Bedriftsbistand

Norske bedrifter har skjønt betydningen av et godt image. Sammen med Celina Midelfart (30) og Vendela Kirsebom Thommessen (36) skal de bygge skoler i Afrika.

VI HADDE VÆRT på sletta i en time, da Vendela fikk ei geit. Midt inne i Eritreas dampende, brunsvidde hjerte ligger dalen der Unicef skal bygge skole, for norske næringslivspenger. Det første spadetaket var tatt. Vi hadde nølende smakt på teen og surdeigslefsene som de høyreiste, slørkledde mødrene bød oss (Var vannet kokt? Tok vi maten fra barna?), lekt med ungene og snakket med læreren. Men hva skulle vi gjøre med geita? Eritreerne er et av verdens fattigste folk, men også et av de stolteste. Hva skulle vi gjøre? Vi klappet den. Vi klappet for den. Vi takket for den. Vi fotograferte den sammen med Vendela Kirsebom Thommessen, Unicef-ambassadør med erfaring fra India og Bangladesh, Bolivia og Nepal. Hun danset for den. Unicefs lokale representant prøvde å foreslå at geita skulle bli i landsbyen til skolen var bygd. Da skulle vi komme tilbake og spise den. Eritreerne ristet på hodet. Når skolen var ferdig, skulle vi få ei ku. EI UKE TIDLIGERE: Celina Midelfart, Terje Osmundsen og Amersham-sjef Åse Aulie Michelet stiller til frokostmøte hos den norske Unicef-komiteen. De er tre av et knippe samfunnstopper som Unicef-sjef Kjersti Gjestvang har alliert seg med, for å få næringslivet til å åpne pengepungen. Bedriftslederne har gitt Unicef råd om at prosjektene må være konkrete, målbare og kunne brukes til å engasjere de ansatte. Gjestvang vil prioritere ett av FNs tusenårsmål: Grunnskolegang til alle innen 2015. Gjennom workshop-møter med ressurspersonene har den norske komiteen valgt å bygge skoler og utdanne lærere i Eritrea. Det er et lite land med lite aids og en regjering som tross sin forakt for menneskerettigheter og demokratiske institusjoner, skjønner betydningen av utdannelse. Skiforbundet, Utdanningsforbundet og et tjuetalls bedrifter skal finansiere prosjektene. Norgesgruppen, EDB Businesspartner og UMOE Catering har allerede signert. Norsk næringsliv bruker to og en halv milliard kroner på julegaver i år, på pepperkverner, knivsett og laksesider. Men framtida heter CSR: Corporate Social Responsibility. - Det er det første de spør om ute - hvilket sosialt prosjekt støtter dere? Da markedsføringseksperten Philip Kotler var i Norge, sa han at sosialt engasjement er den viktigste markedsføringen i framtida. Magasinet Business Ethics viste at 76 prosent av forbrukerne ville bytte til et merke laget av en bedrift som hadde samfunnsengasjement, dersom pris og kvalitet var den samme, sier Celina Midelfart. Selv har hun styrevedtak på at Midelfart Holding skal bidra med hundre tusen kroner til skoleprosjektene i Eritrea. Celina fronter Unicefs julekortkampanje og har selv ringt rundt til nettverket sitt i næringslivet. - Jeg har snakket med Petter og purret Bjørn Rune, sier hun, henvendt til Gjestvang. Hun mener Stordalen og Gjelsten. - Jeg tror vi skal få til noe. TREET: Ungene i Derkonoq, et område uten vann og vei i en brunsvidd dal i Eritrea, har skole utendørs, under et tre. Baobab-treet har greiner som ser ut som røtter. Afrikanerne sier Gud gjorde en feil da han plantet det opp ned i jorda. I skyggen av treet hviler mennene når det blir for varmt til å arbeide. Kvinnene pakker inn maten og henger den i greinene, utenfor husdyras rekkevidde. Om kvelden samles generasjonene rundt stammen for å utveksle historier om dagen som er gått og om forfedrene. Treet er liv - skygge, skjul og samlingssted. For barna er det også klasserom. Flettede greiner danner tak og vegger. Ungene sitter på hver sin stein, med en skrivebok i fanget. De har ingen lærebøker. Læreren, som har en litt større stein enn barna, streker opp bokstavene på en liten tavle. Det er så lavt under trekronen at vi må kroke oss sammen for å komme inn. - Vi skal få en ordentlig skole, forklarer Bedria. Hun er ni år og går hver dag en time fra landsbyen i fjellene og ned til skoletreet i dalen. På tolkens spørsmål om hva hun vil bli, svarer hun lærer. Hun holder fast i ei