Bevisløs

Politiet har i alle år kastet bevis i alvorlige straffesaker. Konsekvensen kan være at drapsmenn går fri og uskyldig dømte mister muligheten for gjenopptakelse.

Se for deg en alvorlig kriminell handling. For eksempel et drap. I Norge skjer det omtrent 30 av dem i året.

Drapet er nettopp oppdaget, og når politiet ankommer åstedet ser det omtrent slik ut: Noen meter til siden for en tursti i lett skogs-terreng ligger en død kvinne, la oss si i slutten av tenåra. Hun ligger delvis skjult i ei lita grop og er forsøkt dekket over med granbar. Ved siden av henne ligger en joggesko, ei tøystrimle med blodflekker og en liten tursekk det er rimelig å anta at tilhørte offeret.

Alle disse tingene du ser på åstedet er det politiet ofte kaller «gjenstander» eller «tinglige bevis».

Mye av det du ikke kan se, men som likevel er der og snart kommer til å bli oppdaget av en krimtekniker med gummihansker og hvit beskyttelsesdress – er det som kalles «biologisk spormateriale»: Hårstrå som har festet seg til ei grein, kroppsvæsker på offeret, hudceller, en flik av en negl, bloddråper.

Tor Langbach, tidligere direktør for Domstoladministrasjonen. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
Tor Langbach, tidligere direktør for Domstoladministrasjonen. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix Vis mer

Hvis denne, for anledningen, oppdiktede saken blir løst, kan det avgjørende beviset være DNA-materiale fra åstedet som kan sammenliknes med DNA fra en mistenkt. Hvis det er en match, og resten av etterforskningen også tyder på at den mistenkte faktisk er gjerningspersonen, vil det mest sannsynlig ende på samme måte som i det overveldende flertallet av drapssaker i Norge: Personen som beviselig sto bak ugjerningen blir dømt.

Når en sak er avsluttet, enten ved rettskraftig dom eller henleggelse, skal bevisene i saken som hovedregel kastes eller destrueres. Denne lovfestede praksisen utgjør – ifølge flere – en trussel mot rettsikkerheten.

I noen saker – de uløste, og der noen hevder seg uskyldig dømt og kjemper for å få saken gjenopptatt – kan det i verste fall føre til at drapsmenn går fri og uskyldig dømte mister muligheten til å bevise sin uskyld.

- Det kan ikke være veldig vanskelig å få på plass et system for bevislagring, sier Tor Langbach.

Dømt: Nordhordland tingrett fant bevisene gode nok til å dømme Donatas Lukosevicius for drap på Monika Sviglinskaja (8). Foto: Nina Hansen
Dømt: Nordhordland tingrett fant bevisene gode nok til å dømme Donatas Lukosevicius for drap på Monika Sviglinskaja (8). Foto: Nina Hansen Vis mer

Dramatiske konsekvenser

Langbach er tidligere direktør for Domstoladministrasjonen og uttalte allerede i 2012 at det er en trussel for rettsikkerheten at bevis ofte blir kastet etter avsagt dom.

- I og med at det dreier seg om alvorlige straffbare handlinger, klarer jeg ikke å se at det eksisterer noen store prinsipielle problemstillinger med å skulle ta vare på bevisene, sier Langbach.

Problematikken har vært velkjent både for politiet, påtalemyndigheten, forsvarsadvokater, domstoladministrasjonen og justis- og beredskapsdepartementet i en årrekke. Alle de involverte instansene er enige om at det trengs endringer. Til tross for flere oppfordringer og forslag, er likevel ikke endringene innført.

Dagens praksis kan ha dramatiske konsekvenser. Et eksempel er drapet på åtte år gamle Monika Sviglinskaja i Bergen. Saken ble først henlagt som selvmord. Av politiet selv er det blitt beskrevet som «tilfeldigheter» at bevismaterialet som avgjorde saken fortsatt eksisterte da etterforskningen ble gjenåpnet.

I etterkant av Monika-saken ble det gjort en endring i Politiregisterforskriften som nå åpner for at biologisk spormateriale «kan oppbevares så lenge det finnes hensiktsmessig».

