- NEI, VI SKUESPILLERE neier ikke for Bergman!Pernilla August fnyser over spørsmålet. Hun er i gang igjen med den gamle mesteren. Men ikke helt sånn som folk tror.BEGYNNELSEN FØRST. Skuespilleren møter oss i Stockholm. Utenfor de åpne kafévinduene på Nobelmuseet surrer turistlivet i Gamla Stan. På Stortorget trenges disiplinerte japanere sammen med høylytte italienere. En russisk guide leder sin gruppe rundt hushjørnet med megafon.{ndash}Turismen har tatt av de siste åra. Man må lære seg hvilke gater det er mulig å ferdes i, sier Pernilla, som bor midt i den historiske bydelen. I toppetasjen i en av de gamle, fredede leiegårdene. Med tre barn og ingen heis.{ndash}Vi trives kjempegodt. Barna kan springe fritt rundt i byen, og de har kompisene minutter unna. Vi har egen barnehage og skole. Det er som å bo i en by i byen.HJEMMEKOSEN MÅ VENTE. Neste uke kommer Pernilla til Oslo og Ibsenfestivalen, som fru Alving i Ingmar Bergmans oppsetning av «Gjengangere». I dette stykket baler hun med intet mindre enn svik, livsløgn og arvesynder, og ender med å sette en dødelig morfinsprøyte på sin syfilissyke sønn. Tung kost, selv for en garva Ibsen- og Bergman-skuespiller.{ndash}Bergman la opp en bane, og siden stolte han på meg. Han har aldri før gitt meg så stor frihet i arbeidet med et stykke.{ndash}Liker du å få så stor frihet?{ndash}Ja, men det krever også et stort mot.«Gjengangere» i Bergman-tapning, iblandet brokker av August Strindberg, gikk for utsolgte hus på Dramaten i vinter og gjenopptas i høst. Til gjestespillet på Nationaltheatret er det umulig å oppdrive en billett.{ndash}I sommer var fru Alving helt borte for meg. Men rollefigurene sitter her inne et sted, sier Pernilla og peker på et nærmere uidentifisert sted i hoderegionen.{ndash}Så snart jeg får på meg kostymet og begynner å gå rundt på scenen, sitter rollefiguren i kroppen. Vi gjestespilte med «Maria Stuart» i New York i juni. Da var det et år siden vi spilte stykket sist, men likevel var rollen der. Det er merkelig; jeg husker teksten til hele teaterstykker {ndash} men jeg greier ikke å huske en eneste drikkevise!PERNILLA LER HØYT. Egentlig ser hun ikke ut som om hun har problemer med å dra en drikkevise eller to i lystig lag. {ndash}Blir du veldig preget av rollene dine?{ndash}Ja. Jeg går veldig dypt inn i dem. Det er slik jeg jobber. Jeg gir rollene så mye av min personlighet som mulig. Finner følelsesmessige referansepunkter. Jeg kjenner for eksempel igjen fru Alvings funderinger over livsløgnen og hvordan vi lever våre liv. Men hun er en ubehagelig karakter.{ndash}Hvordan er det da å leve så tett på henne?{ndash}Tøft. Også fordi jeg har et komplisert forhold til teater i det hele tatt. Jeg synes teater blir tøffere og tøffere med åra. Film kan jeg gjøre ubegrenset av. Etter opptakene er du ferdig. Scenen ligger der på kassett. Teater, derimot, krever utrolig mye av meg. Jeg blir så nervøs at jeg nesten ikke klarer det.{ndash}Etter premieren også?{ndash}Ja, det er noe angstfylt med de stadige gjentakelsene på teatret. {ndash}Når jeg spiller teater, er rollen det første jeg tenker på om morgenen. Det er et strengt liv; jeg må sove nok, spise riktig mat til riktig tidspunkt og ikke drikke alkohol. I premiereuka er det så ille at jeg må holde meg borte fra barna. Da er jeg håpløs. Kjempedistré. Vil bare være i fred. Hun stopper opp.{ndash}Faktisk er det på grensen til ulidelig. Ny stopp. {ndash}Herregud, jeg høres ut som et nervøst tilfelle!