Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Båten til Europa

I Nord-Afrika venter hundretusener på en plass i en liten fiskebåt. Magasinet sto på kaia da 373 av dem nådde Europa.

- VI ER EUROPAS grensevakter. Hvis ikke vi stopper dem - hvem skal gjøre det da? Klokka er litt over to om natta. Romeo Cavallin skuer utover havet fra betongmoloen ved innfarten til havna på den vesle øya Lampedusa, der han er sjef for Guardia di Finanza, tollvesenet. Øya er et ferieparadis med vakre sandstrender og krystallklart vann. Men det er også inngangsporten til Europa. På den nordafrikanske kysten venter hundretusener på en plass ombord i en fiskebåt som kan ta dem hit.To dager før vi ankom øya, inngikk Libya og Italia avtaler om økt kontroll av den illegale trafikken. Italia har for lengst bedt EU om hjelp til å håndtere problemet. Rapporter fra Libya forteller om panikk blant de mange som allerede har fått høre om avtalene. Tida renner ut for dem som vil over havet. Den siste tida har det vært uvanlig dårlig vær på Lampedusa. Ikke engang rutebåten fra Sicilia har kommet fram til øya. Men denne siste onsdagen i september er det nærmest vindstille. Sjøen er rolig og månen er full. DEN BLÅ FISKEBÅTEN var 12 nautiske mil fra Lampedusa da kystvakthelikopteret så dem for halvannen time siden. Båter fra tollvesenet og kystvakta er sendt ut, og tre av Roberto Cavallins menn er om bord. Litt over klokka halv tre om morgenen får vi øye på den et stykke ute. - Hva var det jeg sa? sier Cavallin. - Når været klarner etter uvær, dukker de opp. Cavallin har vært med på dette mange ganger. I fjor fikk han diplom av Italias president, for å ha reddet ei jente om bord på en båt. Hun lå under likene av sine medpassasjerer, men Cavallin så at hun levde, forteller han. - Jeg ga munn-til-munn. På en neger, sier han og gliser. Han venter litt. - Jeg er fra nord, skjønner du. Der er vi litt rasistiske. Utsagnet blir hengende i lufta. Vi er rundt femten stykker på kaia. Foruten Magasinet, er det noen politifolk, hjelpearbeidere og helikopterpiloter til stede. Det smeller i hvite plastikkhansker idet båten glir inn i havneområdet. Én i uniform tar på munnbind. - Man vet aldri hva som feiler dem, forklarer han. DEN 10- 12 METER LANGE fiskebåten stanser noen minutter, ligger og duver i måneskinnet 20- 30 meter fra brygga, mens sjefen for kystvakta diskuterer med de andre hvor den skal legges til kai. Alt skjer som i sakte film, uvirkelig, nesten uten en lyd. Bak i båten står alle oppreist, tett sammen, med ansiktene vendt samme vei. De stirrer rett på oss - ansiktene er opplyst av lyset fra gatelyktene på kaia. Det sitter folk foran på dekk og på taket. En hel båt fylt med flere hundre øyne som stirrer, som én levende organisme. Et vanvittig syn. Vi stirrer tilbake. Det tar fem, kanskje ti minutter før båten langsomt, langsomt legger til.DAGEN FØR SATT ei gruppe italienske turister nede på stranda, under to store parasoller. Giorgio fra Modena, med åtte års ferieerfaring herfra, forklarte at flyktningstrømmen ødelegger Lampedusas rykte som ferieøy - og det er pressens skyld. Pressen overdriver så fryktelig.- Man ser dem jo ikke! Jeg har vært på ferie her i en årrekke, og har aldri sett dem. For å se dem må man gå på kaia om natta - og jeg sover om natta, sa han. - De fra Lampedusa er lei av denne negative oppmerksomheten. Virkeligheten er annerledes. Kona brøt inn: - En venninne av meg spurte meg «hva skal du på Lampedusa å gjøre? Er det ikke der det er fullt av flyktninger?». Men for de fleste italienere er Lampedusa først og fremst et fantastisk feriested.EN TUNG LUKT slår mot kaia, lukten av svette, fuktige klær. - Det er en to år gammel baby her! roper en av mannskapet, han som har styrt båten inn. Barnet bæres opp.