gul plastkanne. I den har hun litt vann til skoledagen. Når hun kommer hjem, går hun halvannen time i motsatt retning for å fylle opp kanna med vann fra en brønn. Vannhenting og husdyrpass tilhører barnas plikter. I mange familier hindrer det skolegangen. Særlig for jentene, som til tross for forbud gjerne giftes bort i tolvårsalderen. Bedrias lillesøster har nok med geitene og får ikke gå på skolen. Både Unicef og norske myndigheter har lagt press på regimet for å få opp prosentandelen av jenter. Det hjelper å bygge en brønn ved siden av skolebygningen. HUDEN: Vendela Kirsebom Thommessen vokste opp med en mormor som jobbet for Redd Barna og en mor som var sterkt engasjert i Amnesty-arbeid. Siden hun bodde i New York, tett på FNs hovedkvarter, har hun valgt å engasjere seg i to tema: Fødselshygiene og retten til utdannelse for jenter. - Utdannelse er nøkkelen til alt. Det er hjelp til selvhjelp. Å se disse skoleprosjektene er fantastisk, de gir håp. Det var tøffere i Bangladesh, der barneprostitusjon er et stort problem, og vi traff døende barn som ville overlevd dersom mødrene hadde visst at de skulle hatt mer å drikke. Da vil du bare kaste opp. Vendela rister minnet av seg og finner på klappeleker med barna. - Hun er ordentlig verdensberømt, ikke sant? En ung lærer napper meg i ermet. Han heter Debele og er utplassert langt hjemmefra som et ledd i verneplikten. Han er bygutt og den eneste som kan litt engelsk. - Ven-de-la. Jeg har sett henne i et blad, helt sikkert. Vendela, kan du fortelle meg om David Beckham? Han er verdensberømt, akkurat som du! Vendela Thommessen er den første av FNs goodwill-ambassadører som besøker Eritrea. Hun er det første hvite mennesket disse barna ser. NOEN DAGER SEINERE: Celina Midelfart er på vei opp til toppetasjen i NorgesGruppens bygg i Parkveien i Oslo. Kjedene Meny, Ultra, Joker, Spar og Kiwi administreres herfra, en tredel av det norske matmarkedet. NorgesGruppen er en av bedriftspartnerne som til sammen skal stå for halvparten av Unicefs mål på 23,5 millioner skolekroner innen 2005. Celina mottas av konsernsjef Sverre Leiro og konserndirektør Per Roskifte, som har bestemt seg for å kjøpe en skolepakke. Det betyr 250 000 kroner til et skolebygg. - Er det selgeren som kommer? spør Leiro muntert. Han ble først kontaktet av Terje Osmundsen, som inviterte ham på et frokostmøte hos Unicef. Da han kom tilbake, sier Roskifte, var Leiro frelst. - En skole, med vegger og tak, er et konkret prosjekt. Dessuten var det viktig at den eritreiske staten har sagt ja til å drive skolen. Jeg er ikke sikker på om dette hadde blitt så bra om det bare var idealister med. Med businessfolk til stede får vi handlingsplaner og styringsverktøy. Det er beroligende for oss, sier Leiro. - Jeg var overrasket over at du sa ja, sier Celina. - Du stilte gode kontrollspørsmål. Og entusiasmen din, den holdt du helt for deg selv! - Jeg var opptatt av å få vite hvor stor andel av pengene som kommer fram. Og av at vi skulle kunne bruke dette internt. Våre ansatte får nå anledning til å bidra personlig i tillegg til firmaets bidrag. Vi lager en trekning blant dem, der vinneren får reise ned og delta på milepælsmøtet i Eritrea til våren. Skoleprosjektet virker veldig solid og skikkelig, sier konsernsjefen. - Vi har forsøkt å legge opp til at prosjektene skal virke godt internt i bedriftene, på samhold og engasjement. Men også at de skal kunne brukes eksternt. Det er viktig for kundene å se at NorgesGruppen har tatt et samfunnsansvar, sier Celina. - Vi merker at forbrukerne er mer engasjert. Vi importerer Max Havelaar-merket kaffe, som gir kaffebøndene bedre betalt, og til tross for at den koster tre kroner mer per kvartkilo, øker omsetningen. Kjøtt fra Botswana er utmerket. Bistandsministeren har vært en pioner i importarbeidet, sier Per Roskifte. - Hva med landbruksministeren? spør Celina og blunker. - Nei, eh, sier konserndirektøren. - Han er vel mer defensiv. LYDEN: Med gule øreklokker og fastspente setebelter flyr vi med russisk FN-helikopter til Barentu, nær grensen til Somalia. Eritreas utdanningsminister