Bevisene som forsvant

home-button

Hjem

  1. Ep.1:
    Tilståelsen
    Les nå →
  2. Ep.2:
    Drapene som rystet Norge
    Les nå med Pluss →
  3. Ep.3:
    Oppskriften på et justismord
    Les nå med Pluss→
  4. Ep.4:
    – Det er ingen som aner hva han er i stand til
    Les nå med Pluss→
  5. Ep.5:
    Bevisene som forsvant

«Den egentlige morderen?» er en serie i fem deler med utgangspunkt i to uløste drap begått i Trondheim på 70-tallet. Fritz Moen ble dømt for begge drapene, før han ble endelig frikjent da helt ukjente Tor Hepsø tilsto drapene på dødsleiet. Magasinet har gått opp sakene og Hepsøs liv. Dette er femte og siste del.

Har du ikke lest hele serien? Start her

I løpet av en 18 år lang karriere i Kripos etterforsket Asbjørn Hansen (62) et sted mellom 30 og 40 drap. To av etterforskningene skiller seg spesielt ut. Den ene er drapet på 20 år gamle Trude Espås i Geiranger i 1996. Det er den eneste drapssaken der trønderen ikke klarte å finne en gjerningsperson.

Den andre saken som skiller seg ut er etterforskningen av Tor Hepsø. Det er den eneste gangen Asbjørn Hansen har etterforsket noen som har tilstått drap på dødsleiet.

Like før jul i 2005 lå Hepsø for døden på sykehuset i Namsos og fortalte at det var han, og ikke Fritz Moen, som tok livet av de unge studentene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad i Trondheim 1976 og 1977.

Fra sykesenga på rom 25 ved Namsos sykehus tilstod Tor Hepsø drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. En hemmelighet han hadde holdt skjult i over tretti år og som Fritz Moen sonet 18 år i fengsel for.
Fra sykesenga på rom 25 ved Namsos sykehus tilstod Tor Hepsø drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. En hemmelighet han hadde holdt skjult i over tretti år og som Fritz Moen sonet 18 år i fengsel for. Vis mer

I utgangspunktet var det politiet i Trondheim som skulle etterforske Hepsøs tilståelse, men fordi Fritz Moen, som året før var blitt frifunnet for drapet på Sigrid Heggheim, hadde begjært også Torunn-saken gjenopptatt, ble etterforskningen overtatt av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

Hepsøs tilståelse kunne være det som skulle til for å gjenoppta saken mot Fritz Moen, men da måtte tilståelsen underbygges. Gjenopptakelseskommisjonen ba om bistand fra Kripos, og Asbjørn Hansen ble utnevnt som etterforskningsleder.

– Det er som så mye annet, sier Hansen om tilståelsen.

– Enten så er det sant, eller så er det løgn.

I begynnelsen av en drapsetterforskning der man har en mistenkt, er ett spørsmål spesielt relevant: Var den aktuelle personen på stedet der drapet ble begått, da drapet skjedde?

I 1976 og 1977 jobbet Tor Hepsø på oljeplattformen Nordskald i Nordsjøen for selskapet Nordenfjeldske drilling. Han jobba turnus, to uker på og to uker av. I friukene bodde han i en leilighet i Mellomveien 22 i Trondheim, bare et par kilometer fra der drapene skjedde.

Asbjørn Hansen kontakta Nordenfjeldske drilling, men i løpet av de nesten 30 åra som var gått var selskapet blitt solgt flere ganger og personalmappene fra 70-tallet var kastet. Heller ikke noen av Hepsøs tidligere kolleger kunne fortelle Hansen når Hepsø var på plattformen, og når han hadde fri.

Tor Hepsøs søskenbarn, Arve Hepsø, kunne derimot hjelpe. Arve jobba som vikar på Nordskald, ved et par anledninger også sammen med Tor Hepsø, og har beholdt almanakkene sine fra 70-tallet.

