Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Best på å vinne

Filmregissør Sara Johnsen (34) er en god vinner. I kveld kan hun gjøre det igjen.

- NÅR FOLK SPØR om jeg får lyst til å danse på bordet av glede over gode kritikker, er svaret nei. Jeg føler meg innmari lettet og sover bedre. Men overlykkelig? Ikke egentlig, sier Sara Johnsen.

- Samtidig hadde jeg blitt lei meg, utrolig lei meg, hvis det hadde gått dårlig.

For to uker siden oppnådde hun reneste maxiyatzy i femmere for sin debutfilm «Vinterkyss». Det skjedde på filmfestivalen i Tromsø. I kveld avgjøres det om filmen vinner den nordiske konkurransen på filmfestivalen i Göteborg. Så konkurransemennesket Sara Johnsen nyter et festlig festivalliv for tida. Morsomme mottakelser, røde løpere, champagne, kanapeer, blitsregn og ...

- Nei, sier hun kontant. - Jeg er ikke spesielt glad i å reise og liker dårlig å være et sted hvor jeg ikke kjenner alle. Jeg synes faktisk det er veldig slitsomt å være steder hvor folk egentlig ikke kjenner deg, men du må være sammen med dem hele tida likevel.

«Vinterkyss», som har premiere neste fredag, forteller historien om en kvinnelig lege som en iskald vinterdag får levert liket av en ung mann på kontoret. «Påkjørt av brøytebil,» lyder politiets forklaring, men legen er ikke sikker. Filmen handler også om å miste et barn.

- Både Ståle Stein Berg og jeg var inne i veldig alvorlige perioder av livet da vi skrev manuset. Vi hadde lyst til å jobbe med en figur som opplever det vi var aller mest redd for selv: å miste et barn, sier hun.

Saken blir ikke lettere for legen da ektemannen bebreider henne for sønnens død.

- Det handler om hvordan man skal tørre å be om tilgivelse. Det er vanskelig og man må tilgi seg selv før man er moden til å be andre om tilgivelse.

I FJOR HØST DEBUTERTE Johnsen også som romanforfatter. «Han vet om noe hun kan prøve» handler om den elleve år gamle jenta Po, som sammen med kompisene Kai og Henrik befinner seg i det magiske grenselandet mellom barn og ungdom. Reaksjonene Johnsen har fått har variert. Mens boka har fått noen til å lengte tilbake til barndommen, har andre opplevd den som brutal.

- Jeg tror det var Johan Borgen som sa at når du har fylt elleve, har du allerede to tredjedeler av livet bak deg. I den alderen var hver dag kjempeviktig, alle valg ble tatt med stort alvor.

- Uvennskap, erting, eller skrekk og gru: å flytte - har vi en tendens til å glemme hvor alvorlig tilsynelatende bagateller oppleves av barn?

- Mange av oss fornekter mye ved det å være barn. Det skyldes kanskje at mange har hatt en fæl barndom og ikke orker å tenke på det. Eller at man fremdeles sliter med skyldfølelse etter å ha gjort slemme ting, og derfor velger å fortrenge.

- Så hvis vi orker, så husker vi?

- Det tror jeg. Det fascinerende er at en 10-11-åring minner veldig mye om oss. Hvordan de tenker og resonnerer, hvordan de oppfører seg i ei gruppe. De kan være ekstremt voldelige og direkte grusomme, og samtidig vise en enorm empati. Vi undervurderer ofte barn.

SARA JOHNSENS SAMBOER heter Pål Sletaune. Han er også mannen bak filmene «Budbringeren» og «Amatørene». Om en måneds tid er det premiere på hans film «Naboer», pussig nok også med Kristoffer Joner i hovedrollen. Ett hjem, to spillefilmer - med alle de nerver, forventninger og det arbeidspress det innebærer. Hvordan har hjemmelivet til Sletaune og Johnsen artet seg?

- Det er vel akkurat slik en kan tenke seg. Slitsomt, men samtidig inspirerende. Jeg tror det blir det samme som når to journalister, fotografer, leger eller lærere - for den saks skyld - er kjærester. Man snakker ganske mye om jobben. Når det er som verst blir jeg distré og dårlig på å gi andre oppmerksomhet. Min datter på ti blir til tider kjempesur. Det er fullt forståelig. Vet du hva det verste problemet er?

- Nei.

- Mobiltelefonen. Som regissør må jeg være tilgjengelig hele tida. Heldigvis er innspillingsperioden vanligvis ikke lenger enn seks-sju uker. Problemet er, sier Sara Johnsen og tar en liten pause. - Problemet er at når man jobber med film, innbiller man seg at det man driver med er det viktigste i verden. Man blir veldig selvopptatt av å jobbe med film.

- Er det ikke noe som rammer folk i andre yrkesgrupper også?

- Jo. Jeg tror for eksempel at journalister er sikre på at det de gjør er veeeeldig viktig. Men, i likhet med regissører, er det alltid det? Noen yrker er klart viktigere enn andre, som hjertekirurger og prester. Eller presidenter.

NÅR SARA JOHNSEN ikke er hjemme med dattera, eller bruker 24 timer i døgnet til å tenke og lage film, spiller hun fotball. Det sies at hun er god.

- Njei, jeg er ikke så veldig god ...

- Du er best?

- Nei, men jeg ønsker å være det. Jeg spilte mye da jeg var yngre, og så begynte jeg igjen etter jeg fikk barn. Nå spiller jeg på Hedda Gamblers, opprinnelig bedriftslaget til Cappelens Forlag. Der er det mange hyggelige damer. Mange homofile , hyggelige damer. Alle jenter som spiller fotball er jo homo.

- Er ikke det en myte?

- Selvfølgelig. Men det er likevel sant at mange er det. Det er i hvert fall min erfaring. For meg er det å spille på Hedda Gamblers et frirom. Litt som å gå tilbake til barndommen.

- Det sies at du er glad i å vinne?

- Jo, jeg er nok det.

- Også i andre sammenhenger enn på fotballbanen?

- Det stemmer. Det tøffeste da jeg gikk på filmskolen på Lillehammer var å bli evaluert. Hvis jeg ikke var best da, ble jeg utrolig misfornøyd med meg sjøl.

Sara Johnsen tilhører det første kullet som gikk ut av Den norske filmskolen. Før «Vinterkyss» laget hun flere kortfilmer som har vunnet priser på ymse festivaler.

- God kritikk er vel og bra. Men å vinne på en festival ...

Johnsen smiler litt skrått.

- Da får jeg premie og pokal, og alle synes jeg er best. Og da - da blir jeg overlykkelig.

eal@dagbladet.no