke at de hadde valgt sitt yrke ut fra idealisme og engasjement, ut fra noe som først og fremst handler om respekt for andre mennesker. Måten de snakket på, måten de møtte meg på. Jeg følte meg veldig på bølgelengde, og det føltes godt. - Hva var det vanskeligste da du bestemte deg for å forlate NHO og begynne her?- Hm... Så brutal er virkeligheten at det handler om lønnsnivå, om hva jeg var vant til. - Nå har du bare halve lønna?- Nei, det er ikke noen halvering, det er bedre enn det. Men det handlet også mye om å forlate tryggheten. - Hva slags trygghet?- Det at jeg var innenfor i en kjent næringslivssetting, der jeg ikke tror det hadde vært vanskelig for meg å få en ny lederjobb et annet sted. Men nå meldte jeg meg på en måte ut av næringslivet, og det har blitt slik som jeg trodde, om ikke mer. Jeg er på en måte blitt helt usynlig for næringslivet, fordi jeg har gått inn i Redd Barna. Det er akkurat som om jeg har emigrert. Jeg opplever det som om at den kompetansen jeg har opparbeidet meg i løpet av mine år i næringslivet, den finnes ikke lenger. BRÆKKEN HAR HATT STYREVERV for blant andre Norges Eksportråd, Statkraft, Kongsberg-gruppen og Flyktningerådet. Hun har vært styreleder i Ulstein-selskaper og Bergen Diesel. Nå har hun bare ett styreverv, i bedriften Prosjekt- og Teknologiledelse AS. Siden hun forlot næringslivet har ingen derfra tilbudt henne noe styreverv.- Det er interessant at det er så atskilte verdener. Men det kan jo være så enkelt som at folk er mest opptatt av sin egen virkelighet.- Slik du også var?- Ja, jeg var også slik. De jeg hadde kontakt med, var de som jeg møtte i næringslivet. Slik var det bare.SELV HAR BRÆKKEN TRE BARN. To sønner på 12 og 16 og ei datter på 20. Familien bor på Snarøya i Bærum, ikke langt unna barnas far. Ekteskapet endte etter 18 år.- Jeg opplevde at jeg ble veldig voksen etter den skilsmissen. Jeg påførte ungene mine en utrolig smerte gjennom at jeg tok det valget for hele familien. Guttene var for små til å reagere så tydelig, men datteren min var ti år og fortvilet og sint, med god grunn. Hvis du tør å være i slike følelser med folk, blir du bedre kjent. Jeg føler at vi kom veldig nær hverandre da, og det er vi fortsatt.For fire år siden giftet hun seg på nytt, med samboeren Ingvald Fergestad, strategidirektøren i Telenor som nå er i permisjon for å ta doktorgraden i filosofi. Med hans to barn fra et tidligere ekteskap er de blitt en storfamilie. Og det er ingen tvil om hvem som tar seg av det praktiske. Flislegging på badet? Ny tapet på soverommet? Ny vegg til badstua? Brækken er der og ordner, uten hjelp.- Vrient ikke å bli kalt flink med slik oppførsel på hjemmebane?- Hehe. Nå har jeg etter hvert begynt å tro det selv, til og med. De siste ti åra har jeg fått en helt annen trygghet i bånn.- Hva kommer det av?- Jeg tror mye skyldes Ingvald, og barna våre. Det at de tross alt er betingelsesløst glad i meg, selv om de kan være sinte på meg. Jeg har lært meg å stole på at det behøver ikke å være det jeg presterer som gjør at folk liker meg, det kan være bare... Nei, jeg behøver rett og slett kanskje ikke å være så flink for å være bra nok? geir.anders.orslien@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<B>VERTINNE:</B> Redd Barna lanserte i fjor boka «Lessons» om grunn-utdanning i Afrika. Mette Marit var gjest.
<B> SJEF:</B> Gro Brækken gikk fra stillingen som videadministrerende direktør i NHO, til å bli generalsekretær i Redd Barna i 1999.
<B>GENERALSEKRETÆREN:</B> Sammen med barn i Maputo, Mosambik.