Oljeplattformen Nordskald i Nordsjøen hvor Tor Hepsø jobbet fra 1976-1977.          
Oljeplattformen Nordskald i Nordsjøen hvor Tor Hepsø jobbet fra 1976-1977.           Vis mer

Disse, kombinert med Tor Hepsøs husleieinnbetalinger og vaksinasjonsbøker, gjorde at Kripos og Hansen kunne konkludere med at Tor Hepsø ikke var på plattformen den første helga i september 1976, da Sigrid Heggheim ble drept.

Tirsdag var skiftedag på plattformen, og Tor Hepsø reiste sannsynligvis tilbake til Nordskald tirsdag 7. september i 1976. Sigrid Heggheim ble ikke meldt savnet før 9. september. Da var Hepsø tilbake på vakt i kontrollrommet og sørget for at riggen var stabilt flytende, milevis fra åstedet på Nidarvoll i Trondheim.

Ved å telle 14-dagers turnuser framover og kontrollere mot eventuelle sykemeldingsperioder, fant de også ut at Hepsø heller ikke var på Nordskald den første helga i oktober 1977, da Torunn Finstad ble drept.

Hepsø var trolig i Trondheim da begge drapene ble begått. I forbindelse med tilståelsen fortalte Hepsø at han var mye ute og drakk i de to åra. Han nevnte også Studentersamfundet, der både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad var samme kveld de ble drept.

Finn Kalvik opptrådte på Samfundet kvelden Torunn ble drept. Foto: Fotogjengen
Finn Kalvik opptrådte på Samfundet kvelden Torunn ble drept. Foto: Fotogjengen Vis mer
Samfundet: Det var jubileumsfest på Samfundet lørdag 1. oktober 1977, og Torunn Finstad var i storsalen den kvelden dette bildet ble tatt. Samme natt ble hun overfalt og drept. Foto: Fotogjengen
Samfundet: Det var jubileumsfest på Samfundet lørdag 1. oktober 1977, og Torunn Finstad var i storsalen den kvelden dette bildet ble tatt. Samme natt ble hun overfalt og drept. Foto: Fotogjengen Vis mer

Men hva Hepsø gjorde i de aktuelle friperiodene fant Kripos aldri ut av. De avhørte flere familiemedlemmer, bekjente og tidligere kolleger av Hepsø, og konkluderte med at ingen hadde hatt nær kontakt med Hepsø i 1976 og 1977.

«Det virker ikke som om siktede hadde noen nære omgangsvenner eller kamerater», står det i sluttrapporten fra etterforskninga.

Det finnes også andre såkalt «taktiske» spor som kan brukes til å svekke eller styrke en tilståelse. I en drapssak sitter politietterforskerne gjerne på detaljer og opplysninger fra åstedet som bare den som har utført drapene kan vite om.

Tilståelsen Hepsø ga til sykehuspersonalet, presten og to de to politibetjentene fra det lokale politiet, var imidlertid overflatisk og inneholdt ingen ting som ikke hvem som helst kunne lest seg til i avisene. De to politibetjentene som ble sendt fra Trondheim for å avhøre ham, hadde detaljkunnskapen som skulle til for å stille de avgjørende spørsmålene. Men Tor Hepsø døde mens de satt i bilen på vei til sykehuset i Namsos.

I de aller fleste tilfeller vil ikke taktisk informasjon være nok. Vitner kan huske feil, en mistenkt kan lyve. Derfor er tekniske bevis det som ofte blir fellende. Funn på åstedet eller ofrene, som kan sammenliknes mot en mistenkt gjerningsmann – fingeravtrykk og biologisk materiale som blod, hår, og i våre dager DNA.

Før Gjenopptakelseskommisjonen og Kripos tok over etterforskninga av Hepsø, var Terje Lunde ved politikammeret i Trondheim etterforskningsleder for saken. Han sørget for at det ble tatt blodprøve og hårprøver av den avdøde. De forsøkte også å ta fingeravtrykk, men fingrene var for innsunkne til at det lot seg gjøre.

Etterforskningslederen: Terje Lunde satt i gang de nødvendige tiltak for å sikre biologiske spor, gjennomføre nødvendige avhør og ransake Hepsøs eiendeler da Tor Hepsø tilsto på dødsleiet.
Etterforskningslederen: Terje Lunde satt i gang de nødvendige tiltak for å sikre biologiske spor, gjennomføre nødvendige avhør og ransake Hepsøs eiendeler da Tor Hepsø tilsto på dødsleiet.