skal komme og innvie en skole for 800 elever, finansiert av italienske Unicef. Han lar barna vente en times tid i solsteiken. Det er visst helt normalt. Italienerne har spandert 15 000 rødstripete sko på eritreiske barn. Bakken i Barentu er helt rød. Italienerne har dessverre bommet litt på størrelsen, så flere av jenteføttene ser ut som de tilhører Pippi Langstrømpe. Men hva er den lyden? En høy, skingrende lyd, som et dirrende krigsrop, brer seg over plassen. - Lyden av lykke, sier tolken. - Mødrenes lykke over at barna har fått skole. Barentu er luksus i forhold til Derkonoq: De har rennende vann. Ungene er spretne. Skolen innvies ved akrobatikkoppvisning på sandplassen utenfor. Gymlæreren skriker og bråker og blåser i fløyte. Det kan virke som om gymlærergenet er universelt. FLYET: For femti år siden satt entertaineren Danny Kaye på et fly fra London, som plutselig fikk problemer og måtte snu. Det ristet og humpet, passasjerene fryktet at det ville styrte. I setet ved siden av Kaye satt Unicef-sjefen Maurice Pate. «Hvis vi overlever dette, skal jeg reise verden rundt for Unicef,» lovet Kaye. Og han holdt ord. Kaye vervet Audrey Hepburn, som vervet Roger Moore. I dag teller lista navn som Vanessa Redgrave, Julio Iglesias, Peter Ustinov, Mia Farrow og Johann Olav Koss. Den amerikanske modellen med kjendiser som fronter veldedighet er uvant i Norge. Plan International vakte debatt omkring sine innsamlingsaksjoner på TV 2, der det sitter et kjendispanel og tar imot telefoner fra folk som vil ha fadderbarn. I forrige uke startet Plan-sjef Sandro Parmeggiano en debatt om viktigheten av at bistandsorganisasjonene lever av mer enn statens penger, for å sikre politisk og økonomisk uavhengighet. - Det er veldig mange humanitære initiativ, vi må klare å samarbeide og fokusere på hva hver enkelt organisasjon er best på. Men det underliggende er at det er nød nok til alle, sier generalsekretær i Røde Kors, Jonas Gahr Støre. Han satt opprinnelig i Unicefs ressursgruppe, før han meldte overgang til «konkurrenten». KRIGEN: Den som vil ha sikkerhet og raske resultater, har lite å gjøre i Eritrea. Ingen vet om ny krig kan unngås. Tørken kommer nådeløst og plutselig. Du trekker en vannledning den ene dagen, og den neste er vannpumpen ødelagt, uten at varslingssystemet fungerer. Ytringsfrihet finnes ikke, opposisjonelle undertrykkes og fengsles uten lov og dom, president Issaias Afewerki - en gammel og fortsatt merkelig populær frihetskjemper - blir stadig mer diktatorisk. Han tenker som en soldat, sier folk, ikke som en statsmann. En stor del av befolkningen ønsker å flykte fra landet, men hindres av stengte grenser og fattigdom. Flere land har brutt stat-til-stat-samarbeidet. Men Norge har tatt en sjanse. Forrige uke åpnet vi ambassade og uka før ga vi seks millioner til etableringen av en lærerskole og støtte til et statistikkprosjekt, med en ramme på 25 millioner. - Etableringen av en ambassade er en betimelig repons på at stasjonen har stor arbeidsbyrde, men også uttrykk for en vilje til å ta utfordringene i landet på alvor. Eritrea er et lite land som kommer noe bort i skyggen av sitt store naboland og ikke nyter verken stor oppmerksomhet eller velvilje i det internasjonale samfunn, sier Norges chargé d\'affaires, Arman Aardal. - Det er viktig at det internasjonale samfunn legger press på Etiopia. En krig vil være en katastrofe for sivilbefolkningen i begge land. Forrige gang ble over 100 000 drept, sier Raymond Johansen, generalsekretær i Flyktningerådet og tidligere chargé d\'affaires i Eritrea. SANDALEN: Den som liker å si at veien blir til mens du går, er neppe eritreer. Her blir veien bygd mens du kjører på den, og det er ingen spøk, selv for en firehjulstrekker. På vei til plassen der skolen skal bygges, kaster veiarbeiderne steiner ned i hullene i veien foran oss. Midt i Eritreas hovedstad, Asmara, står et underlig monument: To kjempestore sandaler. Lar du blikket sveipe bakken, i byen så vel som i bushen, ser du små utgaver av den samme modellen. Barn og voksne, kvinner og menn, alle går de i samme type