- Bill Gates\' veldedighet en trussel mot demokratiet

I JUNI 2006 bestemte den amerikanske mangemilliardæren Warren Buffett seg for å donere 83 prosent av sin formue til Bill & Melinda Gates\' foundation. Buffet er nå regnet som verdens rikeste mann.

Gates\' stiftelse var alt fra før verdens største privateide, veldedige fond.

Gaven blir gitt som aksjeposter over en periode på 20 år. Da donasjonen ble offentliggjort var verdien av disse aksjene over 30 milliarder dollar.

I dag er verdien enda større.

Gates-stiftelsen har siden den ble etablert i 2000 gitt bort over 16 milliarder dollar. Til sammenligning var den totale norske statlige bistanden i 2007 på 20 milliarder norske kroner - med dagens dollarkurs rundt 4 milliarder dollar.

«FILANTRO-KAPITALISME», (filantropi = donasjoner til veldedige formål) døpte tidsskriftet Economist i sin tid det nye fenomenet som Gates og Buffett er representanter for. Det dreier seg om at enorme veldedige summer i stadig større grad blir forvaltet etter kapitalistiske prinsipper.

Utgangspunktet for filantrokapitalismen er de enorme summene et lite antall foretningsmenn tjente i IT- og finanssektoren på 1990- og 2000-tallet.

Tanken er at metodene fra forretningslivet i større grad burde brukes til å løse sosiale problemer, og at denne måten å forvalte veldedighet på til syvende og sist kan endre samfunnet til det bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MANGE PROBLEMER: Veldedighet som baserer seg på kapitalistiske prinsipper kan ikke skape varig endring, mener Michael Edwards. Han har nylig publisert boken «Just Another Emperor? The Myths and Realities of Philanthrocapitalism». Foto: Jon Hrusa/EPA
MANGE PROBLEMER: Veldedighet som baserer seg på kapitalistiske prinsipper kan ikke skape varig endring, mener Michael Edwards. Han har nylig publisert boken «Just Another Emperor? The Myths and Realities of Philanthrocapitalism». Foto: Jon Hrusa/EPA Vis mer

Mangemilliardærene Gates og Buffett har fått mye ros for sine enorme pengegaver blant annet til FN, til utdanning for underpriviligerte og sykdoms- og fattigdomsbekjempelse, og deres makt og innflytelse i det internasjonale samfunnet er økende.

MEN HYPEN RUNDT filantrokapitalismen er mye større enn fenomenets evne til å levere resultater, mener leder for Ford Foundations Government Programme, Michael Edwards.

Han har nylig gitt ut boken Just Another Emperor? The Myths and Realities of Philanthrocapitalism som kan leses i sin helhet på nett.

Edwards mener det er på tide at de gavmilde superkapitalistene viser større ydmykhet, og at den økende samlingen av velstand hos filantrokapitalistene er usunt for demokratiet.

I tillegg sier Edwards at business-tenkningen kan skade sivilsamfunnet som er helt sentralt for demokratiutvikling og sosial endring.

- VILLE DE STORE veldedige organisasjonene i dag ha støttet borgerrettighets-bevegelsen i USA?, spør forfatteren i en presentasjon av boka på openDemocracy. Edwards tviler på om svaret er ja - borgerrettighets-forkjemperne ga ikke noe økonomisk fortjeneste, og man kunne ikke måle hvor mange mennesker som ble betjent eller berørt hver dag.

- Likevel forandret denne bevegelsen verden for alltid, mener han.

De siste hundre årene er de fleste endringer kommet ved at myndigheter forplikter seg til rettferdighet og likhet, og ved at sosiale bevegelser har vært sterke nok til å tvinge gjennom forandring. Det samme kan veldig fort gjelde i fremtiden, hevder Edwards. Han mener få virkelig sosiale endringer er oppnådd av markedet alene i det 20. århundret, og trekker fram kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og fagbevegelsen som noen slike sterke endringskrefter.

«Business og markeder har en vital rolle i å hjelpe disse endringene fremover, men de er etterfølgere, ikke ledere, de er «instrumenter i orkesteret», ikke «dirigenter»», skriver forfatteren. Filantrokapitalismen er et symptom på en fundamentalt urettferdig verden, og kan aldri løse de virkelige problemene til verdens fattige, bare pynte på symptomene, mener han.

Edwards anslår at 55 billioner vil bli brukt på filantropi i USA de neste 40 årene.

FORFATTEREN VISER I BOKEN til flere forskningsarbeider som trekker effektiviteten til markedsorientert veldedighet i tvil.

En gjennomgang av 12 000 miljøorganisasjoner utført av Stanford Business School mellom 1999 og 2006 viste at de pragmatiske (det vil si markedsorienterte) organisasjonene mislyktes oftere enn de ideologisk «rene» som ikke var villig til å kompromisse i forhold til prinsippene sine.

