Beskyldte Høyre for å bruke juksemaskin

Teknofrykt ga amerikaniserings-panikk i Norge.

DAGBLADET 9. MAI 1987: «Vidundermaskin bak ny Presthus» var tittelen på saken fra Høyres landsmøte.

Høyres partiformann Rolf Presthus brukte som første norske politiker en såkalt teleprompter, en tekstmaskin som gjorde at han slapp å ha manuskript.

Talen ble godt motattt internt. Den tidligere så utskjelte Presthus fikk ros også i mange aviser. Men andre var kritiske. De mente maskinen var juks, og at valgkampen var preget av «amerikanisering».

Hvordan importen av et utenlandsk valgkampopplegg påvirket den politiske kulturen i Norge er temaet i den nye doktoravhandlingen «Coming across», skrevet av historiker Hallvard Notaker. Sammen med andre forskere jobber han i prosjektet «Amerika i våre hjerter?», som har som mål å utforske overføringer fra USA, i dagligtale gjerne kalt amerikanisering.

DEN UKARISMATISKE PRESTHUS ble eneren som så rett i kamera. Men media vektla det uautentiske og regisserte.

«Det er rent lureri», mente Dagbladet. Avisa reagerte på at Presthus ikke hadde lært talen utenat, men at det så sånn ut. Dermed så vi ikke den ekte Presthus. Reporteren i avisa sammenlignet hele landsmøtet med USA.

- Amerikanisering er ikke et veldig nyttig begrep, fordi det legger så mange føringer. Det er en merkelapp man til nød kan sette på til slutt, om man mener det som overføres forblir uendret i den kulturen det havner i, sier Hallvard Notaker til Dagbladet.no. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men slik er ikke verden, vanligvis tar man imot noe og innarbeider det. Det som overføres er underlagt håndteringen mottakeren gir det.

LANDSMØTE I TROMSØ I 1987: Høyres Rolf Presthus var den første politikeren i Norge til å ta i bruk en teleprompter, eller lesemaskin/auto-cue som den også kalles. Media kom med kraftig kritikk, og hovedanklagen var at dette var en overflatisk amerikanisering av norsk politikk. Foto: ARNE V. HOEM
LANDSMØTE I TROMSØ I 1987: Høyres Rolf Presthus var den første politikeren i Norge til å ta i bruk en teleprompter, eller lesemaskin/auto-cue som den også kalles. Media kom med kraftig kritikk, og hovedanklagen var at dette var en overflatisk amerikanisering av norsk politikk. Foto: ARNE V. HOEM Vis mer

Kan hende er det riktigere å beskrive kulturoverføring fra Amerika til Europa som en \'europeisering\' av det \'amerikanske\'. Tanken er at den som importerer den amerikanske kulturen bestemmer hvilke deler av den man vil bruke.


I NOTAKERS AVHANDLING
er det 1987 og valgår.

Høyre hadde jobbet med ny valgkampteknikk i nær et år. Internt var det misnøye med at de offentlige tilstelningene ikke var mediatilpasset. Man ville gjøre bedre inntrykk på NRKs seere, som var den eneste TV-kanalen.

I tillegg til teleprompteren hadde Høyres informasjonsavdeling satt opp profesjonell belysning og lyd, en bakvegg i papp med partiets logo laget av designbyrå, slagord og en justerbar talestol for optimal TV-eksponering. Scenen var ryddig, ren og fargekoordinert. Ingen dokumenter, kabler, duker eller flasker var synlige. Partiet hadde lært opp et sentralt team som reiste rundt i landet.

Opplegget var hentet fra Storbritannia og Margaret Thatchers konservative parti, som hadde importert teleprompter fra USA i 1982. Etter et seminar i Storbritannia der opplegget ble presentert for sentrum-høyre-partier, ble det hentet til Norge. 

HØYRE BURDE KANSKJE ha forutsett reaksjonene. Arbeiderbladet og Dagens Næringsliv kunne avsløre at Presthus hadde øvd på talen kvelden før, noe førstnevnte mente var sensasjonelt.

«Presthus i tørrtrening» var tittelen på saken i Arbeiderbladet. Avisa skrev at det var et velregissert show i amerikansk stil.

Dagens Næringsliv kjørte med tittelen «Keiserens nye klær». Nordlys hadde en tegning av partiformannen naken. Både mangelen på autentisitet og forberedelsene ble kritisert. Presthus var herjet med av taktikerne i partiet, mente avisa.