Den ene siden av de tekniske bevisene var på plass. De hadde Hepsøs blod og hår, og mulighet til å lage en DNA-profil av ham. Men for at det overhodet skulle ha noen verdi, måtte det være noe å sammenlikne med.

Hva fantes av nesten 30 år gammelt biologisk materiale fra drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad? Politiet hadde stilt seg det samme spørsmålet før.

I forbindelse med Fritz Moens søknad om gjenopptakelse av drapssakene i år 2000, ble det gjort undersøkelser for å finne ut om det fortsatt fantes biologiske spor fra drapene på 70-tallet. Det kunne gi svar på om Fritz Moen faktisk hadde begått drapene han hadde sonet 18 år for, eller om han var uskyldig.

Thomas Nordberg var påtaleansvarlig ved voldsavsnittet i Trondheim politidistrikt i år 2000, og med i jakten på det biologiske materialet.

– Vi var ekstremt interesserte i å kaste lys over det man ikke kunne gjøre på 70-tallet, og det var å finne ut om de biologiske sporene kunne gi noe DNA, sier Nordberg.

Faksimile: Tidligere påtaleansvarlig Thomas Nordberg
Faksimile: Tidligere påtaleansvarlig Thomas Nordberg Vis mer

Olav Anton Haugen var med å obdusere og ta prøver av Sigrid Heggheim i 1976, og Torunn Finstad i 1977. Haugen begynte i 1975 som patolog ved St. Olavs Hospital, daværende Regionsykehuset i Trondheim. Den nå pensjonerte patologen har obdusert mellom 100 og 150 drapsoffer i løpet av sin 40 år lange karriere, men husker spesielt godt obduksjonen av Sigrid.

– Det var et høyst uvanlig drap på mange måter.

– Vi gjorde det vi skulle etter boka, og sikra de sporene vi skulle sikre, sier han.

Det ble funnet sæd fra den antatte gjerningsmannen på Sigrid Heggheim. Av det ble det gjort såkalte celleutstrykninger. Vevsprøver ble sikret og støpt i parafinblokker.

– Patologer oppbevarer alt, slik at man kan gå tilbake i tid og se om diagnosen stemte, sier Haugen.

Han husker at Tore Sandberg tok kontakt da privatetterforskeren skulle få gjenopptatt Fritz Moen-saken på slutten av 90-tallet. Det resulterte i en omfattende leteaksjon etter det biologiske materiale fra Sigrid Heggheim.

Celleutstrykene fra sæden var borte. Haugen tror at de ble knust eller på annen måte ødelagt i forbindelse med en flytting av preparatlageret.

Bevisene som forsvant
Patologen: Olav Anton Haugen var med å obdusere både Sigrid og Torunn. Fra Sigrid ble det sikret en prøve som stammet fra hennes drapsmann, men prøven har antageligvis seinere blitt knust i forbindelse med flytting av et preparatlager.
Patologen: Olav Anton Haugen var med å obdusere både Sigrid og Torunn. Fra Sigrid ble det sikret en prøve som stammet fra hennes drapsmann, men prøven har antageligvis seinere blitt knust i forbindelse med flytting av et preparatlager. Vis mer
– Det ble lett overalt, sier Haugen.

Politiet slo seg til ro med at prøvene hadde gått tapt og gjorde ikke ytterligere undersøkelser.

I Torunn-saken ble det ikke funnet sæd eller blod fra en mulig gjerningsperson. Det ble imidlertid sikret fire hårstrå som hun hadde i hendene. Hårprøvene ble sendt til Scotland Yard i London for hårtyping en gang på slutten av 70-tallet.

I år 2000 ringte Nordberg Scotland Yard for å høre om prøvene fortsatt befant seg i England. I arkivet hos Scotland Yard sto det at hårene ble hentet av noen fra den norske ambassaden i London etter å ha blitt undersøkt.

Politiet tok kontakt med ambassaden, men fikk vite at alle logger og journaler fra den tida var sletta. Dermed var det ikke mulig å spore opp hårprøvene.