- Tilliten min til systemet er borte.

- Helt sykt

9. juli i år er det 18 år siden mora til Raymond Ingerseth-Sandvold (39), Ragnhild Sandvold, ble funnet død inne i fryseboksen i sitt eget hjem i Søgne på Sørlandet. Til tross for en lang rekke mistenkelige omstendigheter rundt dødsfallet, henla politiet saken som selvmord.

Det sto blant annet en pappeske på lokket av fryseboksen, flere ting var borte fra leiligheten og et rep rundt den ene hånda tydet på at hendene hennes kunne ha vært bundet. Ingerseth-Sandvold er en av dem som aldri har trodd på politiets forklaring på hvorfor moren døde.

- Langt ifra. Det er derfor jeg har stått på sånn, sier han.

I 2015, da Ingerseth-Sandvold kjempet for å få etterforskningen gjenåpnet, kom det fram at 11 biologiske spor som ble sikret fra åstedet og under obduksjonen aldri ble analysert eller undersøkt for DNA. Overfor TV2 bekreftet politiet i Agder at bevisene var kastet.

Kastet og destruert: - Det er helt sykt, 
egentlig, sier Raymond Ingerseth-Sandvold om kastingen av bevis 
i etterforskingen av morens dødsfall. Foto: Privat
Kastet og destruert: - Det er helt sykt, 
egentlig, sier Raymond Ingerseth-Sandvold om kastingen av bevis 
i etterforskingen av morens dødsfall. Foto: Privat Vis mer

- Det er jo egentlig helt sykt, sier Ingerseth-Sandvold.

- Det har vært så mange nedturer, og det var en av dem. Men sinnet var ikke noe mindre av den grunn. Du får den der … «er det mulig?», sier han.

- Tenker du på at det kan ha vært mulig å finne svar blant bevisene som ble kastet?

- Jaja. Det gjør jeg uten tvil. I tøyet hennes for eksempel. Jeg er jo ikke ekspert, men to og to er fire, sier han.

Krass kritikk

Tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen gransket saken i 2015 og kom med krass kritikk av politiet.

I november 2015 beordret statsadvokaten politiet i Agder om å gjøre nye analyser av mannlig DNA-materiale som ble funnet på repet rundt Ragnhilds håndledd. Da saken først ble etterforsket, var ikke teknologien god nok til å få fram en full DNA-profil fordi det var så lite materiale, forklarte sønnens advokat til Fædrelandsvennen.

I fjor sommer opplyste politiet at de ville sammenlikne DNA fra repet med fire menn politiet antar har hatt tilknytning til leiligheten der Ragnhild ble funnet. Ingen av dem er mistenkt.

Magasinet har vært i kontakt med politiet i Agder. De ønsker ikke å kommentere saken før resultatene av analysene er klare.

Raymond Ingerseth-Sandvold håper en dag å få et svar på hva som skjedde med moren, og at han har inntrykk av at politiet nå går mer seriøst til verks.

Espen Erdal, leder for «Cold Case-enheten» i Kripos. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
Espen Erdal, leder for «Cold Case-enheten» i Kripos. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix Vis mer

- Det er vanskelig å sette ord på hvordan dette har vært. Frustrerende. Veggen du står og banker hodet i må jo snart falle, sier han.

Ønsker bedre system

Espen Erdal er leder for den såkalte «Cold Case-enheten» i Kripos. Jobben deres er å etterforske uløste alvorlige saker. En grunn til at enheten ble opprettet var at den metodiske og teknologiske utviklingen – blant annet på DNA-området – var kommet så langt at det var mulig å få fram DNA-profiler fra spor som tidligere ikke hadde noen verdi.

- Det er åpenbart at biologisk spormateriale og andre eventuelle krimtekniske bevis og beslag kan være av avgjørende betydning for oss, sier Erdal.

- I flere saker har vi konstatert at det er beslag som ikke er tilgjengelige. Enten fordi det er utkvittert eller fordi det er kastet, sier han, og legger til at han også er kjent med eksempler på at bevis er blitt borte uten at noen helt vet hvorfor.