- To år? Hun er ikke engang to måneder, roper en annen. Mottakssenteret varsles - noen må få tak i en barnelege. - Hvor er mora? Få opp mora!Alle vil opp av båten samtidig, og presser seg mot den siden av båten. Med ett vipper den, noen mister balansen. - Sett dere ned! Sett dere ned! Det blir gjort plass til den vesle jentas mor, hun har sittet inne i styrhuset. En mann? A husband? Un marito? Hun rister på hodet. Navnet? Eden. Jeg heter Eden.De andre jentene om bord blir hjulpet opp. Noen går ustøtt, én halter. De blir bedt om å sette seg inntil murveggen. De klemmer hverandre, smiler. To stykker rekker hverandre hendene. Det italienske mannskapet teller dem etter som de kommer, og beordrer dem til å sitte i rekker, fem på hver rad. Ei jente krøker seg sammen og hoster. Soldatene deler ut vann og små kaker. MENNENE KOMMER ETTER, og får beskjed om å sette seg på huk ved siden av hverandre. Italienerne spør rutinemessig hvem som er skipper om bord i fiskebåten, selv om de vet at de ikke får vite det. Alle blir talt, og en ansvarlig fører opp det totale antallet på et skjema. 123, inkludert den vesle nyfødte jenta. En og en blir de nylig ankomne kroppsvisitert litt lenger borte på kaia. Noen få kommer fra Palestina. «Alle fra Marokko sier de er palestinere for å få flyktningstatus,» sier en av de unge karene fra tollvesenet. De aller fleste kommer fra Eritrea, som den 19 år gamle jenta Bethlehem. - Jeg elsker Italia, sier hun. Og jeg vil lære mye her. Bethlehem reiste med broren og søsteren. - Vi fikk høre at man kan klare seg bra i Italia.- Hvor lenge har dere vært i båten? - 24 timer, svarer ei jente, og trekker sjalet tettere om seg. Mange av jentene har fotografier av familiemedlemmer - ei jente viser fram lillesøstera. Noen hvisker stille til hverandre, ellers er det bare motorlyden fra kystvaktskipene som høres. Hvis for mange reiser seg opp, brytes stillheten av en offiser som roper at de skal sette seg ned.En ung gutt hviler hodet mot ryggen til han som sitter foran i rekka. Rekken av mennesker under måneskinnet ser spøkelsesaktig ut, som mennesker i en fangeleir. Registreringsarbeidet er møysommelig. En gutt er blitt plukket ut til å være tolk for dem som ikke kan engelsk eller italiensk, alle må oppgi navn, alder og opprinnelsesland. Opplysningene skrives inn på et skjema. De som er ferdige setter seg på huk i en egen gruppe. Noen skjelver, det er nokså kjølig, og ingen har varme klær. Klokka blir fem om morgenen. Seks. Åtte og åtte blir kjørt bort i politibiler, opp i det midlertidige mottaket. Der skal de få litt mat, de får en kort helsesjekk, de får ti sigaretter hver. EN GUTT LENER SEG fram, og spør hva jeg heter. Selv heter han Amanuel, sier han. Han er 26 år gammel, fra Eritrea. Jeg spør om han har det bra, om overfarten var hard. - Nei da, svarer han. - En fredfull reise. Amanuel er rolig, og snakker med myk stemme. - Det er en liten båt for så mange mennesker. En reise for sauer, ikke for folk. Men det fantes ikke noe alternativ, sier han. Han snakker godt engelsk.Amanuel forklarer at han har flyktet for å slippe unna militærtjenesten. Alle unge mennesker i landet må gjennomføre militærtjeneste på ubestemt tid, ti år skal ikke være uvanlig. De som nekter får årelange fengselsstraffer. Human Rights Watch rapporterer at mennesker som blir sendt tilbake til Eritrea risikerer fengsel og tortur. - De vil at vi skal lære å skyte andre mennesker, mennesker som kanskje har barn. Det er meningsløst, forklarer Amanuel rolig. Han forteller om turen fra Eritrea. Elleve dager til fots gjennom ørkenen, til Sudan. - Så forsøkte jeg å komme gjennom Sahara i en bil, jeg betalte 500 dollar. Etter seks dager brøt bilen sammen. Vi hadde ikke mer mat. Vi led. Ved et lykketreff fikk Amanuel plass i en bil som kom forbi. Han var heldig: Ved mottakssentrene på Sicilia fortelles historier om folk som har latt andre være igjen i ørkenen av redsel for at de selv vil omkomme hvis de forsøker å hjelpe. Etter tolv dager i Sahara kom Amanuel fram til Libya, der han ble fengslet på grensa. - Jeg satt fire måneder i fengsel i Kufra. Vi spiste bare ris. Så klarte jeg å rømme. Sammen