– Vi kontakta alle som kunne ha vært mottakere, Kripos, Rettsmedisinsk institutt, teknisk avdeling ved Trondheim politikammer og Regionsykehuset i Trondheim. Vi kom ingen vei. Alle ga negative svar. Vi fant ikke ut hvor prøvene til slutt havnet, men vi fikk heller ikke bekreftet at de var ødelagte eller destruert, sier Nordberg.

Kripos kom til samme konklusjon da de etterforsket Tor Hepsø i 2006. De biologiske sporene som kunne ha løst drapene med dagens teknologi, er gått tapt.

Det var altså ingenting å sammenlikne Tor Hepsøs DNA mot, men i Sigrid-saken var det et annet viktig biologisk spor. Sæden fra den antatte gjerningsmannen stammet fra en person med blodtype A.

Blodtype A er den vanligste blodtypen i den norske befolkningen, men Sigrids antatte drapsmann var i tillegg utskiller. En utskiller skiller ut såkalte blodtypeantigener også i andre kroppsvæsker, inkludert sæd.

Hvis Tor Hepsø hadde samme blodtype som Sigrids drapsmann og var utskiller, ville det bidra til å styrke tilståelsen. Hvis ikke var Hepsøs tilståelse, i alle fall for drapet på Sigrid, mest sannsynlig falsk.

Blodprøven og hårprøvene av Tor Hepsø ble sendt til Rettsmedisinsk institutt. Svaret til Kripos var nedslående: Blodprøvene av Hepsø kunne ikke brukes til å stadfeste blodtype.

– Han var tilført så mye væske at det var mer vann enn blod, sier tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen.

– Det var så tynt at de ikke kunne bruke det. Det var rett og slett det medisinske som var årsaken.

Kripos tok kontakt med Sykehuset Namsos, Levanger sykehus og St. Olavs Hospital i Trondheim for å sjekke om det fantes blodprøver av Tor Hepsø fra tidligere undersøkelser. Alt var kasta og destruert.

Men Tor Hepsø hadde vært i militæret, og der skriver de ned medisinsk informasjon. Blant Hepsøs eiendeler fant de vernepliktsboka. Blodtype A, sto det der. Det er samme blodtype som den antatte drapsmannen til Sigrid Heggheim, men det er også samme blodtype som 48 prosent av befolkningen i Norge. Det fantes ingen dokumentasjon på om Hepsø var utskiller eller ikke.

Identifikasjonsmerket: Blodprøven som ble tatt av Tor Hepsø etter hans død kunne ikke brukes til å stadfeste blodtypen hans eller om han var utskiller eller ikke. På identifikasjonsmerket fra militæret står det at han har blodtype A.
Identifikasjonsmerket: Blodprøven som ble tatt av Tor Hepsø etter hans død kunne ikke brukes til å stadfeste blodtypen hans eller om han var utskiller eller ikke. På identifikasjonsmerket fra militæret står det at han har blodtype A. Vis mer

Asbjørn Hansen i Kripos fullførte rapporten om etterforskninga av Hepsø 31. mars 2006. I rapporten peker han på 19 momenter som styrker Hepsøs tilståelse.

Det første er at Hepsø «ikke var på Nordsjøen på de aktuelle datoer for drapene». Tilståelsen på dødsleiet i seg selv, og særlig den Hepsø ga til presten Inge Torset, er det andre momentet.

Ifølge sluttrapporten fortalte Inge Torset at han ikke opplevde noen «realitetsbrist eller liknende» hos Hepsø, og han oppfattet tilståelsen som troverdig.

Kripos ba Torset om å visualisere hvordan livet er «når man er kommet dit hen (Hepsø) var». Torset svarte at man da er «så avskrellet, løken er så liten, at da er det ikke naturlig å iscenesette sirkusunderholdning».

Blant de andre momentene som ble vektlagt er Hepsøs psykiske helse, sammenbruddet han hadde i 1979 og at han aldri fortalte hva som var årsaken. Hepsøs tidligere sjef på oljeplattformen, Ole Jakob Øyen, fortalte at Hepsø hadde vært en omgjengelig kollega før 1976, men hadde endret personlighet, blitt innesluttet, og kunne snakke usammenhengende, da han møtte Hepsø på nytt høsten 1977.