-  Om dette er materiale som ville hatt betydning vet vi jo ikke, men på generelt grunnlag er det uheldig med henblikk på å forsøke å løse den type saker vi jobber med, sier Erdal.

Han mener et bedre system for lagring av bevis bør på plass.

- Det vil kunne øke mulighetene for at flere uløste saker kan oppklares med ny teknologi og nye metoder.

Godt eksempel

En sak som ble oppklart ved hjelp av ny og bedre teknologi, er drapet på 12 år gamle Kristin Juel Johannessen i Larvik i 1999. Henning Hotvedt ble dømt for drapet i september 2016 – etter at han først ble dømt, og så frikjent i 2003.

Årsaken til at saken ble tatt opp igjen var at man i 2015 og ved hjelp av ny teknologi greide å få fram en DNA-profil fra funn på neglene til Kristin.

I et brev fra gjenopptakelseskommisjonen til justisdepartementet i 2016, trekkes Kristin-saken fram som et eksempel på hvorfor det er viktig å få på plass et bedre system og klare regler for lagring av bevis: «Selv om det var bevis som i dette tilfellet var i behold (...) illustrerer saken hvor sårbart systemet er».

At politiet ikke kunne dokumentere hvor og hvordan avklippet fra neglene var blitt oppbevart, og at det derfor kunne tenkes at Hotvedts DNA hadde smittet over fra andre prøver til neglene, var et av forsvarer Brynjar Melings viktigste argumenter da saken var oppe i retten.

Siv Hallgren, Leder for gjenopptakelseskommisjonen. Foto: Bjørn Langsem
Siv Hallgren, Leder for gjenopptakelseskommisjonen. Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Leder for gjenopptakelseskommisjonen, Siv Hallgren, skriver i en epost til Magasinet at kommisjonen har vært opptatt av problematikken i en årrekke, både med tanke på oppbevaring av gjenstander, elektroniske- og biologiske spor.

«Etter min mening bør det så snart som mulig gis regler som sikrer at bevis i straffesaker blir oppbevart også etter at det foreligger rettskraftig dom», skriver Hallgren i eposten.

Ifølge Hallgren har problematikken rundt lagring av bevis vært «reist og drøftet flere ganger med Justisdepartementet, Domstoladministrasjonen, Folkehelseinstituttet og Justismuseet (Norsk Rettsmuseum)».

Et viktig grunnlag for å gjenåpne en sak, er at det kommer fram nye bevis eller omstendigheter som er egnet til å føre til frifinnelse.

«Tilgang til bevismidler som ble innhentet under etterforskningen vil følgelig kunne være avgjørende for å vurdere om vilkårene for gjenåpning er til stede. Ikke minst gjelder dette når det kan være aktuelt å foreta nye DNA-analyser av biologiske spor», skriver Hallgren.

Forsøket på å få til endringene som Erdal, Hallgren, og en lang rekke andre etterspør, kan spores 16 år tilbake i tid, til en av de mest omdiskuterte sakene i norsk historie: «Torgersen-saken».

Torgersen-saken: Fredrik Fasting Torgersen kjempet livet ut for å få gjenopptatt drapssaken han var dømt for. Flere beviser i saken var blitt borte, og i 2001 påpekte Høyesterett at saken illustrerte behovet for en inngående vurdering av spørsmålet om oppbevaring av bevis. Foto: Frank Karlsen
Torgersen-saken: Fredrik Fasting Torgersen kjempet livet ut for å få gjenopptatt drapssaken han var dømt for. Flere beviser i saken var blitt borte, og i 2001 påpekte Høyesterett at saken illustrerte behovet for en inngående vurdering av spørsmålet om oppbevaring av bevis. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Torgersen-saken

I 2001 behandlet Høyesteretts ankeutvalg drapsdømte Fredrik Fasting Torgersens til da tredje begjæring om gjenopptakelse. Torgersen, som døde i 2015, og hans mange profilerte støttespillere, har hele tiden hevdet han var uskyldig dømt.

