Bestemor Dåvøy

Laila Dåvøy (54) er ingen svigermor fra helvete. Men så tror hun også på en hyggelig tilværelse etter døden.

«EG E LAILA DÅVØY» kommer det fra den lille svarte boksen midt på det blanke, kvadratiske eikebordet.

Laila Dåvøy kikker på boksen. Hun kikker på meg. Blikket er fast, men spørrende bak de stramme Miu Miu-brilleglassene.

Jeg trykker febrilsk på noen knapper, smiler unnskyldende, og prøver igjen.

«Eg e Laila Dåvøy» høres en gang til utover kontoret - høyt, klart og tydelig.

-  Ka va det? spør Dåvøy til slutt, med den skarpe, men samtidig avslepne Bergensdialekten.

Stillheten er øredøvende tre etasjer over bakken inne på barne-, familie- og likestillingsministerens kontor i Akersgata. Selv ikke alle de flotte tegningene og trykkene i svart-hvitt utlånt fra barnekunstmuseet på Ris kan få fram smilet hos Dåvøy nå.

Dette skjer fem minutter etter at statsråden har fortalt at hun ikke liker båndopptakere - hun har dårlige erfaringer med dem. Vi nikket forståelsesfullt. Selvfølgelig. Jeg hadde selv testet den - uheldigvis ved å parodiere Dåvøys dialekt så dårlig at «Hallo i Uken»-redaksjonen ikke ville trukket på smilebåndet.

Det gjør heller ikke Dåvøy. Ingen forløsende latter fra den kanten.

DET NÆRMER SEG slutten på Dåvøys første fire sammenhengende år som statsråd og sjef for barne-, familie- og likestillingsdepartementet. I likhet med regjerings- og partifellen Valgerd drikker hun et godt glass rødvin når det passer seg. Det passet seg mye bedre da hun var leder for Sykepleierforbundet. Da satt Dåvøy og hennes glade kollegaer og venninner i sykepleierforbundet på Tostrupkjelleren og var sosiale ut i de små timer. Den rollen har Dåvøy for lengst lagt av seg. Men som en lojal partikader er likestillingsministeren mot fri abort og for kontantstøtte. Hun påstår at det har hun alltid vært. Det er det ikke alle som setter pris på.

-  Blir du lei av å bli puttet i en bås fordi du er KrF-politiker?

-  Ja, det er ikke noe hyggelig selvfølgelig. Det er mange som stempler et menneske som kommer fra et parti fordi de at har en del oppfatninger om partiet.

Da Dåvøy ble valgt som leder for Sykepleierforbundet i -92, jobbet hun aktivt som KrF-politiker på kommunenivå, og hun hadde vært i Syse-regjeringen. Da fikk hun føle disse fordommene på kroppen.

-  Det var veldig tøft å begynne i Sykepleierforbundet, det kan jeg si. Det er kanskje det tøffeste jeg har opplevd i livet - å komme til et sted der du visste at du var valgt for to år og hvor du fysisk og psykisk kjente at det ikke var alle som ville at du skulle være der. Det var noen som kom løpende og sa velkommen, og noen som faktisk bare snudde seg og gikk da jeg kom. Da tenkte jeg «Greit. De er kjempeskuffet, de kjenner meg ikke, de må ha litt tid». Og det gikk fort over, for å si det sånn. Jeg ble der i seks år og hadde det kjempefint.

ASKØYSTRILEN Laila Dåvøy mener hun alltid har hatt stor arbeidskapasitet. Men før årets sommerferie merket hun slitasjen etter nesten fire år som minister.

-  Jeg var altså sliten før ferien, forteller Dåvøy.

Hun senker stemmen til hviskenivå - noe hun gjør ofte når hun skal understreke et poeng.

Denne uka er den etterlengtede sommerferien over, selv om den steikende sola gjør Dåvøys kontor like hett som Ayia Napa. Men Dåvøy er selvfølgelig tekkelig kledd. Hun har på seg en svart Chanel-inspirert drakt med hvite kantbånd, et enkelt perlesmykke i halsen og nederst svarte, nette sko.

Hun ser uthvilt ut. Yngre enn sine 54 år. Nesten rynkefri. To knallbrune gestikulerende hender, og brune legger under et kort skjørt, vitner om tilbakelagte feriedager i Frankrike med mann, barnebarn og venner. Nå er hun klar til dyst igjen. Hun gleder seg til å jobbe med alle de «fantastiske» kollegaene i departementet. Men ansiktet ligger i alvorlige folder.

