Bildrapsmann

En høstdag så Marius Gulbrandsen feil vei i trekvart sekund, og endte opp som bildrapsmann. Faren Birger sa opp jobben, solgte Mercedesen og startet kampen for å reinvaske sønnen og endre loven.

TORSDAG 25. SEPTEMBER 1997 cirka klokka 13.45 på Riksvei 39 ved Gartnerløkka i Kristiansand: 22 år gamle Marius Gulbrandsen kjører nordover i en Ford Transit firmabil. Han jobber i et firma som setter lys til teater, konserter og diskoteker, og skal til lageret for å levere tilbake utstyr fra en jobb kvelden før. Han har kjørt en tur innom moren, som jobber i sentrum, bare for å prate litt. Han nærmer seg et fotgjengerfelt og en rundkjøring. I ettertid kan han ikke erindre å ha observert det eldre ekteparet, som han passerer før den fatale hendelsen. De går på fortauet, på hans høyre side, den 77 år gamle ektemannen et stykke foran sin kone. Han bærer en pose poteter han nettopp har handlet.Marius kjenner sola brenne på venstrearmen. Han ser et gravfølge på venstre side, på vei ut av kirkegården. Det nærmer seg fortauet. Følget leder tankene til en begravelse han deltok i uka før. Den døde var moren til en kamerat. Hun hadde vært hans lærer. Marius hadde vært mye sammen med kameraten og trøstet. Det smeller i frontruta. Marius ser et hode, et bakhode, deise inn i ruta, som knuser, trykkes inn. Han vet ikke når han tråkket på bremsepedalen, men etter hvert stanser bilen, og et menneske ruller av panseret. En mann ligger midt i veien, på den svarte asfalten. Potetene ligger strødd ut over fotgjengerfeltet hvor han ble påkjørt. MENS DET VELTER SEG i Marius Gulbrandsen tenker han den ubehagelige tanken «Å kjøre over og drepe et menneske». Han forsøker å plassere seg selv i situasjonen, men klarer det ikke. «Nå er det slutt. Nå er det ikke mer.» Han befinner seg ved siden av den eldre mannen på asfalten. Folk har stimlet til. Noen roper at han må ringe etter ambulanse. Han har mobilen i lomma, eller i varebilen, i ettertid noe uklart. Han løper til nærmeste hus, river opp utgangsdøra, roper: «Dere må ringe etter ambulansen!» Etter hvert kommer de som bor i huset. De ringer. På et eller annet tidspunkt ringer han sin far. Birger Gulbrandsen, fagsjef i Kristiansand kommune, befinner seg på jobb, på barnevernsvakta ved byens politistasjon. Sønnen stotrer, linjen er uklar. «Det er skjedd en ulykke... En mann er hardt skadet...» Faren er i første etasje, hopper ut av et vindu og blir kjørt av en kollega. Det er trafikkork, Birger løper det siste stykket, får øye på sammenstimlingen av folk. Blålys, ambulanse, politibil, et menneske som legges på en båre. Noe alvorlig er skjedd, men det er ikke mulig å se konsekvensene. Gjennom et liv med kriminalitetsforebyggende arbeid er Birger Gulbrandsen drillet i å takle situasjoner som dette. Han ser Marius, sønnen, stående apatisk. En kvinne, en forbipasserende som er sykepleier, holder rundt ham. Sønnen er hvit i ansiktet og skjelver. «Nå er du ikke hjelpearbeider,» tenker Birger, og tar tak i Marius. «Nå er du bare far.» KRISTIANSAND BYRETT, AUGUST 1998. Marius Gulbrandsen, nå 23 år, sitter i vitneboksen i rettssalen, tiltalt «for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død». Tiltalt for uaktsomt drap. To uker etter påkjørselen døde den 77 år gamle mannen på Vest-Agder sykehus. En ektemann, far, svigerfar og bestefar var gått bort. Marius hadde besøkt hans kone på sykehuset, en sympatisk, gammel dame, syntes han. «Et menneske har dødd på grunn av meg,» hadde han tenkt etterpå, og tenker det fremdeles. «Hadde jeg ikke vært der den dagen, ville han ha levd i dag.» Faren, barnevernspedagogen, kjente igjen det som kunne oppfattes som suicidale trekk hos sønnen. Ensom grubling, mangel på livsgnist. «Jeg