med to andre, vi ga vakta penger, 950 dollar. Vi flyktet om natta, jeg og mine reisebrødre.Pengene hadde Amanuel skjult på kroppen. Han betalte 1200 dollar for å komme over med båten fra Libya. - Alle betalte 1200 amerikanske dollar, sier Amanuel, og peker mot de andre på kaia. - For å finne fred. Ansiktet er opplyst av gatelykta, vi sitter rett under den. - Har du snakket med familien din etter at du forlot Eritrea? - Hvis jeg blir satt fri her i Italia, vil jeg ringe dem. Jeg ville ikke ringe etter ørkenen, etter fengselet. Jeg vil ikke at de skal lide ved å høre hvordan jeg har hatt det. Han blir stille.Amanuel har studert anvendt matematikk i hjemlandet. Hans drøm er å bli sivilingeniør. - Hvis jeg får en sjanse nå, vil jeg fortsette studiene. VI HAR SITTET STILLE EN STUND. Amanuel reiser seg opp, og lener seg inn mot murveggen. Så dunker han meg lett på armen og smiler bredt. - Kan jeg fortelle deg noe som vil få deg til å le? - Kan du vel.Amanuel ler, ser flau ut. Kikker sjenert ned i bakken. Det begynner å gry av dag, himmelen bak oss er blitt lysere blå. Klokka er nesten 8.- Se på føttene mine, sier han.- Jeg har to forskjellige sandaler. Jeg fikk visst på meg feil om bord i båten. Han synes det er så morsomt, og så flaut, at han ler en høy, hjertelig latter. De nærmeste snur seg forundret, men smiler når de ser ansiktet til Amanuel. «HVIS VI IKKE KAN HINDRE dem i å dra, må vi stanse dem før de ankommer, ellers er det vi som synker. Vi må sende ut kystvakta og tvinge dem til å snu,» uttalte Italias reform-minister Roberto Calderoli i midten av september, da 784 mennesker ankom Lampedusa i løpet av to dager.«Vi kan ikke ta imot alle de sultne menneskene i verden,» forklarte han videre. «Det er en invasjon,» supplerte Italias innenriksminister Giuseppe Pisanu. Etter at EU nå skal oppheve sanksjonene mot Libya, kan Italia selge teknisk utstyr for overvåking til landet. Moamar Gadhafi har lovet å intensivere patruljeringen langs kysten, etter samtaler med Italias myndigheter. TALSKVINNEN FOR FNs høykommissariat for flyktninger i Roma, Laura Boldrini, er positiv til noen av planene i én forstand, så lenge planene kan bidra til å redusere antallet mennesker som dør i forsøket på å krysse havet. Men, som hun forklarer oss på telefon, hva skal skje med de hundretusener av mennesker som er i Libya for å komme seg til Europa? - Libya har ikke noe fungerende system for å finne ut hvem som er flyktninger, hvem som har rett til å søke om asyl. Resultatet kan bli - slik man har sett tidligere - at Libya sender flyktninger rett tilbake til opprinnelseslandet - der de kan risikere å blir drept - uten noen form for gjennomgang av de individuelle sakene. Vi må være sikre på at de som har rett til å søke om asyl i Europa får anledning til det, sier Boldrini.Boldrini er skeptisk til å omtale situasjonen på Lampedusa som en «flodbølge av illegale immigranter», slik mange politikere ynder å gjøre. For mens trafikken er illegal, finnes det mange om bord som Europa har forpliktet seg til å hjelpe gjennom Genèvekonvensjonen. Rocco Bottiglione, EUs nye justiskommissær, har støttet et tysk forslag om å bygge leirer for immigranter utenfor EUs grenser - i Libya, for eksempel. I forrige uke ble det klart at Italia nå kommer til å bidra til konstruksjonen av slike foreløpige mottakssentre på libysk territorium. Menneskerettsorganisasjoner har kalt forslaget for en skisse av konsentrasjonsleirer i ørkenen. Bottiglione mener sentrene kan hjelpe folk til å finne lovlige veier inn i Europa. DET ER AMANUELS tur til å gå om bord i politibilen, som skal frakte ham opp til det midlertidige mottakssenteret sammen med de andre. Han gir meg epostadressen sin, satt sammen av hans eget navn og fornavnet på lillesøstera. - Vi snakkes, sier han, og setter seg inn i bilen. Klokka er blitt ni. Sola varmer allerede som på en norsk sommerdag. Idet den siste bilen forsvinner bortover kaia, kommer fem- seks