Behandling på livet løs

Hvert år dør mellom 1500 og 5000 nordmenn av skader helsepersonell påfører dem.

DET ER EN HELT vanlig legevakt på legekontoret i Surnadal. Kommunelege Anders Grimsmo har nettopp tatt imot en pasient, en guttunge med et lite kutt i fingeren. Så lite at Grimsmo vurderer å ikke sy. Så bestemmer han seg for å gjøre det likevel, og setter ei sprøyte med bedøvelse. Tror han.I stedet holder han på å ta livet av gutten med feil medikament.Slikt skjer oftere enn vi tror i norsk helsevesen. Senest denne uka fikk Sykehuset Østfold Fredrikstad sterk kritikk av Helsetilsynet, etter at en 39 år gammel gravid kvinne døde av feilernæring på kvinneklinikken. Sykehusdirektør Ulf Ljungblad bruker ord som «alvorlig systemsvikt» og «katastrofe».- Det finnes ingen unnskyldning for dette, sier han til Fredriksstad Blad.- DEN DAGEN JEG BLIR SYK; vær så snill å ikke drep meg! Fredrik Frøen, lege og forsker ved Rikshospitalet, fekter med armene foran et 80-talls medisinstudenter på forelesning i et auditorium på Ullevål sykehus.- Hvor farlig er helsevesenet? spør han retorisk, og fortsetter uten å vente på svar. Han sier at i USA er det 100 mennesker som dør årlig i flytrafikken, men 7000 som dør av feilmedisinering.- Det er som om en jumbojet skulle falle ned hver andre uke. Flysikkerhet har lenge vært et viktig tema i lufttrafikken. Det er på tide at pasientsikkerhet også kommer på dagsordenen. Statistisk sett er det jo nærmest en risikosport å ligge på sykehus. Ja, faktisk farligere enn å hoppe i strikk, sier Frøen. Hvert år dør et sted mellom 1500 og 5000 nordmenn av skader helsepersonell påfører dem, ifølge Frøen. Anslagene er basert på tall fra land vi liker å sammenlikne oss med: USA, Australia, Storbritannia, Danmark og New Zealand.- Og dette er bare tallene som gjelder for sykehusbehandling. Tar man med allmennhelsetjenesten, blir tallene antakelig enda mer skremmende, sier Frøen.NOEN FÅR FEIL MEDIKAMENTER, andre dør under bagatellmessige kirurgiske inngrep, og noen får rett og slett ikke den behandlingen de har krav på - og dør av det. Nå skal nye generasjoner leger lære hvordan de skal håndtere sine framtidige feil - og unngå dem.- Enhver lege som har jobbet noen år og påstår at han aldri har gjort en eneste feil, har mangelfull innsikt i hva han eller hun holder på med, mener Frøen, som lenge har jobbet med temaet pasientsikkerhet.- Undersøkelser har vist at det begås flere feil på slutten av en kirurgisk vakt enn på begynnelsen. Det sier seg selv. Det finnes vel neppe den yrkesgruppe som jobber 25 timer i strekk og som i tillegg sitter med ansvar for liv og død, sier Frøen. Til sammenlikning er både flygeres og lastebilsjåførers arbeidstid strengt regulert av sikkerhetshensyn.PER HJORTDAHL, lege og professor i allmennmedisin ved Universitetet i Oslo, har personlig erfart å bli utsatt for livstruende feilbehandling.- Jeg hadde aldri vært syk før. Leger blir jo ikke syke, forteller Hjortdahl, som bruker sine erfaringer i undervisningen av medisinstudenter.