I likhet med de tre neste begjæringene Torgersen leverte før han døde, ble forsøket på gjenopptakelse i 2001 avvist. Vilkårene for å se på saken på nytt var ikke tilstede.

Men, som Høyesterett påpekte, var det også en hel del annet som ikke var til stede. Mye av det gamle bevismaterialet var kastet, destruert eller forsvunnet. Det var dermed umulig, skrev Høyesterett, «å foreta nye avgjørende undersøkelser i saken, eksempelvis DNA-undersøkelser».

Ifølge Høyesterett viste Torgersen-saken «behovet for at spørsmålet om oppbevaring av bevis og opprettholdelse av beslag i saker der tekniske bevis er av betydning, gjøres til gjenstand for en mer inngående vurdering».

Justismord: I 2005 ble Fritz Moen frikjent. Saken blir stående som Norges største justismord. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
Justismord: I 2005 ble Fritz Moen frikjent. Saken blir stående som Norges største justismord. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer

Samtidig var norgeshistoriens største retts-skandale, Fritz Moen-saken, under oppseiling. Der sto nøyaktig den samme problematikken i sentrum.

Moen var dømt for å ha drept de 20 år gamle studentene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad i Trondheim i 1976 og 1977. Moen ble først frifunnet for drapet på Heggheim i 2004, og så for drapet på Finstad i 2006 – etter at helt ukjente Tor Hepsø (67) tilsto begge drapene på dødsleiet.

Fordi biologiske spor og bevis fra 70-tallet var borte var det umulig å kontrollere om Hepsø snakket sant da han tilsto drapene.

At de samme bevisene var borte er også grunnen til at det ikke var mulig å bruke DNA da Fritz Moen jobbet med å få sakene gjenopptatt på slutten av 90-tallet. Moen satt i fengsel, uskyldig dømt, i over 18 år.

Den mer «inngående vurderingen» av oppbevaring av bevis som Høyesterett ba om i kjølvannet av Torgersen-saken, ble satt i gang sju år seinere, i 2008. Det skjedde i form av en arbeidsgruppe nedsatt av Politidirektoratet.

I løpet av de sju åra hadde frifinnelsen av Fritz Moen rystet landet, gjenopptakelseskommisjonen var opprettet, og det var blitt tydelig at utviklingen i DNA-teknologien ville føre til at biologiske spor – som tidligere ikke var brukbare –kunne gi viktig informasjon.

Plikt til å lagre

Politidirektoratets arbeidsgruppe besto av sentrale folk fra Kripos, Oslo statsadvokatembeter, flere politidistrikt, Riksarkivet, Folkehelseinsti-tuttet, daværende Rettsmedisinsk institutt og Politidirektoratet selv.

Jobben deres var blant annet å finne ut av i hvilke typer saker det kan være aktuelt å lagre beviser etter rettskraftig dom, vurdere hva som burde lagres, og se på hvordan lagringen kunne organiseres.

Konklusjonen de kom fram til var at det burde innføres plikt til å lagre «gjenstander, kriminal-tekniske spor og biologisk spormateriale etter at det foreligger rettskraftig dom», i alle saker der strafferammen er over seks år.

I saker der noen var domfelt foreslo de «plikt til forlenget lagring i 25 år etter at saken er avgjort». I uoppklarte saker mente de bevisene burde lagres fram til lovbruddet er foreldet.

Det var åpenbart for arbeidsgruppa at det ville kreve et omfattende arbeid for å iverksette tiltakene de foreslo. Blant annet var det uklart hvor store arealer det var behov for. Ut over at det kom til å bli dyrt, kunne de heller ikke si hvor mye det ville koste. Det var også klart at det ville kreve endringer i blant annet straffeprosessloven.

Anbefalingen var likevel krystallklar: «Sterke rettsikkerhetshensyn taler for oppbevaring av bevisene i saker hvor noen er dømt for et straffbart forhold, eller hvor et straffbart forhold blir stående uoppklart».

Rapporten ble levert til Politidirektoratet mot slutten av 2008. Så begynte ukene, månedene og etter hvert åra å gå.