VG trykket en detaljert sak om hvordan to assistenter opererte teleprompteren bak scenen. Bakmenn trakk i trådene, og de skapte et falskt bilde av Presthus.

POLITISK KAMPANJE er ikke unikt for noe land, i likhet med mange andre fenomener som beskyldes for å være et utslag av amerikanisering. Personlighet, sjarme og karisma har nok alltid vært betydningsfullt for politikere.

I avhandlingen viser Notaker at det var norske krefter som sto bak importen av valgkampteknikken. Det amerikanske bidraget var passivt.

- Det nye oppsettet ble formet av norsk politisk kultur mer enn omvendt, sier Notaker.

I Norge ble opplegget tilpasset og endret. De spesialiserte rådgiverne som britene og amerikanerne omga seg med, fikk mindre å si i Norge.

- I Høyre, og Norge antakelig, holdt man mer avstand til eksterne rådgivere. Synet var at det politiske partiet skulle ha kontroll over det som skjedde. Forestillinger om at politiske partier skulle være masseorganisasjoner med medlemsdemokrati og kollektiv satt dypt og bidro til å gjøre oppsettet annerledes enn i Storbritannia og i USA, sier Notaker.

Mens man i Storbritannia hadde sterkere sentral kontroll, måtte man i Høyre samarbeide med fylkes- og lokalforeninger. Internt i partiet var det motstand mot «amerikanisering» av valgkampen. 

- Innad i partiet ble det ikke bare sprik i spesialisering og type kompetanse, men også hva man forsto at hensikten med møtene skulle være. Sentralt var møtet en situasjon man skapte for at den skulle dekkes i mediene. Lokalt var møtet for møtets egen skyld det sentrale, sier Notaker.

I tillegg satte media klare grenser for hva som var akseptabelt:

- I møtet med offentligheten var det særlig dette med personfremstilling mediene reagerte på. Presthus ble flagget av for offside, sier Notaker.

- Folk vil kanskje likevel hevde at valgkampen til Høyre og andre partier var (og er) «amerikanisert?»

- Da er spørsmålet tilbake: Hvorfor er ikke dette norsk? Betyr det at det finnes noe annet norsk som skulle ha vært i stedet? Samfunnet vårt blir slik vi lager det selv. Noen ganger er det sterke krefter utenfra som vi ikke rår over, men i dette tilfellet og i mange andre, må vi nok ta ansvaret selv for hvordan samfunnet blir, sier Notaker.

HVORFOR HAR DET VÆRT SÅ VIKTIG å unngå en såkalt amerikansk valgkamp i Norge?

Amerikansk kampanjeform ble sjelden klart definert av journalistene i det store avismaterialet Notaker har gått gjennom fra perioden. Det ble fremholdt som noe som ikke hadde innhold. Det omfattet gjerne stunt der innpakningen og personene var det sentrale.

Åpen personkamp ga assosiasjoner til USA. Drittslenging var også noe journalistene mente var amerikansk, samt show, kommersialisering, overflatiskhet, usofistikert mangel på seriøsitet og politisk tomhet.

Idealet ser ut til å ha vært at det ikke burde telle hvem som velges, siden det var kollektivets meninger vedkommende skulle representere. Personligheten skulle ikke innvirke på politikken, partiet skulle gå før person. Også Presthus\' tale ble sett på som noe som overskygget partiet, kollektivet.

- Man sier fortsatt at valgkampen i USA er en skjønnhetskonkurranse. Men både partier og personer er symboler for standpunkt. Og en person kan like godt lykkes/mislykkes i å fange opp det som et parti, sier Notaker.

TIL OG MED I ANGOLA har norske journalister ment det har foregått amerikaniserte kampanjer. Dessuten i Argentina, Frankrike, Sør-Amerika, Nicaragua, Storbritannia, Tyskland, Filippinene, Russland, Nederland og Spania.

Ingen av reportasjene tar høyde for at lokal kultur kan ha innflytelse på hvordan kampanjene utarter seg.

Da Daniel Ortega kysset babyer og hilste på folk under sin valgkamp i Nicaragua, knyttet Dagens Næringsliv dette til en nordamerikansk kampanjeform, og overså dermed den politiske kulturen i landet (kjent for personalismo og caudillismo), viser Notaker.