er bekymret for deg. Jeg er redd for at du skal skade deg selv,» sa han, og tok sønnen med til lege og psykiater. Ingen kunne løse Marius\' problemer. «Marius Matzow Gulbrandsen har begått en alvorlig kriminell handling,» sier aktor, etter at Marius har vitnet. Aktor beskriver, med høy, formell, anklagende stemme, Marius Matzow Gulbrandsen som kynisk og følelsesløs. Det antydes at han har besøkt avdødes familie på sykehuset av taktiske grunner. Marius bryter sammen, må ut, må ha luft. Retten mener han var uoppmerksom i flere sekunder, og dømmer ham til fire måneders ubetinget fengsel og 2000 kroner i saksomkostninger for uaktsomt drap. «DET ER EN TRAGEDIE når et menneske dør etter ei ulykke. Men det er også en tragedie når vårt samfunn kriminaliserer det som de fleste mennesker vil karakterisere som ei ulykke eller et hendelig uhell.» Birger Gulbrandsen sitter hjemme i Kristiansand og skriver. Det var under en tur til Oslo november 1998 han fikk innfallet. Han gikk oppover Prinsens gate, nærmet seg Stortinget, og bestemte seg plutselig for å gå inn. I resepsjonen spurte han etter «en eller annen i justiskomiteen». Det nyttet ikke. Han fikk en liste over medlemmer i justiskomiteen. Navnene var ukjente. Men en kamerat av ham kjente en av representantene. Finn Kristian Marthinsen het han, KrF. Birger ringer. «Dette er et tema jeg kan tenke meg å se nærmere på,» svarer Marthinsen. Birger ringer de andre medlemmene av komiteen, som ber ham sende dem et brev. «Dersom det politiske Norge og rettsapparatet mener at vår sønn er kriminell, har vi sviktet som foreldre. For det er da ikke mulig å bli kriminell gjennom en ubevisst handling?» skriver Birger til landets justispolitikere, 17. november 1998. «Vi er som familie blitt knust av denne dommen. Jeg kjenner til mennesker som ikke har orket å leve lenger etter liknende dom fordi {lsquo}dobbeltstraffen\' har vært for tung å bære. (...) Selv kommer jeg aldri til å akseptere at vi er blitt stemplet som kriminelle, og jeg kommer til å bruke resten av livet mitt på at min sønn, og andre som blir utsatt for liknende ulykker, ikke blir dømt etter straffeloven.» ANKESAK I AGDER LAGMANNSRETT, 20. april 1999. Ny dom leses opp for Marius Gulbrandsen, nå 24. Han nå ha feilpassert oppmerksomheten i cirka ett sekund, mener retten, og dømmer ham til 21 dagers betinget og 69 dagers ubetinget fengsel for uaktsomt drap. Straffen er mildnet, drapsstemplet består. Marius har funnet ut at det er omtrent slik: Han har lagd en «liten, vond boks», en boks han putter alle vonde tanker i, og legger på lokket. Men det hjelper ikke. Det vonde forsvinner ikke. Han har forsøkt å gå videre, i de sporene han var i ferd med å tråkke opp. Det var filmfotograf han skulle bli. Siden han på gymnaset lagde kortfilm i stedet for skriftlig særoppgave, har han forsøkt å peile seg inn mot filmen. Han har drevet med teater i Kristiansand, og vært sivilarbeider i NRK. Etter opptaksprøver tilbys han studieplass ved Den nasjonale filmskole i Lodz, Polen {ndash} skolen hvor Polanski og Kieslowski lærte film. Han har alltid latt seg fascinere av Øst-Europa. «Nå reiser du til Polen, Marius, og tar hånd om studiene. Så er det min jobb, som far, å hjelpe deg videre. Dette kommer til å bli langvarig,» sier Birger. Det er mai 1999, og Birger Gulbrandsen sier opp som fagsjef i Kristiansand kommune for å konsentrere seg om sønnens sak. Han selger Mercedesen {ndash} for 160000 kroner {ndash} for å kjøpe seg fri til å arbeide med saken. Han tar ekstravakter i barnevernet. Hjemmekontoret blir base for mål 1: reinvaske sønnen. Mål 2: endre påtale- og rettspraksis i saker om uaktsomt drap, straffelovens § 239. STRAFFELOVENS § 239 og dens historie begynner på 