- Jeg mener det vi kom fram til er viktig, sier Per Bygland.

- Utenfor min kontroll

I dag er Bygland pensjonist på femte året. Han var politimester i Molde i 13 år, i Vadsø i åtte, og satt i arbeidsgruppa som representant for Politidirektoratet der han jobbet i avdelingen for organisert kriminalitet.

- Vi tok det seriøst, var en bredt sammensatt gruppe, og var enige i konklusjonen, sier han.

Rapporten, forteller Bygland, ble utarbeidet «med det for øyet at det som sto der skulle diskuteres og gjennomføres».

- At det ikke skjedde ligger utenfor min kontroll, sier han.

Første gangen rapporten ble omtalt i offentligheten var, etter det Magasinet kjenner til, i en nyhetssak på TV2 høsten 2015. Da var det gått over seks år siden rapporten ble levert til Politidirektoratet, hvor den var blitt liggende urørt.

I mellomtida var spørsmålet om lagring av bevis blitt tatt opp i Stortinget. Det skjedde under en spørretime i 2012, etter at Fremskrittspartiets Per Sandberg var blitt oppmerksom på problemstillingen.

Han mente det var særlig aktuelt med tanke på gjenopptakelseskommisjonens arbeid. Sandberg spurte daværende justisminister Grete Faremo om hun ville ta initiativ til å opprette et sentralt bevisarkiv.

Faremo svarte at hun ikke ville konkludere på daværende tidspunkt. Derimot ville hun be Riksadvokaten og Politidirektoratet «vurdere regelverk og praksis, samt arealbehov og kostnader».

Med andre ord ba hun om akkurat det samme som var blitt vurdert fire år tidligere av arbeidsgruppa nedsatt av Politidirektoratet.

«Ønsker rask fremdrift»

I januar 2016, sju år etter at arbeidsgruppa leverte sine anbefalinger til Politidirektoratet, havnet saken på pulten til daværende justisminister Anders Anundsen.

Bakgrunnen var en sak i VG der det kom fram at politiet, i henhold til regelverket, hadde destruert tre hårstrå som ble funnet under etterforskningen av drapet på Tina Jørgensen i år 2000. Grunnen til at hårstråene ble destruert var at saken ble henlagt. Drapet er fortsatt uløst.

Anundsen refset Politidirektoratet og kalte det «lite tilfredsstillende» at direktoratet ikke hadde fulgt opp rapporten fra 2008. Han lovet å sørge for at rapporten skulle bli gjennomgått på nytt, at det skulle legges et løp for den «konkrete oppfølgingen», og han for-sikret at det allerede var avholdt et møte.

Anders Anundsen, tidligere justisminister. Foto: Øistein Norum Monsen
Anders Anundsen, tidligere justisminister. Foto: Øistein Norum Monsen Vis mer

Det er snart ett og et halvt år siden.

Magasinet har fått innsyn i korrespondansen mellom Justisdepartementet og Politidirektoratet i saken. I første halvdel av 2016 gikk det flere brev fram og tilbake og det er tydelig at departementet mener det er på høy tid at det blir fart i saken.

«Vår ledelse ønsker rask fremdrift i forhold til problematikken rundt lagring av bevis», står det i ett av brevene.

I slutten av januar 2016 ble Politidirektoratet bedt om å gå gjennom rapporten fra 2008 om lagring av bevis og biologiske spor. Direktoratet skulle vurdere om rapporten kunne «legges til grunn for det videre arbeidet». I tillegg skulle de gjøre den samme vurderingen av en annen rapport fra 2008, om lagring av elektroniske bevis. For heller ikke den var blitt fulgt opp.

Det tok over et halvt år, men i august 2016 ga Politidirektoratet beskjed til Justisdepartementet at de hadde avholdt et møte og sett på innholdet i rapporten.

Direktoratets konklusjon var at rapporten «fortsatt er relevant, og (...) kan legges til grunn for det videre arbeidet».

Det er, så vidt Magasinet kan se, den siste korrespondansen mellom Politidirektoratet og Justis-departementet i saken.