{ndash}Hvorfor fortsetter du?{ndash}Jeg vet ikke om jeg gjør det. INGMAR BERGMAN HADDE EN DRØM. En drøm så fin at han fortalte om den i et av sine sjeldne intervjuer. Han drømte at han var på et offentlig bad. I drømmen sto han på den ene siden av bassenget. På den andre siden gikk Pernilla August og Lena Endre i pikante badedrakter. Kvinnene satte seg på bassengkanten. Bergman hadde nettopp sett svømmekonkurransene fra OL i Sydney, og suste gjennom vannet i elegant butterflyteknikk. Han krysset bassenglengden på et blunk, dukket opp under Pernilla August og Lena Endre {ndash} og kysset føttene deres. {ndash}Bergman har vært viktig for min karriere. Det er vanskelig å bedømme hvor viktig, siden vi ennå jobber tett sammen, sier Pernilla, som har tilhørt Bergmans faste kjerne av skuespillere siden hun spilte tjenestepiken Maj i «Fanny og Alexander». Da var hun fremdeles elev på teaterskolen.{ndash}En dag hang det en lapp på oppslagstavla på skolen, hvor det sto at jeg skulle ringe Ingmar Bergmans kontor. Jeg ringte nummeret til hans produsent, fikk et spørsmål om å møte opp, og da jeg kom på kontoret, fikk jeg utdelt et rollehefte med beskjed om at min rolle var understreket. På det tidspunktet hadde jeg aldri møtt Bergman. Det var ingen prøvefilming, ingen intervjuer. Jeg var fullstendig i sjokk.{ndash}Hvor hadde han blitt oppmerksom på deg?{ndash}Jeg vet ikke. Kanskje i min debutfilm, «En hane i kurven», men jeg er ikke sikker. Jeg må huske å spørre ham.Etter mye krangling med teaterskolen, som vanligvis ikke tillater elevene å ta oppdrag, fikk Pernilla lov til å gjøre «Fanny og Alexander» i sin praksisperiode. {ndash}Jeg var utrolig nervøs første opptaksdag. Jeg var 20 år, og dette var Bergman! Det var grusomt. Men han var varm og «gullig». Han begynte innspillingen med å filme en putekrig med barna, og da forsvant mye av nervøsiteten.I SVERIGE ER BERGMAN en omstridt regissør. Noen mener han er oppskrytt til et ikon av umenneskelige proporsjoner. Kvinnelige skuespillere har kritisert ham for å holde seg med et hoff av lydige, pene piker som gjør hva som helst for å få et klapp på hodet av mesteren.{ndash}Jeg har hørt det der, ja! utbryter Pernilla.{ndash}Men jeg tror ikke noen av oss kvinner som har jobbet for ham, opplever ham på den måten. Jeg kan love at verken Lena Endre eller jeg har følt det slik. {ndash}Stemmer det at dere neier for ham?{ndash}Nei, vi neier ikke for Bergman! Men jeg er fylt av respekt for ham.{ndash}Hvorfor er Bergman så omstridt?{ndash}En myteomspunnet person, som arbeider så mye, blir omstridt. Det er uunngåelig. Spesielt når han i tillegg er sky og holder seg mye for seg selv.{ndash}Holder dere kontakt?{ndash}Alltid. Jeg setter stor pris på å prate med ham. Vi møtes sjelden privat, men vi er veldig nær hverandre. Vi snakker i telefonen, timelange, fantastiske samtaler om livet.Pernilla smiler og forteller ivrig nå, rigger seg bedre til på kaféstolen. {ndash}Bergman har vært en kombinert farsfigur og mentor for meg. Han har fulgt meg så lenge: fra jeg var ungjente til jeg ble en voksen kvinne med barn, gjennom skilsmissene mine og fram til nå, når jeg begynner å bli en moden, eldre kvinne. Han har alltid gitt meg en rolle når jeg har stått på disse trappetrinnene i livet. Akkurat idet jeg skal over en aldersterskel, så er han der med en rolle som hjelper meg å modnes. Jeg har lært veldig mye av ham. Men han har vært tøff mot meg også. Gitt meg noen spark i rumpa og sagt at jeg må våge å bli eldre.