Aftenposten mente det samme skjedde på Filippinene, der presidentkandidatene også hilste på folk i 1987.

I Angola i 1992 mente NTB kampanjen var helamerikanisert fordi den ene presidentkandidaten brukte baseball-caps og snakket i store bokstaver. Den andre hadde fått kampanjehjelp - fra Brasil.

Da Frederik de Klerk ble omringet av skrikende tenåringsjenter med plastflagg under hans kampanje i 1989, var det amerikansk, skrev DN.

Ifølge Aftenposten foregikk det også på amerikansk vis da Gregor Gysi, den avgåtte lederen i kommunistpartiet i Øst-Tyskland, ble hilset av støttespillere i 1990 med flagg og bannere.


Å KALLE NOE FOR AMERIKANISERT
gjør det lettere for journalistene å formidle hvordan valgkampen har vært, det er en gjenkjennelsesfaktor.

I tillegg bærer påstandene om amerikanisering også i seg et uttrykk for annerledeshet, og en underliggende påstand om at den amerikanske kulturen er dårligere enn andre. USA ble en nyttig referanse for endringer man ikke likte.

Notaker viser at bekymringer i offentligheten handlet om hvordan man skulle klare å føre en opplyst, rasjonell debatt under slike (amerikanske) tilstander. Hvordan skulle hver enkelt velger få god nok informasjon til å ta et fornuftig valg. Amerikaniseringen og kampanjestilen truet europeisk og norsk kultur, til og med demokratiet.

- Til grunn ligger en iboende frykt for at en sleiping kan forføre folket, som ikke helt skjønner hva som foregår. Det handler om en kulturell ryggmargsrefleks hvor man er grunnleggende skeptisk til makthavernes grad av åpenhet og forsøk på å skjule et eller annet. Her blir autentisitet viktig. Det henger sammen med en frykt for at demokratiet er sårbart, sier Notaker.

AMERIKANISERINGS-BESKYLDNINGENE har ikke vært forbeholdt Presthus i norsk presse.

I 1990 fikk et moro-rim fra Gro Harlem Brundtlands hånd Aftenposten til å anklage henne for å kjøre ren amerikansk valgkampanje-stil.

Det foregikk ingen valgkamp på det tidspunktet.

Thorbjørn Berntsen fikk kritikk for det samme da han promoterte sitt eget kandidatur som nestleder i Arbeiderpartiet. Å nominere seg selv var uhørt.

Tilhengerne til Finn Gustavsen i SV fikk de samme problemene da han forsøkte comeback i 1984. De jobbet for hans kandidatur, ble av kritikerne anklaget for å drive en amerikanisert og personifisert kampanje.

Yngve Hågensen fikk tyn da han sa til en avis at han kunne tenke seg å lede hele LO. Det var ikke bra å drive kampanje for seg selv, på amerikansk måte.

PRESTHUS\' TELEPROMPTER virket for godt. Han ble beskyldt for et uærlig forsøk på å redde statsministerkandidaturet sitt, til tross for at dette var noe som var planlagt før Presthus var aktuell som statsminister.

I medias avvisning av «jukset» ligger det en aksept av at det fungerte, noe som virker i motsatt retning: Media sa at partiene ikke burde tilpasse seg til TV, men kommuniserte samtidig at de ville vinne på å gjøre det.

Teleprompteren ble droppet fra norsk politikk rett etter Høyres landsmøte. Den har aldri kommet tilbake i politikken, men statsministeren fortsatte å bruke den i sin nyttårstale.

Resten av opplegget ble beholdt. I 1988/1989 ble landsmøtene til alle de politiske partiene sendt på TV. Det ble høyaktuelt for alle partier å tilpasse den visuelle framtoningen til mediene. Og det gjorde de, med varierende hell.

Den norske politiske kulturen var endret. Vi gjorde det selv.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.