60-tallet, en ny æra i etterkrigshistorien preget av framskritt, symbolisert ved privatbilen. Det er importslipp, og årlig kjøper titusener av nordmenn seg bil. Luksusgjenstanden blir et nødvendig gode. Fleksibilitet, individualisme, frihet. Hvorfor kjøre kollektivt når du kan suse av gårde til musikk fra radioen mens landskapet bølger forbi? Baksiden av medaljen: Eksosforurensing, støy, køer, kostbare veiutbygginger og verst av alt {ndash} trafikkdødsfall, som særlig rammer barn. På 60-tallet blir over 15000 mennesker under 14 år drept eller alvorlig skadd. I 1970 blir 550 personer drept i trafikken og 11000 skadd, og i Stortinget blir det sagt at «en må være på slagmarken i krig for å finne tilsvarende tall». Jusprofessor Johs. Andenæs dokumenterer at færre ble dømt for uaktsomt bildrap enn i våre naboland, og i 1988 innskjerper derfor Stortinget § 239. Antall dommer skyter i været fra 13 i 1987 til 58 i 1992 {og selv Andenæs er skeptisk. Avisoverskrifter om urimelige dommer skaper hodepine for justispolitikere, som i en stortingsmelding i 1992 beklager at «selv den minste uoppmerksomhet fra en bilfører kan føre til påtale og dom for uaktsomt drap». Riksadvokaten får beskjed om å myke opp tiltalepraksisen, men svarer fire år etter at politikerne selv får stå for retretten, eller lovendringen, hvis det er slik at de har fått kalde føtter i «dette brennbare kriminalpolitiske spørsmål». I stortingsdebatten våren 1999 blir blant annet Marius Gulbrandsens sak brukt som et skrekkeksempel, og justisminister Dørum lover «å holde spørsmålet under oppsikt». I en dokumentarserie om uaktsomt drap i Dagbladet samme år, ber justiskomiteen om at § 239 mykes opp. Dørum setter i gang en undersøkelse av påtale- og rettspraksis i bildrapssaker. Og endelig: I mars i fjor foreslo justisminister Hanne Harlem å justere § 239. Formålet er at hendelser som minner mer om uhell enn om uaktsomt drap, skal utløse tiltale etter veitrafikkloven, og ikke straffeloven. Samme måned møter Polen-studenten Marius Matzow Gulbrandsen, nå 26, igjen i Agder lagmannsrett. Dommeren leser konklusjonen: «Resultatet blir etter dette at Gulbrandsen blir å frifinne i tråd med flertallets oppfatning.» Hva var skjedd?Tre ting: 1. Birger Gulbrandsen halvtidslobbyist med innsikt i byråkratiets irrganger, penger til endeløse telefon-, frimerke-, reise-, konsulent- og advokatregninger samt tålmodighet jobber i fire år med å påvirke stortingsrepresentanter og justisminister til å myke opp § 239. 2. Det kommer ham for øre at lekdommerne i ankesaken mot Marius våren 1999 ville frifinne ham, en opplysning han tillates å tipse Dagbladet om. To av meddommerne velger å stå fram i avisa i desember 1999. Lekdommerne var overbevist om at Marius\' påkjørsel var et hendelig uhell, men ble presset av fagdommerne til å dømme ham for uaktsomt drap. «Vi meddommere er jo bare vanlige mennesker. Jeg syntes straffen var svært urettferdig, men gikk motvillig med på den,» sa de under tittelen «Vi ble presset til å dømme Marius for drap». 3. Birger hyrer et konsulentfirma som rekonstruerer hendelsesforløpet, og regner ut at Marius før påkjørselen feilplasserte oppmerksomheten {ndash} i retning gravfølget på andre siden av veien {ndash} i cirka 0,75 sekunder.Selv om Høyesterett hadde avvist anken, og advokater, venner og familie hadde rådet Birger til å legge saken på is, holdt disse to nye opplysningene {ndash} Dagblad-avsløringen og rekonstruksjonen {ndash} til gjenopptakelse. Og frifinnelse. Denne gangen ble Marius frikjent av et flertall av dommerne, utelukkende lekdommere. Fagdommerne, som var i mindretall, ønsket fortsatt å dømme ham. Påtalemyndigheten anket saken. Svaret fra Høyesteretts kjæremål lot vente på