{ndash}Han hadde litt av et rykte som kvinnebedårer da du traff ham. Kunne du blitt forelsket i ham?{ndash}Ja! He he he!Latteren antyder både det ene og det andre. {ndash}Ble du forelsket? {ndash}Nei... Men jeg forstår hvorfor kvinner faller for ham. {ndash}Hvorfor?{ndash}Nei, slikt kan man ikke sette ord på. Og kanskje man ikke skal det heller. Det er en slags karisma.BERGMAN SPILLER en mer indirekte rolle i Pernillas kjærlighetsliv. Hun skilte seg fra sin første ektemann, forfatteren Klas Vstergren, under en Bergman-produksjon. Da hun spilte Nora i «Et dukkehjem». Sin neste mann, regissøren Bille August, traff hun på filmsettet til «Den gode viljen», etter Bergmans manus om sin familie. Og etter filmen «Fortrolige samtaler», del to av Bergmans familiehistorie, drøyde det ikke lenge før det var slutt på det ekteskapet også. {ndash}Av og til er det nifst hvor parallelt livet og rollene har vært, nikker Pernilla.Hun regner rollen som Anna, Bergmans mor, som en av sine viktigste. Bergman skrev rollen spesielt for Pernilla. Da de jobbet med «Et dukkehjem», kom han til henne med et fotografi av moren. {ndash}Hans mor og jeg har de samme fargene. Ellers likner vi ikke så mye på hverandre. Den rollen var et stort ansvar. Jeg var takknemlig og kjempeglad. Men jeg kunne ikke tenke på at jeg skulle framstille Bergmans mamma , det ville blitt for tungt. Jeg måtte gjøre henne til min, slippe det biografiske. Pernilla fikk skuespillerprisen i Cannes i 1992 for «Den gode viljen». I 1996 spilte hun rollen igjen, da Liv Ullmann regisserte «Fortrolige samtaler».{ndash}Det var interessant å gå inn igjen i samme rolle flere år etterpå, da jeg kjente at det var mye i mitt liv jeg kunne bruke. Innspillingen av «Fortrolige samtaler» skjedde i en forferdelig tøff periode i livet mitt. Bille reiste hele tida, og jeg følte meg veldig ensom med barna.SKILSMISSEN MELLOM Pernilla og Bille August ble brettet ut i den danske boka «En forførers bekjennelser», som kom i 2000. Både Bille og Pernilla stilte opp og fortalte i detalj om hva som hadde gått galt. {ndash}Uff, den, sier Pernilla og krymper seg på stolen.{ndash}Jeg angrer på at jeg stilte opp i den boka. Jeg trodde den skulle handle om Billes yrkesliv. Jeg har fortrengt hele greia, insisterer hun.I boka røper Pernilla at venninnene advarte henne mot Bille August, en notorisk kvinneforfører. Hun skildrer hvordan ektemannen overlot ansvaret for felles barn og hjem til henne, mens han fartet verden rundt og gjorde internasjonal karriere. {ndash}Vi har et bra forhold i dag, Bille og jeg, sier hun.{ndash}Jeg synes det funker bra med begge mine eksmenn. For barnas skyld er det viktig å unngå konflikter og få det til å fungere. {ndash}Tidligere har du beskrevet skilsmissen fra Bille som en gedigen feil?{ndash}Det høres bittert ut. Og det er jeg ikke. Jeg tror det er en mening med hvert eneste menneske vi møter i livet. Bille og jeg fikk to nydelige barn sammen. Det var vel meningen at vi skulle utvikle oss i hver vår retning. Det er vanskelig å få et forhold til å vare, spesielt i våre yrker. Og kanskje er det ikke så ille hvis vi kan få noen gode år sammen, og siden gå videre?{ndash}Har du mistet troen på den livslange kjærligheten?{ndash}Nei, det har jeg faktisk ikke. Selv om den ikke kan bli livslang når man har levd halve livet allerede. Man kan kanskje få med seg en liten dessert-kjærlighet? {ndash}Dessert-kjærlighet?