Magasinet har vært i kontakt med Justisdepartementet som opplyser at det er Politidirektoratet som har ansvaret for oppfølgingen.

Harald Bøhler, sjef for Seksjon for straffesak i Politifagavdelingen i Politidirektoratet. Foto: Jacques Hvistendahl
Harald Bøhler, sjef for Seksjon for straffesak i Politifagavdelingen i Politidirektoratet. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer

- Tar altfor lang tid

Harald Bøhler, sjef for Seksjon for straffesak i Politifagavdelingen i Politidirektoratet, sier til Magasinet at de «etter beste tar evne fatt i de problemene som er beskrevet», og at direktoratet ikke fornøyd med fremdriften i den snart ni år lange prosessen.

- Jeg tenker det har tatt altfor lang tid. Det er på høy tid at vi griper fatt i det. Det manglende systemet og regelverket er problematisk for norsk politi, sier han.

Ifølge Bøhler ønsker Politidirektoratet en «mest mulig enhetlig håndtering av bevis og spor i straffesaker». Til nå har det i for stor grad vært opp til det lokale politiet hvordan både fysiske og digitale beslag blir lagret, sier han.

Bøhler kan likevel ikke si noe om når et eventuelt nytt system og regelverk vil være på plass. Status per i dag når det gjelder oppfølging av rapporten fra 2008, er ifølge Bøhler at de har «innledet en oppdragsdialog med Politiets fellestjenester (PFT) for å få utredet volum- og plassbehov, logistikkbehov og alternativer for lokaler for langtidslagring av beslag.»

Det skal ifølge Bøhler lede til en konseptutredning OBS basert på innholdet i rapporten fra 2008.

En «oppdragsdialog» er en innledende samtale mellom POD og PFT, som blir holdt i forkant av at POD formelt ber PFT om å lage konseptutredningen.

Det er ikke satt noen frist for når konseptutredningen skal være ferdig, men ifølge Bøhler bør det ikke ta altfor lang tid selv om det er en relativt omfattende jobb.

Har lagerplass: Johan Helberg, direktør for Justismuseet i Trondheim, har jobbet for opprettelsen av et sentralt bevislager i 11 år, og har flere ganger tilbudt lokalene museet disponerer. Foto: Lena Knutli
Har lagerplass: Johan Helberg, direktør for Justismuseet i Trondheim, har jobbet for opprettelsen av et sentralt bevislager i 11 år, og har flere ganger tilbudt lokalene museet disponerer. Foto: Lena Knutli Vis mer

Sentralt bevislager

Opp gjennom åra, blant direktorater, departement, politi og andre offentlige instanser, har lederen for en lite kjent institusjon stadig dukket opp i brev og diskusjoner om lagring av bevis. Han heter Johan Helberg, er rettshistoriker og direktør for Justis-museet i Trondheim, og har jobbet for å opprette et sentralt bevislager i 11 år.

- Teknisk sett, hvis vi får beskjed i dag om å drifte et sentralt bevisarkiv, så kan vi være operative fra og med mandag, sier han.

Allerede i 2006 sendte Helberg et brev til daværende justisminister Knut Storberget, Riksadvokaten, Politidirektøren og gjenopptakelseskommisjonen.

- Jeg tenkte prinsipielt, og mente at å destruere bevis er en trussel mot rettsikkerheten og heller ikke harmonerer med opprettelsen av gjenopptakelseskommisjonen, sier han.

I brevet skrev Helberg: «Som et profesjonelt museum har vi kompetanse på katalogisering, oppbevaring og gjenfinning av gjenstander. Slik kompetanse finner man kun i museumssektoren. I tillegg er vi i besittelse av et 1000 kvadratmeter klimakontrollert, bombesikkert fjellmagasin med mulighet for innlemmelse av ytterligere 400 kvadratmeter».

