Bibliotekaren

Hun har ansvaret for Norges mest verdifulle skatter. Om to dager gjenåpner Vigdis Moe Skarstein (58) Nasjonalbiblioteket.

DET ER LITE amerikansk action å finne i Nasjonalbibliotekets reoler. Bare noen hyllemeter fra en strengt bevoktet amerikansk ambassade ligger vår kulturarv. Ikke en uniform er å se utenfor, men det skorter ikke på aktivitet inne blant reolene. Skattekista av Norges hukommelse er ombygd og restaurert, og på mandag gjenåpner Nasjonalbiblioteket i Oslo.

-  Dette er en kulturarv vi må dele med flest mulig, sier sjefen, Vigdis Moe Skarstein og småløper opp trapper og gjennom gangene.

-  Det er klart vi tenker sikkerhet.

Ikke mindre enn 18 000 kvadratmeter over jorda og 11 000 under bakken har hun å holde styr på i Oslo. I tillegg kommer avdelingen som ligger i Mo i Rana. Og 350 ansatte.

«JEG ER LITA, men jeg vil», sto det på russekortet hennes.

Først ville hun bli journalist. Hun vokste opp i Mo i Rana i ei tid da Jernverket ble etablert og folk fra hele landet kom for å jobbe. Med en far som var redaktør i Rana Blad og to yngre brødre som ble journalister - og redaktører - lå journalistyrket i blodet. Hun var redaktør for gymnasavisa og russeavisa og hadde sommerjobb som journalistlærling i fars avis.

-  Så forelsket jeg meg og begynte å tenke familie. Kanskje det ikke er så lett å kombinere de to tingene, tenkte jeg. Dessuten var det ei tid da journalistikk handlet mye om å spesialisere seg, noe jeg ikke hadde så lyst til. Men jeg ville jobbe med ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ble Bibliotekskolen. Og det ble magistergrad i litteratur.

Så mens rødstrømpene på 70-tallet gikk i demonstrasjonstog, satt Vigdis Moe Skarstein med hodet ned i bøkene. Mens feministene ropte slagord, skrev hun magisteravhandling om kvinner og proletarlitteratur.

-  Jeg har alltid vært opptatt av kvinners rettigheter, men hadde nok med å praktisere dem. Dessuten var jeg sjenert. Det var ei tid jeg ikke tore ta ordet i forsamlinger. Kanskje noen av oss ble litt seint modne.

Bak firkantede, trendy briller viser hun fram smilerynkene og retter på en beige draktjakke. Nasjonalbibliotekaren har lært å ta ordet og har en CV de fleste kan bli en anelse svett av.

-  ET NASJONALBIBLIOTEK MÅ tas i bruk av publikum. Se her. Her er lesesaler. Er det ikke blitt flott?

Vigdis Moe Skarstein har stolthet i stemmen når hun viser fram gamle og nye pulter i samstemt kombinasjon. Dette er kontrastenes hus, både arkitektonisk og innholdsmessig. Tenk her oppbevarer vi alt fra runer til hjemmesider på nettet. Vi skal bevare det i et tusenårsperspektiv. Det er en enorm oppgave.

Putt en krone på nasjonalbibliotekaren, og hun kan snakke i timer om dette huset.

Karrieren begynte med en kort opptreden som bibliotekar i Trondheim. Det er der hun har bodd hele sitt voksne liv. Hun ble sjef for folkebiblioteket og avanserte videre til kommunaldirektør for kultur, kirke og innvandring i Trondheim kommune, før ferden gikk til NTNU.

I 1998 ble Vigdis Moe Skarstein Norges første kvinnelige universitetsdirektør.

-  Tilfeldigheter, kaller hun det.

-  Jeg kunne aldri ha vært leder for hva som helst, og jeg har alltid passet meg for at jeg ikke tar på meg mer enn jeg kan klare. Er altfor pliktoppfyllende, men også nysgjerrig. Dessuten, når man blir spurt, er det lettere å si ja enn nei. Og jeg må jo si at jeg har likt det. Det er spennende, utfordrende og tøft.

Hun har løpt fort mellom mange gjøremål og et familieliv.

-  De siste åra har livet mitt bestått mye av jobbing. En måte å fylle hverdagen med noe.

Det er dramatisk å bli alene etter å ha levd 32 år med samme mann. For fem år siden døde ektemannen til Vigdis Moe Skarstein.

-  Det tok fire måneder fra han fikk diagnosen kreft til han døde. De neste to åra var svarte. Han var fysiker, vi var motsetningene som utfylte hverandre og det personlige savnet var enormt. Jeg måtte venne meg til å leve alene, begge barna våre var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Plutselig var det bare meg. Jeg har strevd med å lære meg å leve med det og flyktet nok inn i jobben. Det er et privilegium å ha en jobb som sluker deg. Å flytte til Oslo, er og en måte å komme videre på.

DET VAR I JANUAR 2004 hun ble satt til å styre og ta ansvaret for alt som blir utgitt her i landet. Ikke bare bøker og aviser, men alt fra radio- og tv-programmer, musikkinnspillinger og reklamer. Minst ett eksemplar av alt som publiseres i Norge, skal tas vare på i et tusenårsperspektiv.

-  Jeg har pendlet Trondheim- Oslo- Mo i Rana nå i halvannet år. Det er morgener jeg har våknet og lurt på hvor i landet jeg befant meg. Men jeg ville ikke flytte fra Trondheim der jeg har barn og ikke minst barnebarn.

-  Så gjorde du det likevel?

-  Datteren min flyttet til Nøtterøy med barna, hvis ikke hadde jeg fortsatt pendlet. Jeg vil være en nær person i livene deres.

Nå løper hun mellom barnebarn, Nasjonalbiblioteket og vervet som leder i Norsk kulturråd.

-  Er det ekstra utfordringer å være kvinne med makt?

-  Den største - som jeg har opplevd - er at menn og kvinner har ulikt språk. Det ligger mye makt i måten å uttrykke seg på, og jeg har opplevd å komme med forslag som først begynner å gjelde når en mann sier det. Jeg tror også vi har andre forventninger til kvinnelige ledere som går på nærhet og forståelse. Det forventes mer omsorg for de ansatte, og det er positivt, men dette burde også vært rettet mot mannlige ledere.

HUN KALLER SEG en typisk storesøster. En som alltid har tatt ansvar.

-  Jeg er redd jeg er kjedelig. Prektig.

Hun kikker over brillekanten. Hun akter å avlyse myten om strenge bibliotekarer. Derfor nekter hun å være alvorlig på bilde.

-  Det er ikke sånn at bibliotekarer er sinte og kjedelige. Det er bare en myte. Av og til har jeg lyst til å være rampete.

På gjenåpningen av Nasjonalbiblioteket er det hennes idé å komme med en kunstnerisk overraskelse. Kanskje er det hennes måte å få utløp for kreativiteten på. Koreograf Kjersti Alveberg har laget forestillingen.

-  Du skriver ikke bøker?

-  Nei, jeg anmelder dem i Adresseavisa. Og legger til rette for at de skal bevares og formidles.

-  Og hva er dette med amerikanske actionfilmer?

-  En motvekt til alt annet jeg holder på med. Jeg blir revet med av handlingen og får koblet av. Det er rett og slett renselse.