Berlinerpopulær

Hele sitt liv har Nils Sletta (64) prøvd å unngå å bli kjendis. Det kan dette fjøset forandre på.

EN LETT TÅKEDIS omgir Slattum på Romerike utenfor Oslo. Tåka smyger seg rundt gule løvtrær, siger over en høstflat åker og tvers over den smale bygdeveien. Midt i en sving møter vi en begravelsesbil, og i bilen vi ligger bak, sitter en mann med grå skjeggstubber, lue og et litt sørgmodig ansikt. Det er som å kjøre i en Anne B. Ragde-roman.

Men det er ikke Margido Neshov som kjører begravelsesbilen, og det er ikke Tors gamle, blå Volvo som ligger foran oss på veien. Det er skuespiller Nils Sletta (64) som i sin grønne Honda – en litt mer moderne «gardsbil» enn rollefiguren Tor kan skilte med – viser vei til Østre Dal gård.

Her, på den moderne grisefarmen til bonde Ole Petter Thingelstad (59), fant NRK-teamet det perfekte fjøset til tv-serien basert på boka «Berlinerpoplene».

DET BLIR ET hjertelig gjensyn mellom bonden og skuespilleren når Nils stiger ut av bilen og setter beina i grusen på tunet. Det er første gang han er her etter at innspillingen ble avsluttet i fjor vinter. Alle scenene som utspiller seg inne i grisefjøset på Neshov gård, er tatt opp her hos familien Thingelstad. Resten av Neshov-gården befinner seg på Byneset utenfor Trondheim.

Skuespillerne og tv-folkene inntok gården på Romerike ved to anledninger for å filme. En av fotografene måtte blant annet sitte sammen med bonden og vente hele natta på en grisefødsel som skulle filmes. Til sammen var teamet her i nesten en måned.

– Du vet, vi hadde en ungkarsbonde i nærheten her som var akkurat som Tor, sier veterinær Per Jacob Østad, som kommer fra inspeksjon i fjøset.

– Han drev gården sin på samme måte, sammen med mora si og i et liknende fjøs.

– Jeg er jo oppvokst blant bare sånne, jeg, svarer Nils spøkefullt.

– I den lille bygda jeg vokste opp i, der var det mange originaler, sier han med et smil bak skjeggstubbene.

NILS SLETTA VOKSTE OPP i den lille fjellbygda Tuddal, rett sør for Gaustadtoppen i Telemark. Familien, der Nils var eldst av ni søsken, holdt til i et hus i bygda med en hest, en gris, ei ku og noen høner.

Denne høsten har over 900 000 nordmenn fulgt Nils i rollen som grisebonden Tor Neshov i «Berlinerpoplene» – den ensomme og innesluttede bonden som må takle både pikante familieavsløringer og grisunger som er blitt klemt i hjel av purka. I tv-serien understøttes handlingen av et forfallent gårdsmiljø – og et grisefjøs som kanskje er den mest dystre kulissen av alle.

– Dette er jo ikke akkurat en grisebondes stolthet, advarer bonden Ole Petter idet han viser vei opp trappa. NRK-teamet hadde tatt kontakt og ville undersøke om fjøset hans egnet seg til filmopptak. Men alt var for rent, ordentlig og moderne. Helt til de fant rommet i loftsetasjen.

– Hadde det ikke vært for at regissør Anders T. Andersen var så nysgjerrig, ville det nok ikke ha blitt filmet noen scener her på gården. Jeg hadde aldri kommet til å geleide ham opp hit til gamlefjøset, men han gikk heldigvis sine egne veier, humrer den vennlige bonden.

– Grisebønder og tv-folk har ulike behov, har jeg skjønt. Og jeg ser jo at det fungerer godt i serien.

For her oppe på loftet har Ole Petter et gammelt rom som viste seg å være helt perfekt til å gestalte grisefjøset på Neshov. Det henger tjukt med spindelvev fra taket, de matte vinduene slipper inn lite dagslys og veggene er brune av grisemøkk.

– DET VAR UTROLIG å komme hit og se de store purkene. Hjemme i Telemark var de jo bare halvparten så store, sier Nils.

Han minnes de umulige grisene i Tuddal som løp motsatt vei av dit han prøvde å jage dem.

– Fader, jeg begynner å bli gammel, altså. Jeg fikk oppleve den gamle driftsmåten, før maskinene kom. De slo med ljå da jeg var liten! Og hesten vår var jo et familiemedlem, den ble brukt til alt mulig.

Familien på morssida til Nils var kjente folkemusikere, og han vokste opp i et tett kunstnermiljø. Nils spilte hardingfele og var med på landskappleiker. Felespillinga holder han fortsatt ved like.

– Besteforeldrene mine hadde en liten fjellgård som lå på 800 meter, forteller han.

– Vi var veldig mye der oppe. I motsetning til Neshov-familien var vi mye sammen, og vi dro opp på setra med dyra.

Nils gikk ut av teaterhøyskolen i 1965, og ble fast ansatt på Det Norske Teatret i 1969. Siden har han hatt en relativt stabil og forutsigbar karriere, som han selv sier. Han er fremdeles ansatt ved Det Norske, og har vært en anerkjent, men lite profilert teaterskuespiller de siste førti åra.

– Det er alltid moro å stå på scenen og ha direkte kontakt med publikum. Men akkurat nå syns jeg det har vært kjempefint å få være med på «Berlinerpoplene». Det var moro å få en sånn rolle igjen, innrømmer han.

NILS KLYVER INN I bingen, til grisene som er fire måneder gamle og allerede begynner å nærme seg slutten av livet. Når de er seks måneder, kommer slaktebilen. Et kort liv, men i det minste noe mindre konfliktfylt enn skjebnene på Neshov gård i «Berlinerpoplene».