Museum: «Som et profesjonelt museum har vi kompetanse på katalogisering, oppbevaring og gjenfinning av gjenstander.» Foto: Lena Knutli
Museum: «Som et profesjonelt museum har vi kompetanse på katalogisering, oppbevaring og gjenfinning av gjenstander.» Foto: Lena Knutli Vis mer

Tror ikke noen har motarbeidet

Helberg viser Magasinet at han til og med har holdt av hylleplass som han mener vil være tilstrekkelig for bevis for tre år, basert på anslaget fra rapporten i 2008 om at det vil være rundt 4000 saker i året der strafferammen er så høy at bevisene bør lagres.

En innvending mot å bruke Justismuseets lokaler som bevisarkiv har vært at museet bare er halv-offentlig. Helberg mener det er uproblematisk.

- Det er ikke verre enn å gjøre oss helt underlagt Justisdepartementet, sier han.

- Hvorfor tror du det har tatt så lang tid å få på plass et bedre system for oppbevaring av bevis, når alle involverte instanser mener at det er nødvendig?

- Jeg tror ikke det er noen som har motarbeidet det, sier Helberg.

- Men det dukker opp små innvendinger og ting som skal utredes og folk som har synspunkter … Og så har det aldri hastet til i morgen. Dette haster av prinsipielle årsaker, men er ikke akutt presserende. Da kan en prosess ta veldig lang tid.

Helberg var 56 år gammel da han sendte det første bekymrede brevet til departementet om et system for lagring av bevis. Nå er Helberg blitt 67. Han planlegger å jobbe i tre år til før han går av med pensjon.

- Da er det blitt 2020. Jeg håper inderlig at dette er på plass innen den tid.

Komplekst regelverk

Hva som skjer med bevis etter at en sak er avsluttet er regulert av et komplekst samspill mellom lover, forskrifter, instrukser og rundskriv.

Per-Willy Amundsen, justisminister. Foto: Øistein Norum Monsen
Per-Willy Amundsen, justisminister. Foto: Øistein Norum Monsen Vis mer

Straffeprosessloven § 213 – 2 sier at «beslaget faller bort når saken er endelig avgjort», men at retten kan bestemme å ta vare på bevisene dersom «det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet eller andre særlige forhold tilsier det».

§ 158 i samme lov handler spesifikt om biologisk materiale og sier at «det biologiske materialet tilintetgjøres når formålet med undersøkelsen er oppnådd».

Etter en endring i politiregisterforskriften § 45-18 som følge av Monika-saken, kan spormateriale i alle typer saker «oppbevares så lenge det finnes hensiktsmessig». Den tidligere ordlyden i paragrafen åpnet bare for å ta vare på materiale som «antas å ha tilknytning til en uoppklart straffesak».

I et brev i 2016 fra Riksadvokaten til alle landets politimestere, skrev Riksadvokat Tor-Aksel Busch at politimesterne må ta ansvar for at biologisk materiale fra alvorlige uoppklarte saker ikke blir destruert.

Justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen skriver i en epost til Magasinet at det er viktig at politidistriktene håndterer bevismateriell på en enhetlig måte.

«Det er derfor bra at Politidirektoratet selv sier at de jobber etter beste evne og at en konseptutredning ikke vil ta for lang tid.»

«Regjeringen har endret bestemmelsen om oppbevaring av spormateriale, slik at spormateriale kan oppbevares så lenge det finnes hensiktsmessig. Tidligere stod det at materiale som antas å ha tilknytning til uoppklart straffesak kunne oppbevares så lenge det var hensiktsmessig. Endringen trådte i kraft juni 2016», skriver Amundsen

Kristin: 12 år gamle Kristin Juel Johannessen ble funnet drept i Hedrum i Larvik i 1999. Foto: Privat / NTB Scanpix
Kristin: 12 år gamle Kristin Juel Johannessen ble funnet drept i Hedrum i Larvik i 1999. Foto: Privat / NTB Scanpix Vis mer

Kristin-saken

12 år gamle Kristin Juel Johannessen ble funnet drept i Larvik, etter at hun syklet en tur for å bade kvelden 5. august 1999. I 2016 forsøkte VG å finne ut hva som hadde skjedd med sykkelen. Statsadvokat Per Halsbog svarte da at det eneste man visste var at «sykkelen ikke finnes mer».