sandaler, kalt «Kongos». De produseres i Eritrea, er billige og lette å lappe sammen når de går i stykker, men grunnen til deres nasjonale betydning, er at de eritreiske soldatene hadde sandaler under den tretti år lange frihetskampen mot Etiopia. Mens den militært overlegne nabomakten hadde tanks og tunge støvler, hadde eritreerne sykler og sandaler. De beveget seg lett og lydløst på smale fjelloverganger og kronglete veier. Men først og fremst er eritreerne et folk på vandring. Noen lever som nomader. Men alle går - for å hente vann, for å finne arbeid, for å selge en favn med løk langs landeveien. Ved hver sving, under hvert tre langs veien, står det et menneske eller fem og håper på transport. På skranglete blå busser som kommer når Gud vil og sjåføren synes passasjerene er mange nok. To tredeler av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. UTFORDRINGEN: Eritreas isolasjon og egenrådighet hviler på stoltheten til en ung nasjon. Helst vil de klare seg selv. Familiestrukturen er sterk, og folk slutter opp om offentlige prosjekter. På tre uker tidligere i år ble 1,3 millioner barn - nitti prosent - vaksinert mot meslinger av over tusen frivillige. - Min erfaring er at Unicef gjør en god jobb i Eritrea. Det er bra å satse på utdanning og viktig å få aktivisert det private næringsliv. Men man kan ikke bygge flere skoler enn det Eritrea klarer å finansiere løpende, sier Raymond Johansen. - Utfordringen for Unicef er å sikre skoleprosjektene bærekraft. Du kan ikke sette i gang dette og slutte om to år, sier Jonas Gahr Støre. - Erfaringen tilsier at når foreldre og myndigheter går sammen om å bygge en skole, vedlikeholder de den også bedre. Vi bygger færre skoler og konsentrerer oss om å fylle de som finnes med innhold, sier Gro Brækken, generalsekretær i Redd Barna. Undervisningsministeren i Eritrea, Osman Saleh, er trygg på eritreernes evne til å videreføre prosjektene: - Vi er avhengige av hjelp til å bygge skolene. Vi skal klare å drive dem selv. - Prosjektet er godt forankret i Eritrea og gjennomføres i samarbeid med myndighetene. Vi skal ikke bare bygge skoler, men utdanne lærere _ særlig de kvinnelige_ levere utdanningsmateriell og gi praktisk hjelp, slik at jenter kan gå på skolen, sier Kjersti Gjestvang i Unicef Hva skjer med næringslivsengasjementet hvis det blir krig i Eritrea? - Vi tar aldri problemene på forskudd, sier Sverre Leiro i Norgesgruppen. - Gitt en positiv utvikling, skal en ikke være redd for dette. Gitt fortsatt konflikt, er det ikke bare skoleprosjektene som står på spill, sier Armand Aardal. HÅPET: Om seks måneder står skolebygningen ferdig i Derkonoq. Om seks måneder får Vendela ei ku. Utdanningsministeren i Eritrea har for første gang brukt ordene «jenters utdannelse» og lovet norske myndigheter å tallfeste et mål. Dersom det ikke blir krig. Dersom det ikke blir tørke. Dersom vannledningen holder og Bedrias lillesøster slipper å gå tre timer etter vann. Da er FN et skritt nærmere tusenårsmålet.

    hdu@dagbladet.no

<HLF>Business:</HLF> Celina Midelfart blir mottatt av konsernsjef Sverre Leiro og konserndirektør for kommunikasjon, Per Roskifte, i NorgesGruppen. Forretningsmennene er opptatt av at engasjementet for Unicef kan brukes eksternt og internt i bedriften.
<HLF>Ressursgruppa:</HLF> Åse Aulie Michelet, Celina Midelfart og Terje Osmundsen utgjør næringslivsekspertisen i Unicefs ressursgruppe.
<HLF>Ta med hjem:</HLF> Supermodellen Vendela Kirsebom Thommessen er den første Unicef-ambassa-døren som har besøkt Eritrea. Som takk fikk hun ei geit.
<HLF>Sandalen:</HLF> Eritreas nasjonalmonument, i hjertet av Asmara. Det symboliserer frihetskampen mot de støvelkledde etiopiske soldatene.
<HLF>Skrive:</HLF> Bedria øver seg på bokstavene i det eritreiske språket tigrinja.
<HLF>Små føtter:</HLF> Nesten alle eritreiske barn går i sandaler.
<HLF>Klasserom:</HLF> Skolene som skal bygges, er av enkel standard: flislagt gulv, tak, vegger, vinduer - og tavle.
<HLF>Møtet:</HLF> Vendela Kirsebom Thommessen er selv mor til to jenter på tre og fem år, og vet hvordan man blåser opp ballonger.