Edwards viser også til en evaluering av 25 markedsorienterte prosjekter i USA som viste «betydelige konflikter mellom målet for prosjektet og aksjeeiernes krav». De to prosjektene som var økonomisk mest vellykket var samtidig de som avvek sterkest fra det opprinnelige sosiale målet for prosjektet, blant annet ved at de utelukket vanskelige klienter.

EN EVALUERING utført av Julie Thekkudan og Rajesh Tandon av et samarbeidsprosjekt i India viser noe av det samme.

Målet for prosjektet og selskapet Hindustan Lever (HLL) var å få fattige kvinner inn i deres produsentkjede. Kvinnene ble satt til å selge sjampo og vaskemidler på selvstendig basis «for å styrke deres inntekt og selvtillit». Men kvinnene ble i liten grad sterkere, snarere ble de rent salgspersonale for selskapet, ofte med store kostnader for dem selv siden det finnes billigere merker tilgjengelig, arbeidet var hardt og de fikk lite igjen for investeringene.

Edwards konkluderer med at det er nyttig å bruke markedet til tjenesteyting og utdeling av nødvendige varer. Men få slike tiltak har vedvarende eller systematisk virkning på sosial ulikhet i samfunnet.

«Årsaken er enkel», skriver forfatteren: «systematisk samfunnsendring krever at sosiale bevegelser og myndigheter er involvert, noe disse tiltakene ignorerer.»

WARREN BUFFETTS GAVE til Bill og Melinda Gates\' stiftelse har en bemerkelsesverdig klausul: Fra 2008 skal hele det årlige beløpet han donerer brukes opp, og stiftelsen skal bruke et tilsvarende beløp av egne penger. Det betyr at de årlige utbetalingene fra fondet kommer til å stige voldsomt, og sannsynligvis bli på mer enn 3,5 milliarder dollar allerede i år.

Buffett og Gates har funnet ut at filantropien brukes best når man setter inn store tiltak på kort tid, og satser på å gi bort det meste før de selv går bort. Buffetts gave er bare gyldig så lenge Bill eller Melinda er i live og driver fondet selv.

Stiftelsen har blant annet blitt kritisert fordi pengene som står i fondet skal investeres med best mulig avkastning. I enkelte tilfeller, som i Nigeria, har dette bidratt til å øke problemene i områder der stiftelsens donasjoner er ment å bekjempe fattigdom.

Samtidig har Gates\' foundation, blant annet gjennom den offentlig-private samarbeidsorganisasjonen GAVI alliance, forhindret 2,9 millioner premature dødsfall (etter eget sigende), og setter i gang stadig nye store prosjekter.

DET FREMSTE argumentet mot Edwards kritikk, og et bevis på at filantrokapitalismen faktisk virker, er mikrokreditt. Det innrømmer også Edwards. Det var i 2007 40 millioner fattige låntagere som har mottatt små lån på under 300 dollar hver, og 10 000 mikrokreditt-foretak.

Ifølge tidsskriftet Economist var de private investeringene til denne typen utlån 7,3 milliarder dollar i 2005, opp fra 4,9 milliarder to år tidligere. Samtidig ser mikrolånene til å svare seg, og i økende grad gi overskudd for utlånsinstitusjonene.

På grunn av utviklingen i postitiv retning, skrev Economist i 2007 på lederplass at veldedige organisasjoner kan og bør dra seg ut av tiltakene, som nå er i stand til å drives av private aktører etter rene markedsprinsipper.

MEN SOM MAGASINET på nett skrev i 2006 da Grameen Bank og Mohammad Yunus fikk Nobels Fredspris: Man bygger vanligvis ikke sykehus, veier og infrastruktur med mikrolån.

Michael Edwards etterlyser en større debatt om filantrokapitalismens muligheter og begrensninger, og ber de store veldedige aktørene støtte dypere og mer fundamentale endringer, lære av historien, lære av grasrotbevegelsene og det sivile samfunnet:

«Kanaliser ressursene til grupper og innovasjon som vil endre samfunnet for alltid, inkludert det økonomiske systemet som gjorde dere rike. Det er ikke så mye å be om, er det vel?»

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.

DET FREMSTE ARGUMENTET: Mot Edwards kritikk, og som bevis på at filantrokapitalismen faktisk virker, kan man fremholde mikrokreditt. Det innrømmer også Edwards.
VELLYKKET: En lokal bonde i Koraput-distriktet i India bærer varene sine. Etter landbrukskrisen tidlig på 90-tallet, begynte flere organisasjoner å gi mikrokreditt til fattige.
38 MILLIARDER DOLLAR:</B> Det er størrelsen på Gates\' stiftelse i dag.
FUNDAMENTAL ENDRING: Tibetanske aktivister protesterer i disse dager over hele verden mot kinesiske myndigheters undertrykking. Det er slike bevegelser som virkelig endrer verden. «Filantrokapitalister» som Bill Gates pynter bare på overflaten, mener Edwards.
VERDENS RIKESTE: Warren Buffett har gitt bort over 80 prosent av formuen, det meste til Bill og Melinda Gates\' stiftelse.