Henning Hotvedt ble dømt for drapet september 2016, etter at han først ble dømt, så frikjent, i 2003. Årsaken til at saken ble tatt opp igjen var at man i 2015 greide å få frem en DNA-profil fra funn på neglene til Kristin, ved hjelp av ny DNA-teknologi.

At politiet ikke kunne dokumentere hvor og hvordan avklippet fra neglene var blitt oppbevart, og at det derfor kunne tenkes at Hotvedts DNA hadde smittet over fra andre prøver til neglene, var et av forsvarer Brynjar Melings viktigste argumenter da saken var oppe i retten.

I et brev fra gjenopptakelseskommisjonen til justisdepartementet i 2016 trekkes Kristin-saken fram som et eksempel på hvorfor det er viktig å få på plass et bedre system: «Selv om det var bevis som i dette tilfellet var i behold (...) illustrerer saken hvor sårbart systemet er uten klare regler for oppbevaring av bevis».

Tina: 20 år gamle Tina Jørgensen ble funnet drept i en kum, tre mil utenfor Stavanger i 2000. Foto: Politiet / NTB Scanpix
Tina: 20 år gamle Tina Jørgensen ble funnet drept i en kum, tre mil utenfor Stavanger i 2000. Foto: Politiet / NTB Scanpix Vis mer

Tina-saken

Tina Jørgensen (20) ble funnet drept i en kum tre mil utenfor Stavanger i september 2000. Drapet er fortsatt uløst.

I 2016 avslørte VG at tre hårstrå fra Jørgensen var blitt kastet av politiet. Politiet opplyste at hårstråene var «blitt destruert i henhold til gjeldende rutiner».

Advokat Olav Sylte, forsvarer for en av mennene som på det tidspunktet var siktet i saken (siktelsene ble senere frafalt) sa til VG at det «er noe molboaktig over å kaste bevis i en straffesak som ikke er løst».

Ragnhild: 44 år gamle Ragnhild Kamilla Sandvold ble funnet død i fryseren i sitt eget hjem i Søgne i 1999. Foto: Privat
Ragnhild: 44 år gamle Ragnhild Kamilla Sandvold ble funnet død i fryseren i sitt eget hjem i Søgne i 1999. Foto: Privat Vis mer

Ragnhild-saken

Ragnhild Kamilla Sandvold (44) ble funnet død i fryseren i sitt eget hjem i Søgne i 1999. Saken ble henlagt som et selvmord.

Det er blitt pekt på flere mistenkelige omstendigheter og politiet har fått kritikk av tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen.

I 2015 skrev TV2 at flere bevis i saken er kastet, både prøver fra obduksjon og gjenstander.

Monika: Åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet død i sitt eget hjem i 2011 Foto: Privat / NTB Scanpix
Monika: Åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet død i sitt eget hjem i 2011 Foto: Privat / NTB Scanpix Vis mer

Monika-saken

Monika-saken i Bergen er den siste politiskandalen som rystet Norge. Åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet død hjemme i 2011. Etter ni måneder konkluderte politiet med at det var et selvmord.

Saken ble gjenopptatt i 2014 og i 2016 ble morens tidligere samboer, Donatas Lukosevicius, dømt til 18 års fengsel for å ha drept Monika. Det avgjørende beviset i saken var DNA-materiale fra Lukosevicius som først ble funnet under en grundigere analyse av prøvene da saken ble gjenopptatt.

Prøvene skulle etter regelverket blitt destruert da saken ble henlagt, og i en rapport fra arbeidsgruppa som gransket saken på oppdrag fra Riksadvokaten, ble det omtalt som «en tilfeldighet» at de fortsatt fantes.

Det dreide seg både om prøver som ble oppbevart hos rettsmedisinsk på FHI og ifølge rapporten «Beslag og spormateriale» som var tatt vare på av en politietterforsker i Bergen.

På grunn av Monika-saken ble det gjort en endring i politiregisterforskriften som åpner for at biologisk materiale kan oppbevares «så lenge det finnes hensiktsmessig».