Dåvøys venninne og tidligere kollega i Sykepleierforbundet kan fortelle at det alvorlige ansiktet er noe Dåvøy har øvd på lenge. Før hadde hun en tendens til å le litt for lett og smile for mye. Hun så rett og slett useriøs ut. Ikke i dag. Hun presser den lille kroppen mot armlenet i den svarte, kantete skinnstolen.

Nå våkner politikeren fra sommerdvalen.

Som en pelsjeger trekker hun fram politiske trofeer i et bankende kjør. Dåvøy har kjørt sine ansatte i departementet hardt for å nå målsetningene i Sem-erklæringen. De har klart nesten alt, skryter Dåvøy. Nå sist krevde hun at kiosker og butikker skulle fjerne de falske kreftarmbåndene med påskrift som Naughty by nature. Men stadig nye farer truer jentene i vårt land: jentebladene med sextips, reklamen med supertynne modeller, for ikke å snakke om alle dataspillene som har prostituerte i hver busk. Det er en kamp mot vindmøller. Eller bh-er, i enkelte tilfeller.

-  Det var to butikkjeder i Norge, som begynte å selge bh-er til barn i åtte-tiårsalderen. Det er bare tull. De trenger ikke bh, de har jo ikke bryster engang!

Dåvøy tok sporenstreks affære, satte himmel og jord i bevegelse.

-  Etter 24 timer trakk de bh-ene fra butikkene, smiler hun fornøyd.

Hun synes ikke kampen er tapt.

-  Det er klart det nytter! Og det nytter å gå ut i det offentlige rom, sier en opprømt Dåvøy.

Hun nevner det nye internasjonale samarbeidet mot trafficking av unge kvinner som et eksempel.

-  Og så har vi laget etiske retningslinjer for statsansatte om at de har ikke lov til å kjøpe sex når de er i utlandet eller på reise.

-  Får de sparken da?

-  Nja. I verste fall kan de få det. Selv i fritida har de ikke lov til å kjøpe sex.

Dåvøy understreker at hun ikke foreslo dette fordi hun tror statsansatte er verre enn andre.

-  Jeg vil at norske statsansatte skal være forbilder. Forsvaret har hatt dette regelverket i mange år.

I etterkant av utspillet gikk avisa Dagens Næringsliv til en rekke private bedrifter for å spørre om de ville innføre liknende forbud.

-  Noen sa selvfølgelig ja med en gang, men de som sa nei, fikk sånn kjør! En stor bedrift som først sa nei til forbud, måtte to dager etterpå si de at de også ville ha det, sier Dåvøy og ler av glede.

Den forløsende latteren sitter langt inne, men når den kommer, kommer den som en overraskende mild, ungpikeaktig bobling.

DEN SAMME LATTEREN triller utover bordet når Laila Dåvøy minnes hvordan det var å få låne pappas sykkel da hun var liten.

-  Den var veldig stor. Jeg fikk låne den når min far ikke skulle bruke den selv, smiler Dåvøy.

Hun forteller at hun kommer fra en helt vanlig arbeiderfamilie, hvor hennes far fra 14-årsalderen til han gikk av med pensjon jobbet på BMV, Bergen mekaniske verksted. Moren stelte hjemme, og jobbet litt i butikk da barna ble voksne.

-  Vi hadde ikke så god råd. Men vi hadde det bra. Jeg har aldri savnet noe.

Sølvskje-problematikken skjønner hun ikke noe av.

-  Nei, de jeg kjenner, og jeg har levd 54 år i morgen, har alle opplevd sitt. Det er ingen som går gjennom livet uten vanskeligheter. Jeg har opplevd mye i min familie. De fleste har det. Det er ikke penger som gir lykke. Les «Fattige folk» av Dostojevskij, sier Dåvøy innstendig, og blikket hennes gløder.

-  Vi har jobbet og jobbet. Vi har jobbet hardt selv og det har vært en glede.

Siste setning blir en alvorlig hvisken. Det skal ikke være tvil om et Dåvøy mener hvert eneste ord.

LAILA DÅVØY forteller at hun ikke drømte om å bli verken sykepleier eller politiker da hun var liten. Det første som traff henne var musikken.

-  Min mor oppdaget at jeg var musikalsk da jeg var liten og rørte i en bolle på kjøkkenet. «Når jeg rører denne veien kommer det en tone, men når jeg rører motsatt vei kan man høre en annen tone» sa jeg.

Og arbeiderfamilien ga eldstedatteren fiolintimer.

-  Hvorfor sluttet du med musikken?

Laila Dåvøy hever øyenbrynet. Hun virker nesten bestyrtet over at noen kan insinuere at musikken ikke er der lenger.

-  Jeg spilte i skoleorkesteret hele tida mens jeg gikk på skolen, sier hun alvorlig.