– En av grisene fikk Bjørn Sundquist til å bli såpass satt ut at de måtte ta scenen om igjen seinere, forteller Ole Petter.

Da Sundquist tidlig i innspillingen skulle spille en krevende scene, ble han forstyrret av dyras naturlige behov. Hver gang den erfarne skuespilleren kom til den mest emosjonelle og komplekse delen av scenen, satte grisen i gang med høylytt promping og urinering.

– Grisen kunne ikke stikkord, sier bonden med et flir. Familien Thingelstad har 35 purker og over 800 slaktegriser, og gården drives til daglig under mye mer moderne forhold enn den kummerlige gården til Tor i tv-serien.

– Det er ikke mange av egenskapene til Tor jeg misunner ham, sier Nils. 

– Han er en sta og egen fyr, er veldig fåmælt og går og surrer for seg sjøl. Og han er veldig ensom, men reflekterer ikke noe særlig over det. Dagene går med til å holde gården oppe å gå. Han er jo ikke vant til noe annet, siden han er blitt underkuet av mora hele sitt liv. Det med ensomheten og underkuingen er vilt fremmed for meg, heldigvis.

Nils har ikke hentet inspirasjon fra noen spesielle personer til rollen som Tor, men kjenner igjen det han kaller et «landsens lynne» også hos seg selv.

– Det har vi jo mer eller mindre, alle vi som er vokst opp på landet. Men jeg har prøvd å plukke fram det i meg selv som kan brukes. Jeg har tenkt på denne ensomhetsfølelsen som Tor har, og prøvd å finne fram parallelle opplevelser som jeg kan bruke.

TIL TROSS FOR SINE MANGE ÅR som skuespiller er ikke Nils Sletta blitt plaget nevneverdig av pågående fotografer og autografjegere. Det nærmeste han har kommet kjendisstatus, er et norgesmesterskap i hardingfele.

Og at stadig nye generasjoner unger skuler stygt mot ham på gata. Nils spilte nemlig tjuven i den klassiske filmen «Mormor og de åtte ungene i skogen», den fra 1979 med Anne-Cath. Vestly. Men nå som nesten en million ser ham på tv-skjermen hver mandag, blir Nils gjenkjent på gata i litt større grad enn før.

– Det er enkelte som kommer bort, men det går helt greit. Det er verre å bli gjenkjent for noe dritt du har gjort; når serien er så vellykka, er det bare moro. Jeg har egentlig ikke merka noen særlig forskjell ennå. Jeg har holdt på et helt liv med å prøve å unngå å bli kjendis, så jeg skal nok greie det denne gangen også, sier Nils med et lurt smil.

– Men det hadde vært moro å få gjøre mer film og tv. Det er merkelig, dette tv-mediet. Du kan spille Peer Gynt på teateret uten å bli kjent, men med én gang du er på tv...

Han forteller en annen historie også:

– Da tv begynte å bli allemannseie, spilte Anne Marit Jacobsen – som jeg har en sønn sammen med – i «Vildanden» på tv. I stykket tar hun livet sitt på slutten. Etterpå kom det én bort til meg og sa: «Det var synd med Anne Marit da, hun som var så kjekk ei jente». 

I LIKHET MED avisanmeldere og publikum er Nils imponert over den ferdige tv-serien. Sammen med samboer Grethe Ryen sitter han hjemme og følger med hver mandag.

– Jeg syns serien og miljøet er veldig autentisk og bra skildret, så autentisk som det kan bli, sier Nils og drikker av Norsvin-koppen som Ole Petters sønn Simen har servert kaffe i.

– Det jeg syns er litt spesielt med historien, er at det er noe gjenkjennbart i alle personene som skildres. Det er en spesiell familie, samtidig som de fleste av oss kjenner igjen noe i alle personene. Historien er fascinerende skrevet. Og serien drives godt framover og er veldig godt klippet, syns jeg.

GODT KLIPPET, JA. Det er mer enn man kan si om Nils selv. Idet vi sier takk for kaffen og vertskapet sier takk for besøket, forteller Nils hvorfor han har beholdt lua på under hele gårdsvisitten.

– Jeg skulle på teateret i forgårs, og måtte klippe meg. Det pleier jeg å gjøre selv, foran speilet med en sånn elektrisk hårklipper. Så jeg stilte inn klipperen på nøyaktig 10 millimeter, som vanlig. Men idet jeg satte maskinen bak i nakken og begynte å ta det første taket med klipperen, innså jeg at jeg hadde glemt å sette på selve lengdekammen, sier han muntert og rister på det skamklipte hodet.

– Jeg får si det samme som jeg tenker når jeg sitter og ser meg selv i tv-serien: «Her var det noe jeg kunne ha gjort annerledes».

POPULÆR: Etter et langt liv som etablert teaterskuespiller, er Nils Sletta plutselig i nesten en million nordmenns bevissthet hver mandag når «Berlinerpoplene» sendes.
SVINAKTIG GØY: Ole Petter Thingelstads fjøs på Romerike ble invadert av tv-folk da «Berlinerpoplene» ble spilt inn.
PASSET PERFEKT: Ole Petter hadde et gammelt rom i etasjen over det moderne fjøset, og da regissøren kom opp trappa, utbrøt han: – Dette er fjøset på Neshov.
GRISEVANT: Nils Sletta er vokst opp i Tuddal i Telemark og har sett mange fjøs. I høst har over 900 000 nordmenn fulgt Nils i rollen som Tor i «Berlinerpoplene» hver mandag.