At Hepsø ifølge ekssamboeren hadde voldtatt og nesten drept henne, og snakket om at han «så øynene på ei jente han hadde forlatt», ble også vektlagt. Det ble også et vitnemål fra en lege som fortalte at Hepsø hadde fortalt at han slet med minnene fra en båtulykke, kollisjonen med tankskipet «Polycastle» i 1971 der sju mennesker mistet livet. Men at det også var «noe mer».

Asbjørn Hansen og Kripos fant bare ett moment de mente svekket Hepsøs tilståelse. Det var at Hepsø ga «liten detaljkunnskap om sakene/hendelsene i tilståelsen».

Konklusjonen Asbjørn Hansen og kollegene kom fram til er på to setninger som gir like mange spørsmål som svar:

«Ut fra den etterforskning vi objektivt har gjennomført, kan vi ikke bevise at Tor Hepsø har begått drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad i henholdsvis 1976 og 1977 slik som han har tilstått. Det vi med sikkerhet kan si, er at vi ikke har funnet noe som tyder på det motsatte, – at han ikke kan ha drept dem».

– Det to veit, det veit alle. Men det en veit, det veit bare en. Etter så lang tid og så mye omtale som denne saken har fått, ville det ha kommet opp et eller annet til overflaten, sier Asbjørn Hansen til Magasinet.

– Og det mener jeg er med på å styrke tilståelsen litt.

Etterforskninga av Tor Hepsø var initiert av gjenopptakelseskommisjonen. Det endelig målet var å finne ut om Tor Hepsøs tilståelse kunne brukes til å frifinne avdøde Fritz Moen for drapet på Torunn Finstad.

– Det er ikke gjenopptakelseskommisjonens oppgave å finne fram til en alternativ gjerningsmann, sier Helen Sæter.

Hun satt i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker da Hepsøs tilståelse kom opp.

Kommisjonsmedlemmet: Helen Sæter satt i Gjenopptakelseskommisjonen da Hepsø tilsto. Kommisjonen initierte en etterforskning av tilståelsen med hjelp fra Kripos, for å finne ut om den kunne brukes til å eventuelt frifinne Fritz Moen.
Kommisjonsmedlemmet: Helen Sæter satt i Gjenopptakelseskommisjonen da Hepsø tilsto. Kommisjonen initierte en etterforskning av tilståelsen med hjelp fra Kripos, for å finne ut om den kunne brukes til å eventuelt frifinne Fritz Moen. Vis mer

Helt siden Torunn Finstad ble drept i 1977 hadde politiet antatt at de to unge studentene ble drept av samme person. Da Hepsø tilsto, var Fritz Moen allerede frikjent for Sigrid-drapet. Men det manglet nye bevis for å underbygge en gjenopptakelse av Torunn-drapet.

– Det avgjørende for kommisjonen var om Hepsøs tilståelse ga en rimelig mulighet for å frifinne Fritz Moen, sier Sæter.

Kommisjonen konkluderte med at «de nye bevis og omstendigheter som foreligger i saken i forbindelse med Tor Hepsøs erkjennelser 18. og 19. desember 2005» var «egnet til å føre til frifinnelse av Fritz Moen for drapet på Torunn Finstad i 1977».

I august 2006, nesten 30 år etter at Fritz Moen ble pågrepet av politiet og stemplet som drapsmann, og halvannet år etter han døde, ble Moen endelig frikjent helt og holdent.

Samtidig ga ikke gjenopptakelseskommisjonen og Kripos' etterforskning av Tor Hepsø et klart svar på om han han hadde gjort det han tilsto. På den måten, er det et likhetstrekk mellom Fritz Moen og Tor Hepsø: Begge tilsto under spesielle omstendigheter, og uten tilstrekkelige biologiske bevis.

Den mest framtredende konsekvensen av etterforskningen er at Fritz Moen ikke lenger er dømt for drap på et juridisk uholdbart grunnlag. En mindre omtalt konsekvens er at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad per i dag står som uløste.