joggere forbi i rolig tempo, rundt 50, solbrune, med hvite shortser. På stranda rett bak oss setter en eldre badegjest opp en fluktstol. En dame vasser i vannkanten. Det er en helt vanlig solfylt morgen på Lampedusa, og ingenting vitner om at 123 mennesker, stuet sammen i en liten fiskebåt, kom i land her i natt. Ingenting - bortsett fra at det ligger en ny båt innerst på militærkaia, et tilskudd til samlingen av blå, falleferdige båter med arabisk skrift i baugen. GIACOMO STERLAZO har vokst opp på Lampedusa. Om vinteren er han mest på fastlandet, ofte for å stille ut bildene han maler. Om sommeren driver han en bar med utsikt mot kaia. Han har sett båtene med immigranter komme inn, og han har sett dem bli sendt bort igjen før byen våkner. - Her på øya er det to posisjoner, forklarer han mens vi spiser middag. - Noen vil ikke vite av flyktningene. De er redde for at immigrasjonen skal ødelegge for turismen. Giacomo tar en pause. - Jeg forstår det, på et vis. Når avisene skriver at det flyter lik i land her hele tida, eller at fiskerne får døde flyktninger i garnet - det stemmer jo ikke. Men poenget er et annet:- Hvem har rett til å bestemme hvem som skal få lov til å komme hit? Hvem har sagt at Lampedusa er min øy fordi jeg er italiener? Vi italienere har emigrert til hele verden - eksportert god mat og organisert kriminalitet. Vi har ikke alltid vært populære der vi kommer, sier han og smiler. - Folk er redde for at det italienske skal bli ødelagt, det er jo et håpløst standpunkt. En kultur lever bare når den er i forandring. Framtida for Europa ligger i integrasjonen. Det er ingen vits i at folk kommer hit uten at de får mulighet til å delta i samfunnet. Jeg mener ikke at alle skal være venner, at alt kan fungere smertefritt, jeg er ikke naiv. Men ting må skje med humanitet. KLOKKA HALV ETT natta etter ringer telefonen. - Kom ned på kaia. De har oppdaget en båt til. Scenen likner på gårsdagens. Måneskinnet, ansiktene som kommer til syne, den tette lukta av mange mennesker. Det er flere denne gangen, bare unge menn. En høy, tynn gutt kommer ned landgangen, på den ene foten har han en splitter ny joggesko, på den andre foten har han ingenting. Mange er barbeinte. Hafizur Rhman er fra Bangladesh, snakker godt engelsk, og blir plukket ut som tolk og innskriver. Pennen skraper mot arket som ligger rett på muren. Mostafa, født i 1985, fra Palestina. Nakman, født i 1979, fra Marokko. En gutt med redde øyne tenker seg lenge om før han svarer: Mohammed. Palestina. Født i 1985. Det er ikke noen kaker i dag, bare vann. Natta er kaldere, noen sitter på huk i en svær vannpytt, men får ikke flytte seg. Ikke før de er registrert, og kan bli hentet i bilen. 250 mennesker denne gangen. Da vi forlot Lampedusa forrige torsdag, hadde rundt 1000 mennesker ankommet kysten i løpet av 36 timer. Mottakssenteret på Lampedusa har plass til 190 mennesker. Aldri tidligere har så mange mennesker ankommet i løpet av to netter. Fra flyet så vi de sist ankomne inne i senteret, de kom løpende mot piggtrådgjerdet idet flyet startet motorene. En talsmann ved det italienske innenriksministeriet opplyser at menneskene som kom sammen med Amanuel ble sendt til Porto Empedocle på Sicilia, der de oppholder seg nå. Amanuel har ikke svart på e-posten vi sendte ham. Italienske myndigheter har satt opp ei luftbru mellom Lampedusa og Sicilia for å få fraktet immigrantene vekk fra øya, til større mottakssentre. Flere direktefly fra Lampedusa til Tripoli ble også satt opp. Amnesty International og Leger Uten Grenser har på det sterkeste fordømt tilbakesendelsene.«De som kommer, vil få hjelp, men de blir sendt tilbake til hjemlandet med en gang,» sa Italias innenriksminister i en uttalelse til pressen. Han rettet også en appell «til dem som er i ferd med å begi seg ut på havet for å komme til Italia»: «Dere er i ferd med å legge ut på en reise uten utgang.» simen.ekern@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media