Beijings nye gullegg

Bejings futuristiske superellipse på 213 meter har fått tilnavnet «Egget».

BEIJING (Dagbladet):

Det ser ut som om det er lagt der av en kjempefugl fra det ytre rom, egget som nå troner midt i sentrum av den kinesiske hovedstaden. Plasseringen kunne ikke vært mer utsøkt, på vestsiden av Tian’anmen-plassen. Egget ligger der som et nesten mystisk malapropos til den strenge stalinistiske arkitekturen i Folkets store hall og Mao-mausoleet og til Mingdynastiets harmoniske arkitektur i Den forbudte by.

National Center for the Performing Arts, som er det offisielle navnets internasjonale versjon, er Kinas nye kulturelle prestisjebygg, med både opera, konsertsal og dramascene under samme tak. Prosjektet har vært planlagt i bortimot 50 år, men byggestart skjedde først i desember 2001. Det var den franske arkitekten Paul Andreu, mannen som har tegnet Charles de Gaulle-flyplassen i Paris, som i 1999 vant den internasjonale konkurransen der over 40 forslag ble presentert for juryen. Etter flere protestbrev, underskriftslister, byggestans og rykter om kansellering av hele prosjektet, åpnet det ferdigstilte byggverket sine dører ved juletider. Vi har vært på omvisning i Egget som nå er midt i sin aller første sesong.

HVIS BYGGEKOSTNADENE som opplyses offisielt er korrekte - tre milliarder RMB eller 300 millioner Euro - må man si at kineserne har fått mye for pengene. En operasal med 2400 plasser, en konsertsal med drøyt 2000 seter og en teatersal med plass til drøye 1000 tilskuere, samt store arealer til øvelseslokaler, publikumsfoajeer, garderober og utstillingslokaler har fått plass i denne gigantkonstruksjonen på 217 500 kvadratmeter. Rundt Egget er det et 35 500 kvadratmeter stort vannspeil. Det hviler altså i en kunstig innsjø, og på offisielt hold er man mer opptatt av å bruke metaforer som «perle» og «skinnende vannperle» enn «egg» eller «andeegg», som Beijing-folk flest sier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kommer inn i Egget via en underjordisk inngang, under vannet altså, slik at selve eggelegemet framstår som helt og uten skjemmende åpninger fra utsida. Overflaten består av titaniumpanel og glassplater. Titaniumskallet er delt i to med glassfeltet i midten, i tråd med arkitektens idé om «teater i byen og by i teateret». Det innebærer at man på dagtid har panoramautsikt innenfra mot Chang’an-avenyen som skjærer forbi Mao-portrettet, tvers gjennom Den himmelske freds plass. På kveldstid kan Mao og fotgjengerne på plassen og langs avenyen se inn i teaterhusets opplyste foajeer og rulletrapper. Selve titaniumskallet er også forsynt med et utall av innebygde lamper, slik at Egget ser ut som en himmelhvelving full av stjerner om natta. Det lyser som et ekte gullegg.

MAN SKAL VÆRE ganske blasert for ikke å få hakeslepp av denne futuristiske superellipsen som måler 213 meter på det lengste og er 46 meter i høyden. Skal den gå over i arkitekturhistorien som et kulturelt landemerke på linje med Sidney-operaen, Pompidou-senteret eller Louvre-pyramiden? Det spør folk seg om her i Beijing nå. De lokale arkitektene er delt i sitt syn.

I byggets turbulente oppføringsfase landet det to separate skriftlige protestanmodninger på myndighetenes bord.

Den ene var undertegnet av 49 kinesiske vitenskapsfolk, den andre av 109 kinesiske arkitekter. Innvendingene handlet om kostnadene, om teknologien og om form og byggeskikk.

- Hvert sete i dette bygget kommer til å koste mer enn en importert Mercedes, har en av de lokale konkurrerende arkitektene uttalt anonymt til China Daily.