- Jeg hadde hatt vondt i magen i noen uker og måtte ofte opp om natta. Kona mi spurte til slutt om jeg var syk. «Nei,» sa jeg. «Jo,» sa hun. «Nei,» sa jeg. «Jo,» sa kona: «Du er helt gul!» Jeg gikk helt i kjelleren da jeg innså at hun hadde rett. Som lege visste jeg det kunne være en av tre diagnoser. Var jeg heldig, var det gallestein, mindre heldig, hepatitt, og uten håp: kreft i bukspyttkjertelen.Heldigvis for Hjortdahl viste det seg å være galle-stein. En vanlig sykdom som stort sett lar seg enkelt behandle. I Hjortdahls tilfelle ble man enige om å kirurgisk fjerne galleblæra og dermed steinen.- Vi sees på mandag, sa jeg på jobben torsdagen før operasjonen. Det tok et halvt år før jeg så mine kolleger igjen.Under fjerning av Hjortdahls galleblære ble ikke gallegangen ordentlig avstengt, slik at galle sivet ut i bukhulen. Det kan gi alvorlig betennelse og i verste fall ta livet av pasienten. - Dagen etter operasjonen følte jeg meg dårlig, men fikk beskjed om å bevege på meg. Jeg hadde sprutbrekninger som rakk til den andre siden av senga, men fikk instruks om ikke å være hysterisk og vanskelig. Jeg fikk høre at det bare var tarmene mine som ikke var begynt å virke. I løpet av de neste tre dagene ble jeg bare dårligere og dårligere, men ingen tok plagene mine på alvor.- Nå kommer jeg til å dø, meddelte jeg naboen min som var på besøk, og ba ham ta godt vare på familien min. Deretter gikk jeg i septisk sjokk. Med andre ord: Hjortdahl mistet bevisstheten og kroppen hans sluttet nesten helt å fungere.DET VAR EN YNGRE turnuskandidat som skjønte at Hjortdahl var alvorlig syk. Han fant ikke blodtrykket på sin eldre kollega, og fullt team ble tilkalt. Da han på ny ble åpnet av kirurgene, sprutet gallen i taket på operasjonssalen. Han hadde utviklet en såkalt bakteriemi, en infeksjon i blodet med både nyresvikt og leversvikt som følge. Kirurgene måtte utføre «krigskirurgi». Fem liter gallevæske ble fjernet fra hulrom i Hjortdahls mage. Familien fikk beskjed om at det var usikkert om han ville klare seg. Per Hjortdahl kan «huske» det hele.- Sånn er det å dø, tenkte jeg. Ingen basuner eller engler. Bare en usigelig tretthet. Jeg så meg selv utenfra, liggende i senga med legeteamet over meg.DA HJORTDAHL VÅKNET ETTER fire uker i respirator, var han sint og forvirret. Hans historie er ikke enestående. Det er bare ikke så ofte det er legene selv som ligger under kniven og erfarer det verst tenkelige. - I de ukene jeg kom tilbake til livet, så å si, lå jeg og tenkte på hvordan jeg kunne «ta» kirurgen som først hadde operert meg. Vendepunktet ble besøket av en venn som også er kirurg. Han lot meg forstå at kirurgen som hadde operert meg, var svært lei seg for feilen han hadde gjort. Jeg hadde to valg: Skulle jeg bruke energien på å hate denne kirurgen, eller skulle jeg bruke energien på å forsøke å forstå? Kanskje kirurgen hadde hatt en dårlig dag? Kanskje han var på slutten av vakta sin? Kanskje han hadde kranglet med kona?DET ER NÅ TI år siden kommunelege og NTNU-professor Anders Grimsmo opplevde sitt store mareritt. Dette lille kuttet i en liten gutts finger som skulle sys. Han måtte bare sette bedøvelsen først.