seg. Ventingen var nervepirrende. For to måneder siden ringte Marius\' advokat for å høre om kjæremålet snart ville fatte en avgjørelse. Statsadvokaten kunne fortelle at kjæremålet hadde avvist saken allerede i juni. Marius hadde vært frifunnet i nærmere et halvt år, uten å vite det. Statsadvokaten hadde ikke tatt seg bryderiet med å fortelle det.Jeg er skremt over hvor dårlig kvalitetssikret rettssystemet kan være. Samtidig har jeg, gjennom frikjennelsen og endringen av loven, opplevd at demokratiet faktisk virker, sier Birger. Jeg har ikke ord på hvor takknemlig jeg er overfor pappa. Uten ham hadde jeg aldri vært frikjent. Jeg håper de som er så uheldige å komme i samme situasjon som meg, heretter slipper å få drapsstemplet jeg fikk. Men det som skjedde, at et menneske er gått bort på grunn av meg, vil aldri være ugjort. Dødsfallet overskygger gleden ved å være frifunnet, sier Marius. DET VAR TORSDAG 25. SEPTEMBER 1997, Kristiansand, klokka var passert 13.30 og 77 år gamle Torleiv Arnold Dalan hadde hentet sin kone, Liti, på kristent torsdagstreff. De gikk innom en kolonial for å handle, og på vei til bilen gikk ektemannen et stykke foran sin kone, kanskje for å låse opp og starte motoren i forveien. Han skulle til å gå over fotgjengerfeltet, til parkeringsplassen ved kirkegården på andre siden, der bilen sto parkert. Liti mistet mannen av syne noen sekunder, inntil hun kom fram til fotgjengerfeltet og så en mann ligge midt i veien, hennes mann. Ifølge vitner gikk han ut i fotgjengerfeltet uten å stanse eller se seg for. Da Dagbladet intervjuet henne for to år siden, drøyt to år etter dødsfallet, ønsket hun {ndash} trass i savnet etter mannen Marius alt godt. «Jeg vil nødig at han skal sitte i fengsel. Det han gjorde er vondt nok for ham. Han gjorde det ikke med vilje,» sa enken. Over fire år etter dødsfallet snakker Magasinet med avdøde Torleiv Arnold Dalans datter. Hun visste ikke om frifinnelsen av Marius Gulbrandsen. Selv om mor lider hver dag, er hun en tilgivende kvinne. Hun bærer ikke nag. Jeg kan ikke forstå min mor. Jeg synes at det å kjøre over noen i et fotgjengerfelt er en utrolig uaktsom handling. Jeg er skuffet over at det ikke blir markert. Min avdøde far kommer i et dårlig lys. Det antydes at det er han som har vært uaktsom. Jeg vet at han ikke var typen til å være det. Å kjøre bil er en så alvorlig sak, at når et menneskeliv går tapt, bør det markeres. Straff løser ikke noe for Marius, og kan ikke lindre vår sorg. Men dette blir for lettvint. Hadde det vært min sønn, ville jeg tenkt at «han får ta den straffen», sier den avdødes datter. PÅ HJEMMEKONTORET til Birger Gulbrandsen i Kristiansand er permer og dokumenter fra en usedvanlig drøy rettsprosess lagt til side. Han har startet eget firma, og sper fortsatt på med vakter i barnevernet, og forsøker som sønnen Marius å finne tilbake til hverdagen. Jeg har full forståelse for datterens reaksjon. For meg handler denne saken om to personer som var på feil sted på feil tidspunkt. Den handler om to ofre, ikke om skyld eller uskyld. Kanskje det hadde hjulpet for oss alle om vi hadde møtt hverandre, snakket sammen, tatt ut sorgen. Nå står vi liksom på hver vår kant med sorgen. Vi kommer ikke videre, sier den frikjentes far. thomas.ergo@dagbladet.no

<HLF>En fars løfte: </HLF> «Jeg kommer til å bruke resten av livet mitt på at min sønn, og andre som blir utsatt for liknende ulykker, ikke blir dø<TH><TH><TH>mt etter straffeloven,» skrev Birger til justiskomiteens politikere i 1998. Nå er far og sønn i ferd med å finne tilbake til hverdagen.
<HLF>Åstedet, januar 2002: </HLF> Marius Gulbrandsen og faren Birger er tilbake på åstedet over fire år og fem rettslige behandlinger etter påkjørselen.