Hepsø fikk status som siktet, men fordi han døde to dager etter han tilsto, ble det aldri tatt ut noen tiltale mot ham.

– Påtalemyndigheten vil aldri straffeforfølge en død person, sier Helen Sæter som satt i gjenopptakelseskommisjonen.

Tor Hepsø tilsto og døde, og så ble han glemt av de aller fleste. For ettertida har Hepsø havnet i en helt egen kategori: Ikke dømt, men likevel skyldig nok til at Fritz Moen ble frikjent.

Det åpner opp for usikkerhet.

For familien til Tor Hepsø har tvilen bestandig ligget i bakhodet. Slektningene har ingen anelse om han var en drapsmann eller ikke, og synes det er en påkjenning at politiet aldri har klart å konkludere i saken.

– Vi blir jo aldri helt ferdig med det, sier søskenbarnet Arve Hepsø.

Søskenbarnet: Arve Hepsø (t.v.) har spart på almanakkene sine fra 70-tallet. Ved hjelp av dem kunne Kripos konstatere at Tor Hespø (på fotografiet) ikke var på plattformen de helgene Sigrid og Torunn ble drept. 
Søskenbarnet: Arve Hepsø (t.v.) har spart på almanakkene sine fra 70-tallet. Ved hjelp av dem kunne Kripos konstatere at Tor Hespø (på fotografiet) ikke var på plattformen de helgene Sigrid og Torunn ble drept.  Vis mer

– Det er en eneste lang tragedie. Så vidt jeg har skjønt gjennom media er det mye som har klabba seg til. Det er typisk at når én ting går feil så går alt galt, og man får ikke de svarene man kunne fått ved en bedre bevishåndtering. Det synes jeg er trist, sier han.

Heller ikke ofrenes familier har fått noe endelig svar på hvem som drepte deres kjære.

I arbeidet med denne serien har Magasinet både vært i kontakt med, og forsøkt å få kontakt med, et stort antall mennesker som var involvert i etterforskningen av drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad, rettsprosessen mot Fritz Moen og etterforskningen av Tor Hepsø.

Mange av dem som jobba i politiet i Trondheim på 70-tallet er døde i dag. Av dem som lever er det flere som ikke ønsker å snakke med Magasinet. Kommisjonen som gransket Fritz Moen-saken rettet skarp kritikk både mot etterforskingen og rettsprosessen som førte til at Moen ble dømt.

Tidligere politietterforsker Kjell Reitan (81) er en av få fra den tida som er villig til å la seg intervjue. Han jobba som teknisk etterforsker både på Sigrid- og Torunn-drapet.

Reitan mener bestemt at det ikke er hold i Tor Hepsøs tilståelse, og at de hadde riktig mann da Fritz Moen ble pågrepet i 1977.

– Ja, jeg og kollegene mine er ikke i tvil. Men vi respekterer rettens beslutning, sier Kjell Reitan.

– Og vi var åpne for tvil. Vi hadde vært dårlige etterforskere om vi ikke så sideveis og vurderte bevis flere ganger, sier han.

Etterforsker I: Kjell Reitan etterforsket drapet på Sigrid i -76 og Torunn i -77. Han tror ikke på Hepsøs tilståelse.
Etterforsker I: Kjell Reitan etterforsket drapet på Sigrid i -76 og Torunn i -77. Han tror ikke på Hepsøs tilståelse. Vis mer

Reitan mener det er feil at Fritz Moen ble utsatt for press i avhørene, og sier at Moen var villig til å fortelle om hvordan han hadde begått drapene, og var i godt humør under rekonstruksjonene.

– Han var ingen kuet mann, sier Reitan.

At Fritz Moen under rekonstruksjonen ikke pekte ut det nøyaktige stedet der Torunn Finstad ble overfalt, mener Reitan har en naturlig forklaring.

– En drapsmann har ikke med seg målebånd, sier han.

Journalist og privatetterforsker Tore Sandberg viet åtte år av livet til å renvaske Fritz Moen. Det var han som på slutten av 90-tallet begynte å gå gjennom gamle bevis og forklaringer. Til slutt hadde Sandberg og advokat John Christian Elden så mye dokumentasjon at Høyesterett gjenopptok Sigrid-saken, hvorpå riksadvokat Tor-Aksel Busch, som øverste leder for påtalemyndigheten, valgte å frifinne Fritz Moen for drapet.