- Jeg ventet på at bedøvelsen skulle virke. Plutselig begynte gutten å skrike mens han tok seg til hodet. Grimsmo forteller sin historie med rolig og dempet stemme. Hvordan han gikk for å hente bedøvelsesmiddelet Xylocain i kjøleskapet. Hvordan alle bedøvelsesmidler til injeksjon rutinemessig oppbevares på samme hylle. - Jeg fant glasset. Så at det sto riktig dose, «20 mg pr. ml», og trakk opp sprøyta. Jeg var helt uforberedt på guttens reaksjon. Han hadde tydelig vondt og fikk etter hvert et rødt og hvitt utslett over hele kroppen. Det må være en allergisk reaksjon, tenkte jeg først, men så skjønte jeg hva som hadde skjedd. Jeg gikk tilbake til kjøleskapet og fant glasset jeg hadde injisert: 20 mg pr. ml, racemisk adrenalin». En potensielt dødelig dose av et stoff - selv for en voksen. Jeg var redd gutten skulle dø på kontoret mitt. Jeg tilkalte luftambulansen og la fram gjenopplivningsutstyr mens jeg ventet på hjelp. RACEMISK ADRENALIN ER MENT for inhalasjon til astmapasienter og skal absolutt ikke injiseres. Problemet var at stoffet en periode ble solgt på injeksjonsglass.- Jeg hadde derfor hørt om liknende episoder. Ei lita jente i nabobygda var blitt hjerneskadet ved samme medikamentfeil. Så mens jeg satt og ventet på luftambulansen, kom dilemmaet: Hva skulle jeg si? Jeg kunne fint bortforklart det med at gutten hadde fått en allergisk reaksjon. Eller skulle jeg fortelle sannheten? Jeg kjente til flere tilfeller av feilbehandling hos kolleger der sannheten var blitt skjult. Og mens jeg tenkte på dette - før jeg fikk ombestemt meg - skrev jeg like godt ned i journalen at jeg hadde gitt gutten feil medikament. Da ambulansepersonalet kom, fortalte jeg hva som hadde skjedd, men jeg klarte ikke der og da å si det til guttens foreldre.Gutten ble sendt til sykehus, og Grimsmo klarte fremdeles ikke fortelle foreldrene hva som hadde skjedd. Inntil et par dager seinere da lokalavisa ringte.- Slik ble jeg tvunget til å ta kontakt. Faren ble, forståelig nok, rasende da jeg fortalte hva som egentlig hadde skjedd. På dette tidspunktet så det ut til at gutten ville klare seg bra uten noe varig men. Jeg ba om unnskyldning for det som hadde skjedd, og etter hvert klarte familien å tilgi, forteller Grimsmo.- DET ER MENNESKELIG Å FEILE, sier guttens far, Ingebrikt Bøvra. Grimsmo er fortsatt familien fastlege. - Så lenge han kunne innrømme feilen sin, ble det enklere for oss å tilgi. Han har gjort det han kunne, sier Bøvra. I dag har han full tillit til Grimsmo som lege. Men han er ikke like fornøyd med oppfølgingen fra det offentlige hjelpeapparatet. Saken førte i sin tid til avisoppslag der det ble fastslått at det var usikkert om gutten ville få varig men av feilbehandlingen. Dette førte til mye sladder i bygda, forteller Bøvra.- I ettertid synes jeg vi ble altfor dårlig fulgt opp. Gutten hadde ikke fått varig men, men det tok over to år før noen grep fatt i det og utredet gutten ordentlig slik at det kunne slås fast med sikkerhet. I mellomtida pratet folk. Det kunne vi vært spart for.Også Per Hjortdal bestemte seg for å forsøke å forstå kirurgen som begikk feilen.- Heldigvis. Etter fem uker kom han selv opp til meg og beklaget det som skjedde. Det viste seg også at da ulykken først var ute, var det også han som bidro til å redde livet mitt under operasjonen andre gang.NÅ ER BÅDE HJORTDAHL og Grimsmo mest opptatt av at systemet lærer av sine feil.