Berømt kunstner ble nazist

Russisk-norsk adelsmann valgte feil side, og forsvant fra historiebøkene.

HAN VAR EN anerkjent scenekunstner på teaterscener i hele Skandinavia, hadde begynt å arbeide som regissør, var maler, scenograf og ingeniør. Den russiske offiseren og adelsmannen Alexey Zaitzow som hadde flyktet til Norge under revolusjonen, var kjent for sitt moderne og nyskapende formuttrykk. Han var en sentral fornyer av norsk kulturliv fra han ble uteksaminert ved Kunstakademiet i Oslo i 1926.

Så kom krigen.

Zaitzow valgte nazistenes side, etter selv å ha levd på flukt fra bolsjevikene i flere år etter revolusjonen i 1917. Familien hans ble drept av kommunistene.

Med det valget ble han radert ut av norsk kunsthistorie.

HISTORIEN OM DEN glemte scenografen og kunstneren Alexey Zaitzow har nå blitt til dokumentarfilmen «Z for Zaitzow», regissert av Kaare Stang.

Filmen er produsert av A Bit of Magic AS og utgitt av Norsk Filminstitutt.

I «Z for Zaitzow» fortelles kunstnerens dramatiske historie, gjennom enken Elsas stemme, gjennom bilder fra alle oppsetningene og kunstverkene han laget, og gjennom historiske dokumenter fra hans liv.

I FEBRUAR 1920 kom den 24 år gamle høyadelige marineløytnanten Alexey Zaitzow til Lillehammer i Norge, etter to år på flukt fra bolsjevikene. Den unge mannen som også var ingeniør av utdannelse, hadde flyktet på dramatisk vis gjennom hele Russland og mistet nesten alle sine militærkolleger på veien.

Berømt kunstner ble nazist

Den vakre adelsmannen ble født 31. mars 1896 i St. Petersburg, og flyttet i barndommen rundt i hele Russland mens faren arbeidet som offiser. Alexey tok ingeniør- og offisersutdannelse, og da revolusjonen kom i 1917 var han stasjonert i India.

Han returnerte umiddelbart, men kom hjem og fant faren arrestert. Han ble drept kort tid etterpå. Alexey rømte sammen med en venn og dennes forlovede. De kom til slutt om bord i en isbryter som tok dem til Norge:

- Vi var kommet helt ut i munningen av Hvitehavet da vi blev innhentet av en bolsjevikisk isbryter. Den var bestykket med feltkanoner, og da den var kommet på skuddhold gav den sig til å fyre, forklarte Alexey senere i et intervju med Dagbladet.

Zaitzow klarte seg så vidt. Vennen omkom, og Alexey etterkom løftet om å ta seg av hans forlovede ved å gifte seg med henne rett etter ankomsten i Norge. Paret ble skilt etter relativt kort tid.

I LILLEHAMMER BEGYNTE han å ta opp sin gamle interesse for å tegne og male, og holdt kurs i byen. Etter sigende ble kvinnene i byen plutselig mye mer kunstinteressert etter at den eksotiske adelsmannen kom til byen.

I 1922 kom han inn på Kunstakademiet i Oslo og fikk Christian Krohg som lærer. Alexey finansierte studiene ved å selge maleriene sine for 25 kroner stykket.

«Som ung kunstner utgjorde Zaitzow et sosialt paradoks. Han flyktet fra den russiske revolusjonen, men kunstsynet han representerte var nært knyttet til estetiske programmer som ble brukt i revolusjonens tjeneste», skriver regissør Kaare Stang i en artikkel i magasinet Kunst og kultur.

Det var et svært moderne, og til tider også kontroversielt kunstsyn, Zaitzow representerte.

«Brutalt og skrikende ufølsomt av Zaitzow», uttalte blant annet kritiker Aksel Otto Nordmann i Arbeiderbladet om hans scenografi til en av forestillingene på Det Nye Teateret i Oslo på 20-tallet.