– Heller ikke Tor Hepsøs rettssikkerhet er ivaretatt etter hans død, sier Sandberg.

Han nevner blodprøvene, og det at det aldri ble slått fast om Hepsø var utskiller eller ikke.

– Hvis han skulle være ikke-utskiller kunne man konkludert med at det ikke var han. Så ved at man håndterte det så dårlig, har man altså misbrukt den muligheten man hadde til å finne ut av om Hepsø umulig kunne ha vært gjerningsmannen.

Terje Lunde, som ledet etterforskningen av Hepsø fram til gjenopptakelseskommisjonen og Kripos tok over, sier at det ikke går an å se bort fra muligheten for at det kan finnes en annen drapsmann der ute.

– Her kan vi ikke utelukke noen ting, sier han.

– Vi har ikke fått de svarene vi håpet på da vi la vår etterforskningsplan, dessverre. Det er det som gjør saken så spesiell. Saken står faktisk helt åpen.

Kunne mer vært gjort for å finne ut av om Tor Hepsøs tilståelse var riktig?

De biologiske prøvene fra 70-tallet har forsvunnet, men det er ikke de eneste biologiske sporene fra saken. Det var blodflekker på klærne til Sigrid, og gjerningsmannen ville trolig også ha lagt igjen DNA-materiale på klærne til Torunn. Med dagens teknologi kunne det vært mulig å få fram en DNA-profil på en mulig gjerningsmann.

Da politiet i Trondheim jobbet med Fritz Moens gjenopptakelsessak i år 2000, forsøkte de å finne ut hvor klærne og gjenstandene til de unge jentene hadde blitt av.

Regnjakka: Det ble funnet blodspor på Sigrid Heggheims regnjakke. Med dagens teknologi kunne det vært mulig å finne ut hvem som var Sigrids drapsmann. Problemet er bare at regnjakka er forsvunnet.
Regnjakka: Det ble funnet blodspor på Sigrid Heggheims regnjakke. Med dagens teknologi kunne det vært mulig å finne ut hvem som var Sigrids drapsmann. Problemet er bare at regnjakka er forsvunnet. Vis mer

Tidligere politietterforsker Hans Vikhals var med på undersøkelsene. Han forteller at det ikke fantes bestemmelser for oppbevaring av beslag og bevisgjenstander på 70- og 80-tallet. Etter en rettskraftig dom hadde politiet ingen gitte rutiner for oppbevaring, og normalen var at mye av beslaget i datidas straffesaker ble utlevert eller destruert.

– Det er derfor stor sannsynlighet for at gjenstandene er gått tapt, er utlevert eller destruert, sier Vikhals.

Også Asbjørn Hansen forsøkte å lete etter beslag med biologisk materiale, uten hell.

Magasinet har gjort undersøkelser for å se om det er mulig å slå fast hvor klærne ble av. Vi har snakket med tidligere politietterforskere og politiets arkivansvarlig ved politihuset i Trondheim, men ingen kan gi noe svar. På Justismuseet i Trondheim finnes noe materiale fra drapssakene, men bare én koffert med i hovedsak rekonstruksjoner av smykker Sigrid hadde på seg da hun ble drept.

Heller ikke på St. Olavs Hospital, i Frostating lagmannsrett eller på Folkehelseinstituttet der det ble gjort analyser av biologiske funn, har vi funnet noen som vet hvor klærne ble av. De er borte.

Samtidig er det ingen Magasinet har snakket med som har sett dokumentasjon på at de ble destruert.

Tor Hepsø tilsto to brutale drap, og tilståelsen ble vurdert som troverdig nok til at en annen mann ble frikjent. Dersom det stemmer at Hepsø drepte Sigrid Heggheim og Torunn Finstad, var han en av ytterst få kjente seriemordere i moderne tid i Norge. Han innrømte selv å ha vært voldelig mot en ekssamboer, som på sin side anmeldte Hepsø for drapsforsøk og voldtekt på 80-tallet. På dødsleiet sa han «jeg har vært en råtass mot kvinnfolk».