- Det viktigste i min historie er at jeg tror pasienter er villige til å tilgi ganske mye hvis noen tar ansvar når det er begått en feil - og helst så tidlig som mulig. Vi lever ikke i en perfekt verden, og helsevesenet er etter hvert blitt svært potent. Det er et høyspesialisert fagfelt som behandler hundretusener i året. Leger begår ikke flere feil enn andre yrkesgrupper, tvert imot. Men det er utilgivelig å ikke lære av sine feil. Vi må skape systemer som gjør det mulig å registrere feilene - slik at man i neste omgang kan gjøre noe med dem. Det bør lages et system som ikke straffer. Straff gjør erkjennelse og kvalitetsforbedring vanskelig, sier Hjortdahl.Grimsmo fikk sin straff. Han ble innkalt til forhør hos politiet og fikk en bot på 10000 kroner. Han fikk også en påtale av Helsetilsynet - en uheldig ripe i lakken for enhver lege. - Den gangen brydde jeg meg nesten ikke om rettergangen rundt det som hadde skjedd. Jeg var mer opptatt av gutten som hadde fått en traumatisk opplevelse. Men det verste var at det skjedde flere ulykker med dette medikamentet som Helsetilsynet hadde gitt tillatelse til å selge på injeksjonsglass. Påtalemakten selv satt med ansvar for disse flaskene det var så lett å ta feil av. Først tre- fire år etter ble det forbudt, sier Grimsmo.PER HJORTDAHL JOBBER NÅ med å få temaet pasientsikkerhet inn som en fast del av medisinstudiet. Grimsmo bruker sin egen historie i undervisningen av medisinstudenter ved NTNU i Trondheim.- Hensikten med min undervisning er å gjøre studentene mentalt forberedt. Hvis man ikke sier fra når noe går galt, er det også vanskelig å finne ut hvor feilen ligger, sier Grimsmo.Innrømmelse er nødvendig. Men samtidig utrolig vanskelig.- Jeg har et merke for livet og har ingen kvote for nye feil. Jeg vet ikke om jeg ville klart meg videre som lege dersom jeg igjen skulle gjort en liknende alvorlig feil, sier Grimsmo.MYNDIGHETENE HAR NÅ SATT i gang arbeidet med å få dødstallene ned, med sikkerhetsrutinene innen luftfarten som forbilde. «Luftfarten har en sikkerhet som helsetjenesten bare kan drømme om,» skriver lege Peter Hjort i sin nye rapport om temaet: «Uheldige hendelser i helsetjenesten». Denne ble nylig overlevert helsemyndighetene, som har brukt den som grunnlag for et høringsforslag.- Luftfarten har en kultur for å registrere alle ulykker og nestenulykker. Dermed vet de hvor og når feil oppstår, og kan i neste omgang da gjøre noe med det, sier Dagfinn Høybråten - fortsatt helseminister da Magasinet snakket med ham. I Norge anslår man at bare to prosent av alle såkalte uheldige hendelser eller feilbehandlinger i helsevesenet registreres. I Hjorths rapport heter det: «En rimelig vurdering er at ca. ti prosent av de somatiske sykehuspasientene rammes av en uheldig hendelse.»- Med en ny anonym meldetelefon for pasientene håper vi å endre dette. Altfor få uheldige hendelser registreres i dag, sier Høybråten. - DERSOM FEIL I HELSEVESENET skulle lovforfølges på samme måte som andre lovbrudd, kunne vi like gjerne satt en stor fengselsmur rundt sykehusene, spissformulerer lege Just Ebbesen. Han er forsker ved Rikshospitalet, og har funnet ut at bivirkninger og feil bruk av medikamenter er en av de hyppigste dødsårsakene på en indremedisinsk avdeling ved et stort norsk sykehus. De norske tallene er ikke enestående. Medisinske teknikker er etter hvert blitt mer komplekse, pasientene er eldre, og personalet jobber under høyere press enn for ti år siden. Med sykehusenes økte krav til effektivitet for mindre ressurser, er det ingen grunn til å tro at tallene vil gå ned av seg selv. Derfor er dette nå blitt et prioritert område for helsemyndighetene. - Målet er at et nytt system for registrering av feil skal brukes i en pedagogisk hensikt, at man skal lære av dem. Systemet skal ikke brukes til å finne syndebukker eller for å straffe. Da vil det neppe fungere, sier Høybråten, som ikke er redd for at fokus på feil i helsevesenet vil føre til økt frykt blant pasientene.