{ndash}Ja, det uttrykket kom jeg på nå.{ndash}Du har ennå ingen ny mann? {ndash}Nei, men en dessert-kjærlighet håper jeg virkelig på!PERNILLA MISTET sin første sjanse til å bli stjerne i Hollywood. Da Bille August skulle regissere storfilmen «Åndenes hus», etter Isabel Allendes roman. Pernilla ble gravid og måtte gi sin rolle til Winona Ryder. Dette var like etter at hun hadde fått skuespillerprisen i Cannes. Tidspunktet var riktig for å dra ut. {ndash}I stedet fikk jeg min yngste datter, Alba. Da går det ikke an å være lei seg.Hollywood fikk vente. Helt til George Lucas bestemte seg for å lage nye Star Wars-filmer. Pernilla fikk rollen som Shmi Skywalker. {ndash}Jeg var så nervøs for min svenske aksent. Men George Lucas sa at jeg ikke skulle bekymre meg. Jeg kunne komme fra en svensk galakse. Var det ikke søtt sagt av ham?Menigheten trenger ingen nærmere forklaring, men Shmi Skywalker er altså mor til Anakin Skywalker, jedi-ridderen som går over til mørkets makter og blir den onde Darth Vader, hovedfienden i Star Wars-universet. Rollen var ikke veldig stor i første film, og i årets film dør Shmi en grusom død i armene på sin sønn. Bøy deg etter popkornet, og du går glipp av scenen. {ndash}Er du skuffet over at rollen ble så liten? {ndash}Tja, hva skal man si? Det er jo kjedelig. Jeg har ikke engang sett årets film. Første gangen var fantastisk, med premiere i London, tusenvis av mennesker utenfor kinoen og prins Charles som æresgjest.{ndash}Hvorfor vil en seriøs Bergman-skuespiller ta en smårolle i et romeventyr?{ndash}Jeg syntes det var en utfordring bare å snakke engelsk. For meg holder det lenge. Og det er ikke lett å gå inn i en verden med romvesener og prøve å framstille et menneske. Men det var interessant å være med på en så stor produksjon og se hvor proft alt fungerer. Og George Lucas er verdens hyggeligste. En jordnær type som henter sin egen kaffe.Pernilla spiller mor og dør en grusom død også i årets norske storslakt, «Jeg er Dina».{ndash}Den sa jeg ja til fordi jeg hadde lyst til å jobbe med regissøren, Ole Bornedal. Jeg har tatt en del småroller fordi jeg har vært nysgjerrig på folk. Og jeg har fått gjøre så mange store roller, at jeg ikke lenger har det samme behovet for bekreftelse. Dessuten skal man jo leve. Jeg har tre barn å forsørge.{ndash}Blir det mer Hollywood på deg?{ndash}Ingen aning. Jeg begynner nok å bli for gammel. Og jeg har aldri hatt slike drømmer heller. Etter «Den gode viljen» valgte jeg å få barn og gå tilbake til teatret. Og deretter har jeg vært alene med de tre jentene mine. Du reiser ikke med tre barn til Los Angeles og begynner å banke på dører. Livet bestemte {ndash} og livet pleier å bestemme ganske bra. DET ER HVERDAGEN med barna som får Pernilla August tilbake til normalen etter intense teaterprøver. {ndash}Sakte, sakte drar barna meg tilbake til virkeligheten. De holder meg nede på jorda, og det er bra for yrket mitt også.{ndash}Mener du virkelig at du kanskje ikke orker teater lenger?{ndash}Nei... jeg fortsetter nok. For det er jo morsomt også. Men jeg må gjøre andre ting i tillegg. Egne prosjekter. Kanskje vil jeg prøve regi, lage kortfilm eller produsere. Nå har jeg vært ved Dramaten i snart 20 år, og jeg er redd for å stivne. Jeg vil ikke bli en institusjon.{ndash}Bergman truer også stadig med å slutte med teater?{ndash}Ja, nå begynner jeg som han. bente.froytlog@dagbladet.no