ARBEIDENE HANS var påvirket av kubisme, funksjonalisme og art deco, men han brakte også med seg russiske impulser, forklarer Stang i artikkelen.

Zaitzow jobbet på en rekke scener i inn- og utland, og giftet seg med norske Elsa. Han opplevde stadig økende anerkjennelse - helt til tyskerne kom til Norge i 1940. I 1941 meldte han seg inn i NS, mye på grunn av sin den tragiske skjebnen han og familien hadde lidd under revolusjonstiden. Han ble raskt inkorporert i tyskernes propaganda-apparat.

Kunstneren arbeidet i det nazistiske reklamebyrået Herolden, og laget blant annet materiell til fire propagandautstillinger under krigen. Han jobbet også for det tyske teateret i Oslo.

I 1946 BLE han sendt til Grini (etter krigen omdøpt til Ilebu) og 2. oktober ble han dømt til to års fengsel ved tvangsarbeid. Straffen ble noe redusert av Høyesterett på grunn av familiens opplevelser under revolusjonen, men han måtte likevel sone i ett år og fem måneder.

I soningstiden utsmykket han fengselskapellet som et sonoffer, og skrev i ettertid om hvordan han fikk ideen under en julegudstjeneste:

«Jeg så meg omkring - og følte at hele rommet var fylt av lengsel, varm og intens. Nu visste jeg hva jeg skulle gjøre. Og jeg bøyde meg ærbødig».

Det hjalp kanskje på samvittigheten, men ikke så mye på omgivelsenes respons. Etter krigen hadde familien store vanskeligheter.

- Alle våre midler var beslaglagt, og vi måtte betale dem i bot, så vi hadde ikke noe å leve av, sier kunstnerens enke i dokumentaren.

Zaitzow ville gjerne arbeide på teateret, men få ville samarbeide med ham. For å overleve malte han folkelige bilder som en bekjent reiste rundt og solgte.

LEIF JUSTER, som selv var motstandsmann under krigen, ga til sist Zaitzow oppdrag på revyscenen igjen. Senere jobbet han for Otto og Edith Calmar i flere av deres filmer.

Kunstneren døde i 1958.

Men navnet hans eksisterer ikke i verken Norsk Kunstnerleksikon eller i Store Norske Leksikon i dag, påpeker filmskaperen, på tross av at Zaitzow sto bak et hundretalls teateroppsetninger og hadde en rekke andre kunstneriske oppdrag i sin samtid.

«ALEXEY ZAITZOW og andre tilfeller setter norske kunsthistorikere på en vanskelig prøve. I hvilken grad skal en kunstners ideologiske handlinger få betydning for ettertidens vurdering av hans skapende arbeid?» spør Kaare Stang til sist i sin artikkel i Kunst og kultur. Han fortsetter:

«Zaitzow ble dømt etter andre verdenskrig. Men skal straffen vare til evig tid?»

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

SONOFFER: Zaitzow utsmykket hele fengselskapellet da han sonet landssvikdommen etter krigen.
- BRUTALT: - Skrikende ufølsomt av Zaitzow, uttalte kritiker Aksel Otto Nordmann i Arbeiderbladet om hans scenografi.
ENKEN ELSA: Hun forteller Alexeys historie i dokumentaren.
PROPAGANDA:</B> Han ble ansatt i det nazistiske reklamebyrået Herolden under krigen.
<B>PLAKATER: Arbeidene til Zaitzow var influert av kubisme, funksjonalisme og art deco, skriver Stang.
FLYKNING: Zaitzow kom til Lillehammer i Norge i 1920, 24 år gammel.
SITT LIVS FEILTAGELSE: Alexey var preget av familiens tragiske skjebne under revolusjonen i Russland, og valgte nazistene under krigen.
DATTEREN: Etter krigen ble alle familiens midler beslaglagt, og familien hadde lite å leve av.