- Dette skal bli et landemerke i Beijing. Det er ikke designet som noe ordinært teater i utgangspunktet, og man kan simpelthen ikke sammenlikne kostnadene med et vanlig teaterbygg, svarte en representant for byggekomiteen. Alfred Peng, en kinesisk-kanadisk arkitekt som underviser ved Qinghua-universitetet, kalte byggets tegninger for en arrogant og ignorant fornærmelse mot kinesisk byggeskikk: - Paul Andreu har ingen peiling på kinesisk kultur.

Forslaget hans står ekstremt lite i stil med omgivelsene. Ideene hans er ikke nye; de er utdaterte og forkastet av hovedstrømmen av vestlige arkitekter. Selv etter vestlig arkitektonisk standard er forslaget hans en flopp.

PÅ INNSIDA av den nå realiserte «floppen» må nesten være blind for ikke å få med seg det kinesiske fingeravtrykket. Her er 24 forskjellige varianter av kinesisk marmor, fra skinnende hvitt til en berømt, nesten svart type fra Shanxi-provinsen. Taket i vestibylene er kledd i rødglødende rosentre. Vegger og tekstiler er holdt i 35 forskjellige varianter av rødt, «det kinesiske folks lykkefarge for rikdom og velstand», som vår guide sier.

Operaavdelingen, som er den største og ligger i byggets midtparti, er skilt av med et slags forgylt metallnett som blir gjennomskinnelig når lysene innenfor er tent. Inngangspartiet er flankert av to gigantiske messingdører med hamrede beslag som leder tankene hen til de røde portalene i Den forbudte by. I teatersalen er veggene kledd med silkestoffer som er spesialbehandlet mot brann. De henger som lange vertikale striper i rødt, lilla, brunt og oransje. Konsertsalen har derimot et lyst, sandfarget design og er bygget som et auditorium med publikum hele veien rundt konsertpodiet. Taket er formet som myke sanddyner der bølger og vind har skapt mønsteret.

DENG YIJIANG, visepresident ved National Center for the Performing Arts, er opptatt av å vise at Egget nok er et teaterhus i verdensklasse, men at det likevel er et teater «med kinesiske særtrekk»:

- Det skal drives etter vanlige markedslover, men vi skal ha flere ulike nivåer på billettprisene. De billigste, som riktignok er ståplasser, skal ikke koste mer enn 30 yuan (ca. 22 Nkr), sier han.

Som for å understreke folkeligheten opplyser han at parkeringskjelleren har plass til 1000 biler og 1500 sykler. Den første sesongens repertoar bærer også alle tegn til kinesiske særtrekk. Her er de store stjernenavnene som José Carreras og Kiri Te Kanawa, her er London- og New York-symfonien, her er gjestespill fra Kirov-balletten og Mariinski-teatret, her er klassikere som «Romeo og Julie», «Othello» og «Turandot». Men her er også «ny» kinesisk dramatikk i form av en dramatisert Eileen Chang-novelle. Og her er en oppsetning av den vidunderlige kinesiske Romeo og Julie-svisken «Sommerfuglelskerne». Og ikke minst - her er tradisjonell Peking-opera i alle dens varianter. Diverse dramaproduksjoner fra Folkets frigjøringshær står også på vårens program.

- Kunst av folket, for folket, sier Deng Yijiang, om innholdet i den nye rugekassa.

Inger Bentzrud er kulturjournalist i Dagbladet.

<B>STORSTUE:</B> National Center for the Performing Arts, som er det offisielle navnets internasjonale versjon, er Kinas nye prestisjebygg, med både opera, konsertsal og dramascene under samme tak.
INTERIØR: Detaljer fra innsiden av teatret.
<B>SJEF:</B> Deng Yijiang er visepresident ved Bajings nye teater.
<B>KUNST FOR FOLKET:</B> 300 millioner skal det nye bygget ha kostet.