- Tvert imot. Helsevesenet er blant de norske institusjonene som rater høyest når det gjelder tillit. Det at vi ønsker å jobbe med kvalitetssikring og bedre pasientenes sikkerhet, vil jeg tro først og fremst virker tillitvekkende.PRESIDENT I DEN NORSKE Lægeforening, Hans Kristian Bakke, er glad for at pasientenes sikkerhet nå kommer på dagsordenen.- Pasientenes sikkerhet har lenge vært et forsømt tema i helsevesenet. Nå er det viktig at vi får opprettet et system som får registrert feilene slik at vi i neste omgang kan lære av dem. Tidligere helseminister Tore Tønne sa at når man kommer inn på et sykehus, burde det stå et skilt: «her entrer du en risikosone,» sier Bakke og utdyper:- Den menneskelig faktor vil alltid være til stede på et sykehus. Det er menneskelig å feile, men ikke akseptabelt å fortsette å gjøre de samme feilene, sier Bakke.- Det medisinske miljøet har dessverre ingen kultur for å innrømme feil. Vårt miljø tolererer ikke feil. Sånn sett var min kirurg også et offer i min sykehistorie, sier Per Hjortdahl. TIDLIGERE KIRURG OG ANESTESILEGE Marianne Mjaaland jobber nå i psykiatrien. Hun mener at helsevesenet har en ukultur når det gjelder feilbehandling.- Det er helt klart at det skjer ting som ikke burde skje, og som blir håndtert på måter de ikke burde bli håndtert på, sier Mjaaland, som i fjor utga krimromanen «Unaturlig dødsfall meldes». Der beskriver hun en kirurg som ved en feil tar livet av en pasient. Kirurgen havner etter hvert selv på akuttmottaket - etter et selvmordsforsøk. - Mange leger har forsøkt å ta sitt eget liv etter å ha begått feil. Mange har også klart det, sier hun.Hun sier det er en vanlig mekanisme i medisinske miljøer at leger som begår feil, fryses ut. Det er en personlig katastrofe å bli irettesatt av Helsetilsynet. - Leger er vant til å være flinke gutter og jenter. Hele kulturen er preget av at feil er skambelagt. Beslutningsdyktighet og handlekraft blir dyrket i medisinske fagmiljøer. Ydmykhet virker bare provoserende på en del leger, sier hun. magasinet@dagbladet.no

Tilgitt: </B> Lege Anders Grimsmo (t.h.) holdt på å ta livet av gutten til Ingebrikt og Åse Bøvra. Gutten kom inn med et kutt i fingeren. I forrige uke møttes de igjen, hjemme i hagen til familien Bøvra. Grimsmo er fortsatt deres fastlege.
Feil: Anders Grimsmo skulle gi gutten Xylocain, men ga ham en livsfarlig dose av Racemisk Adrenalin, som på den tiden fantes i samme type glass.
<B>Unnskyld: Gutten klarte seg. (Faksimile fra Tidens Krav.)
Farlig: </B>- Statistisk sett er det jo nærmest en risikosport å ligge på sykehus. Ja, faktisk farligere enn å hoppe i strikk, sier Fredrik Frøen, lege og forsker ved Rikshospitalet.
<EP> </KUR></BTEK3><BTEK4> Merket for livet: /b> Lege Per Hjortdahl har fortsatt arr etter at han var døden nær etter feilbehandling.
Ikke rom for feil:</B> - Leger er vant til å være flinke gutter og jenter, sier tidligere kirurg, nå psykiater Marianne Mjaaland. I fjor ga hun ut krimromanen «Unaturlig dødsfall meldes», om en kirurg som tar livet av en pasient.