Det ble aldri undersøkt om Hepsø kan ha vært involvert i andre ugjerninger enn de to drapene i Trondheim på 70-tallet. Hos Kripos finnes et nasjonalt «sporregister» – en database av søkbare DNA-profiler fra antatte gjerningspersoner i uløste straffesaker.

Kripos har også to andre registre: Det ene er «Etterforskingsregisteret» der DNA-profiler legges inn midlertidig under etterforskingen av en sak. Dersom en person blir dømt, og lovbruddet er alvorlig nok til å kunne gi fengselsstraff, skal DNA-profilen overføres til «Identitetsregisteret». Der blir DNA-profilen liggende inntil fem år etter at personen er død.

«Sporregisteret», «Etterforskingsregisteret» og «Identitetsregisteret» er gjensidig søkbare, og det søkes automatisk etter matcher mellom DNA-profiler. Alle nye profiler som legges inn i et av de tre registrene, blir automatisk sammenliknet med DNA-profilene i alle registrene.

Dokumentene: Fritz Moen-saken er omfattende, med over 17 000 dokumentsider fordelt på over 40 ringpermer.
Dokumentene: Fritz Moen-saken er omfattende, med over 17 000 dokumentsider fordelt på over 40 ringpermer. Vis mer

Da Hepsø ble etterforsket, på nyåret i 2006, fantes ikke etterforskningsregisteret. Det var et sporregister, og det var et identitetsregister, men det besto bare av DNA-profiler på personer som var dømt for alvorlig kriminalitet som drap, voldtekt og grove ran. Tor Hepsø ble aldri dømt for noe.

Verken politiet i Trondheim eller Kripos, har hørt noe om at det skal ha blitt laget en DNA-profil av Hepsø da prøvene av ham ble analysert på Folkehelseinstituttet.

Asbjørn Hansen mener det ikke ville hatt noen hensikt å lage en DNA-profil av Hepsø, siden det ikke finnes biologisk materiale fra Sigrid- og Torunn-drapene å sammenlikne den med.

Kriposetterforskeren: Asbjørn Hansen har etterforska mange drap, men ikke noen som har tilstått drap på dødsleiet.
Kriposetterforskeren: Asbjørn Hansen har etterforska mange drap, men ikke noen som har tilstått drap på dødsleiet.

For to uker siden kontaktet Magasinet Folkehelseinstituttet (FHI) med spørsmål om de fortsatt oppbevarer biologisk materiale fra Hepsø som kan brukes til å lage en DNA-profil.

Bente Mevåg, fagdirektør ved avdelingen for biologiske spor på FHI, sier at de har hatt en DNA-profil av Hepsø liggende hele tiden.

Fra rundt 1995 ble det rutinemessig laget DNA-profiler av biologiske spor som kom inn til analyse, men politiet ba aldri om å få Hepsøs DNA-profil tilsendt.

Magasinet har vært i kontakt med Asbjørn Hansen, Terje Lunde i politiet i Trondheim og førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes i Trøndelag politidistrikt. Ingen av dem var klar over at det eksisterer en DNA-profil for Hepsø.

Ifølge Soknes er det høyst tvilsomt om det mulig å bruke Hepsøs DNA-profil til noe i dag. Det finnes ingen DNA-spor fra drapene Hepsø tilsto. Dagens lovverk er strengt, og Soknes tviler på at det gir anledning til å sammenlikne Hepsøs DNA-profil mot sporregisteret hos Kripos.

Men, sier Soknes, dersom det er en åpning for å sammenlikne DNA-profilen mot andre uløste saker i registeret, vil det være interessant. Soknes skal nå avklare det juridiske rundt en eventuell bruk av DNA-profilen.

– Det er en prøve som ble tatt av en død person, men som kort tid før hadde erkjent drap. Om vi kan bruke den, og i tilfelle til hva, det trenger jeg litt tid på å finne ut av, sier han.

Inntil videre ligger Tor Hepsøs DNA-profil urørt.


Utvikling og design av Guro Lindahl Flåten