-   Så gikk jeg over til gitar og sang, og kor. Musikk er en del av livet mitt. Alle de tre barna mine spiller instrumenter, sier hun stolt.

ETTER Å HA JOBBET LITT som sykepleier og vært hjemme med de tre barna, tok politikken henne. Det var noen kjente som spurte om hun ville stå på lista til KrF til kommunestyret, og Dåvøy takket ja, uten å regne med å bli valgt inn.

-  Egentlig var jeg ikke så veldig politisk interessert da jeg gikk inn i politikken, og jeg kunne i og for seg gått inn i et annet parti, forteller Dåvøy.

Hun forteller at da hun kom inn i kommunestyret ble hun omtalt som en radikal, ung, frisk KrF-er.

-  Både folk fra Frp og SV kom og sa «du kunne jo like gjerne vært hos oss!».

-  Men du er mot fri abort?

-  Jeg følger helt og fullt KrFs standpunkt der, og det var abortstandpunktet til KrF som gjorde at jeg gikk inn i partiet. Jeg tenkte at det er ingen andre partier som kommer til å ha et fast abortsyn over tid. Det går på mitt menneskesyn, egentlig.

-  Det er veldig mange som tviholder på retten til fri abort. Føler du at det er problematisk å være likestillingsminister med ditt syn på abort?

-  Nei. Abortstandpunktet er jo så sterkt knyttet til verdistandpunktet, sier Dåvøy og stopper opp for første gang i løpet av intervjuet.

Blikket hennes glir unna.

-  Det er jo et område innenfor yrkeslivet hvor man har reservasjonsrett. Innenfor sykepleieryrket har man reservasjonsrett i forhold til abort, sier Dåvøy ettertenksom før hun setter opp tempoet igjen: -  Jeg er jo dønn for likelønn, kvinner i styrerom og de tingene der. Men man må ikke blande de tingene sammen. Jeg har aldri hatt problemer med KrFs standpunkt der, så får dere andre være enige eller uenige om det.

Hun lener seg tilbake i stolen.

«KJÆMPESPÆNNENDE! Det går så det suser!» er en frase Dåvøy ofte bruker når hun skal beskrive regjeringsjobben sin. Det er nesten så hun flyr opp under taket som en glødeballong. Hun elsker jobben sin. Hun har elsket alle jobbene hun noensinne har hatt, skal man dømme etter måten hun beskriver dem på. Bortsett fra én. Den første. Praksisjobben på sykepleierutdanningen.

-  Jeg holdt på å slutte. Jeg holdt på å slutte etter et halvt år. Det var like før jeg gjorde det. Jeg hadde aldri jobbet med syke mennesker. Jeg hadde aldri opplevd noe vondt og vanskelig, som jeg kan huske.

Dåvøy forteller at den gangen ble folk som ikke var så fryktelig gamle, lagt på sykehjem hvis de hadde sykdommer man kunne dø av. På sykehjemmet opplevde hun ting som rørte henne så sterkt at hun ikke engang kan fortelle om dem.

-  Det gikk så innpå meg at jeg tenkte «Jeg klarer det ikke. Jeg klarer bare ikke alle disse syke menneskene. Folk dør rundt meg så mye. Jeg klarer det ikke, jeg orker det ikke», sier Dåvøy med rolig stemme.

Dåvøy forteller at cirka en tredel av sykepleierkullet sluttet det første halve året.

-  Det var kjempetøft! Kastet ut i liv og død etter bare noen uker på skolen. Men jeg klarte det, og har ikke angret.

Dåvøy forteller at selv om hun ikke har jobbet som sykepleier i mange år, synes hun selve sykepleieryrket er «fantastisk».

-  Det er fantastisk å føle at du som profesjonell medarbeider kan se pasienter. Du får et sånn klinisk blikk, som jeg har i meg nå også.

-  Hva betyr det?

-  Du lærte å se om et menneske er syk. Det ligger et menneske i senga, ikke sant. Likbleik. Du kan nesten se at vedkommende har høy feber.

Det begynner å bli riktig varmt på Dåvøys kontor. Eksempelet med høy feber føles treffende.

-  Kan du det fortsatt?

-  Ja, du kan jo se hvis et menneske er syk. Du kan se på hudfargen for eksempel. Jeg kan ikke forklare. Du kan jo se hvis et menneske er bleikt, og det er fort gjort å ta pulsen.

Her lever Dåvøy seg inn i sykepleierrollen. Hun gestikulerer med hendene og legger hånda på sin egen vrist, som får å måle pulsen der.

-  Får du lyst til å gjøre det? Ta pulsen?

-  Nei, ikke på fremmede. Men hvis barnet eller barnebarnet mitt er sykt, er jeg rask til å sjekke.