- RENT LURERI, MENTE DAGBLADET:</B> - Høyre har kjøpt inn to lesemaskiner for at Rolf Presthus skal gi et mer solid inntrykk. Høyre og Presthus gjør sitt beste for å etterligne amerikansk politisk stil, skrev avisa.
HOPPET ETTER WILLOCH:</B> Rolf Presthus fikk mye kritikk for usikkerhet og fomling. Da han forsøkte å fremstå som mer slagferdig innenfor Høyres nye valgkampstrategi, fikk han massiv kritikk også for det.
BLANDET POP OG POLITIKK:</B> Show viktigere enn politikk, skrev Dagbladet da den britiske politikeren Neil Kinnock ble fotografert med et instrument under valgkampen i 1987. Valgkampen ble ifølge avisa ble kjørt i ren, amerikansk stil.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> Nicaraguas Daniel Ortega hilset på eldre og kysset barn i valgkampen i 1990. Det mente DN var ren amerikanisering.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> Frederik de Klerk var omgitt av plastflagg og tenåringsjenter i 1989. DN brukte USA for å forklare fenomenet.
AMERIKANSK STATSMINISTERTALE:</B> Teleprompteren brukes ikke i norsk politikk, men hos TV-produsentene er den essensiell. Statsministeren bruker den under nyttårstalen.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> Den avgåtte lederen i kommunistpartiet i Øst-Tyskland Gregor Gysi ble hilset av støttespillere i 1990 med flagg og bannere. Norske aviser mente det var USA-inspirert.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> Angolas presidentkandidat Jonas Savimbi ble i norsk presse anklaget for å drive amerikanisert valgkamp i 1992. Han hadde caps.
<B>TV-OVERFØRT VALGKAMP:</B> Jan P. Syse, som overtok Høyre etter Presthus, fikk i 1988 skryt for talegaver «uten noe kunstig behov for lesemaskiner». I virkeligheten var Høyres opplegg beholdt, bortsett fra at teleprompteren var fjernet. At alle partienes landsmøter ble TV-overført fra 1988 ble imidlertid heftig kritisert.
- POLITISK AMFETAMIN: Særlig Carl I. Hagen ble beskyldt for amerikaniserte landsmøter og valgkamper på slutten av 80-tallet. Ord som propaganda, forførelse og lureri ble brukt, og det norske folket var visst lettlurte. Det ble advart om at han appellerte til folkedypet.
MAGGIE OG RONALD:</B> Thatcher tok i bruk teleprompter og et valgkamp-opplegg tilpasset TV i 1982. Partiet hentet opplegget fra USA.
BLE HEFTIG KOMMENTERT: - Norsk politikk er i ferd med å hekta seg på ei amerikansk bølgje. Det er ei utvikling der sak blir mindre viktig enn person, skrev Dagbladets kommentator Andreas Hompland, og hevdet at rådgiverne sendte Presthus i solarium før landsmøtetalen.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> Da Jacques Chirac jobbet for å bli president i 1988, mente norske medier han førte en høylytt, amerikanisert kampanje. - Han vet hva han gjør, han reiser landet rundt, nesten i amerikansk stil, skrev Aftenposten.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> Thorbjørn Berntsen og Yngve Hågensen fikk begge slike beskyldninger, etter at de kjempet for eget kandidatur i AP og LO.
VIL HELST PÅ TV:</B> Frankrikes president Nicolas Sarkozy har selvsagt også en kampanje tilpasset massemediene. Det viktigste er ikke selve møtet, men hvordan det presenteres i mediene. Antakelig kan svært få tilhørere skimte skriften på talestolen.
TELEPROMPTER VAR IKKE NOK:</B> John Kerry ble ikke president til tross for fint utstyr. Bildet viser ham forberede en tale med teleprompter i 2004.
FRPS LANDSMØTE I ÅR: Eplene på bakteppet er neppe synlig for tilhørerne i salen, men beregnet på mediene. Her hilser Siv Jensen på redaktør Andrew Mwenda i The Independent, som ga sin støtte til partiet.
SPRELLEMANN: VGs reporter Bernt Olufsen mente Presthus fungerte som en sprellemann. - Innretninger er importert fra Thatchers øyrike etter iherdige studier av hvordan politikken fabrikeres «over there», skrev VG.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> Gro Harlem Brundtland ble beskyldt for amerikanisert valgkamp da hun i 1988 svarte på anklagene om at budsjettet var kjedelig med dette: «Det er ikke kjedelig, det er kledelig. Det er ikke grått, men godt». Her er hun sammen med sin motdebattant Willoch.
«AMERIKANSK VALGKAMP»:</B> SV-politikeren Finn Gustavsen kjempet for egen posisjon. Det var en amerikansk svung over det også, og slett ikke populært.