-  Er det lettere å takle sykdom eller dødsfall i familien når du er sykepleier?

-  Nei, nei, nei. Det tror jeg ikke. Ha ha ha!

Dåvøy ler en litt fortvilet latter.

-  Nei, jeg vet ikke, jeg tror ikke det. Som alle andre er du hjelpeløs når det er de nærmeste, og det er snakk om alvorlig sykdom. Du kan kanskje stille de riktige spørsmålene til legene og sånn, men man blir like redd og engstelig. Når ungene eller barnebarna mine har vært syke eller det skjer noe i familien, da blir jeg livredd.

-  Hva er det verste du har opplevd?

-  Det er klart at det å miste foreldrene sine er grusomt. Og jeg har hatt nære familiemedlemmer som har dødd i bilulykker. Samtidig er det en del av livet. Jeg opplever at du vokser som menneske av det. Og i et sånt yrke som jeg har, hvis du sjøl opplever sykdom og at mennesker rundt deg har det vanskelig, tror jeg også det gjør deg til en bedre yrkesutøver.

-  ER DU REDD for å dø?

Dåvøy stopper opp for andre gang og tenker seg om før hun svarer.

-  Jeg er ikke det. Egentlig ikke. Altså, ikke for å være for personlig, men, nei. Men jeg kan si med hånda på hjertet at jeg har opplevd så mye at hvis det kommer en sånn situasjon der jeg vet at jeg skal dø, så er jeg ikke redd for det. Jeg er jo kristen og har et veldig rolig forhold til det. Jeg har beholdt barnetroen min og har sittet på dødsleiet til både min mor og min far som har vært trygge i døden.

-  Så du tror det kommer noe etterpå?

-  Jada, jeg har troen på det. Men jeg har jo ikke lyst til å dø ennå! Ha ha ha, Jeg har mye ugjort. Jeg vil jo gjerne få lov til å følge med familien og barnebarna, sier hun, og ler den hese ungpikeaktige latteren igjen.

Dåvøy stråler og vipper den venstre solbrune leggen lystig opp og ned.

-  Men du ser ikke ut som en bestemor?

-  Jo? Gjør jeg ikke?! Ha ha ha ha.

Dåvøy kaster seg framover i den svarte skinnstolen i et ungpikeaktig latterhikst.

-  Takk for det, tusen takk for det! Vi har et godt forhold. Jeg ser jo barnebarna mine nesten hver helg. Jeg bor jo i generasjonsbolig sammen med min eldste datter. Mannen min og jeg bor i første etasje i egen leilighet, hun bor i andre etasje med sin mann og to barn. Det har vi ikke gjort i mer enn to år. Det går greit. Vi er veldig opptatt av at vi er to familier og at det er de som driver barneoppdragelse.

-  Så du er ikke svigermor fra helvete?

-  Nei da. Min svigersønn er fra Tyrkia. Jeg er forferdelig glad i ham. Han er verdens beste svigersønn. Han kommer fra en kultur hvor eldre mennesker er en ressurs, og han var så flink med min mor i fjor sommer da hun levde. Nei da, det går veldig bra. Vi trives med det. De trives med det.

TIL HØSTENS STORTINGSVALG er Laila Dåvøy nummer to på Hordaland KrFs liste. Anita Apelthun Sæle går klagende ut, og Laila Dåvøy kommer trolig strålende inn. Da blir hun stortingspolitiker for første gang, hvis det ikke blir regjeringsjobb igjen. Og det etter å ha vært i toppolitikken i rundt 24 år.

-  Du må være helt klar over at den dagen kommer hvor du kan bli skuffet, sier hun tankefull.

-  Har du selv blitt skuffet i politikken?

-  Nei, altså, da jeg stilte som fylkestingspolitiker, hadde jeg jo lyst til å komme lenger opp på lista. Da fikk jeg ikke det.

-  Hvordan takler man det?

Dåvøy tenker seg om, senker stemmen.

-  At vi har redelige valgkamper hjelper. At du har et godt forhold til de andre kandidatene. Man må være åpen og ærlig. Men det er klart det ligger alltid spenning i lufta. Det er klart det.

Knepp. Der står båndopptakeren og er ferdig. Laila Dåvøy spretter opp av stolen, som et skolebarn når klokka ringer. De slanke, mørkebrune beina iler mot døra. Kjell Magne venter på den andre siden av gata, og i morgen er det bursdagen hennes. Kontoret er dirrende varmt, men Dåvøy ser slett ikke svett ut. Gjennom de skråstilte trepersiennene siles lyset fra oven og hvis man lener seg litt fram, kan man se statsministerens kontor høyt der oppe.