Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Biografen

I fem somre har Ingar Sletten Kolloen (53) sittet naken på den europeiske sletta og skrevet om Knut Hamsun. Nå kommer bind to, og han kan endelig kle på seg.

TUUUT! Vi vugger søvndyssende innover det europeiske slettelandet, skjærer gjennom snauslåtte kornåkrer, snor oss mellom gule skogkledde koller, rognebærklasene gløder røde, og i grøfter kneiser avblomstret geitrams. Hist og her svinger togsettet, og sola stråler inn i den kaldslige, blå kontorvogna. Det er som regel her han sitter - på vei til eller fra hovedstaden. I vest brer innsjøen seg grå og kald, og innerst, der sjøen slutter og elva begynner, ved foten av den polare fjellheimen, står han nå og venter, stutt og butt som en geitost - sjømannen, journalisten, forlagsmannen, debattanten og forfatteren Ingar Sletten Kolloen. Tuuuuuuut! - DET E ET HÆLVETE, sier Kolloen og haster på korte bein til bilen som står ulovlig parkert noen meter fra jernbanestasjonen på Lillehammer. Det fem år lange maratonløpet er over og den store biografien om Knut Hamsun ferdig. Det er sluttspurten som har vært et helvete. Vi setter oss inn i bilkupeen, en firehjulsdrevet Mitsubishi Outlander, vi kunne tatt taxi, men Kolloen har insistert på å kjøre. Han er jo en beryktet sjåfør, det sies at han i løpet av tolv måneder måtte fylle ut sju skademeldinger. Nå setter han bilen i gir, og med et brått jump kveler han motoren. - Det påstås at du ikke kan kjøre bil? - Har du hørt det? Akkurat, sier han smått på vakt, starter bilen på ny og skifter tema. - Fekk døkk no servering der på toget? Ikkje? Nei, e tenkte det var lønsjtid, så e har ordna te lite grann småtteri åt døkk. Drikk døkk nogo, a? E kjøfte et par flasker vin. E tenkte, pinadø, det e en så fin dag... Gjennom Lillehammers gater prater Kolloen som en turistguide, og det er nå vi får vite at vi ikke bare er i en småby i Innlands-Norge, men at vi faktisk befinner oss i overgangen mellom det europeiske slettelandskapet og de polare fjellområdene. - Rett her nord begynner Jotunheimen, Rondane og Dovre, og slik fortsetter det nordover til det stuper i havet ved Nordkapp. Derfra er det bare is. Mellom alpene og Lillehammer ligger den europeiske sletta. I enden av denne sletta bor og arbeider han, i Pynten 2a.- JEG PRØVDE Å FÅ KJERRINGA til å støvsuge før dere kom. Hun så hånlig på meg, så jeg måtte gjøre det sjøl, sier han idet han inviterer oss inn i den gule villaen. Kolloen spretter påtatt lett opp trappene til det romslige arbeidsværelset. Der blir han tungpustet stående ved skrivebordet. Det er her han sitter døgnet rundt og stirrer inn i dataskjermen.- Sola står på og det blir forferdelig varmt her. Så jeg sitter stort sett nakji. - Nakji ? Naken! Splitter naken? - Ja, hele sommerhalvåret. - Huff, da. - Er det ei badevekt som står under der, spør Graff og peker under et bord. - Ja, vi har alle våre greier, hæ-hæ. Alt er i sin skjønneste orden. Bøker, bilder, avisutklipp, dokumenter er sirlig sortert i bunker. Og det skal han sannelig ha, det finnes knapt ord for å beskrive hvilket monumentalt stykke arbeid Ingar Sletten Kolloen og hans team har utført de siste åra. Å favne et liv som Knut Hamsuns er en umulig oppgave, men de har gjøvet fryktløst på. Først ved å samle inn stoff, til sammen 30000 dokumenterbare opplysninger, det være seg avisinnlegg, brev eller regninger. Dette har de så registrert og systematisert i kronologisk rekkefølge, dag for dag gjennom hele forfatterens liv. Og deretter har de påtatt seg den umulige oppgaven å velge det vesentlige framfor det uvesentlige. For til slutt å sy det sammen til en særdeles lesbar fortelling. Det er intet mindre enn tennerskjærende imponerende. - Det nytter ikke å holde orden på et så svært liv uten systemer, sier Kolloen og viser de detaljerte systemene han har laget selv. Han blar i den detaljerte framdriftsplanen. - Det er kolossalt detaljert. Jeg er nødt å jobbe slik. Jeg er et voldsomt kreativt menneske, men jeg klarte ikke gjøre noe med den kreativiteten før jeg skjønte at den måtte struktureres. Som siste punkt i framdriftsplanen har han skrevet: «Starte ny bok desember.» - Skal du i gang med ny bok? - Å ja. MEN FØRST ER DET KAMPEN om oppmerksomheten. Den norske høsten er full av bøker, og alle vil bli sett og solgt. Kolloen og hans medsammensvorne i Gyldendal er blant de aller beste når det gjelder å få oppmerksomhet. De kan det der med å lekke til riktig avis til riktig tid, men nå er tydeligvis verken det ene eller det andre riktig. Han sitter taus i sofaen med armene høyt i kors. - Nei, i år skal jeg ikke lekke noe som helst. I fjor gjorde vi mye, men i år skal vi holde kjeft til boka kommer. - Men du må jo få oppmerksomhet dersom du vil selge?- Denne boka selger lell. Hamsun og krig, vett du.- Lekk noe, da? Han humrer høflig, tygger lenge på salaten, skyller ned med vin, mumler tenksomt nølende neeeei. Men så:- I boka besvarer vi de store spørsmålene: Var han nazist? Var møtet med Hitler forberedt? Hva skjedde da han fikk påklistret lappen varig svekkede sjelsevner? Var Marie den onde ånd? Det er et ufattelig liv, veit du.- Ja?- Selv om du hadde sittet i tre år for å pønske ut verdens beste romanplot, hadde du ikke klart å dikte opp en skjebne som Hamsuns. Og heller ikke Maries, sier Kolloen, og nå er han i gang slik vi kjenner ham fra radio, TV og foredrag. Med store ord og gestikulasjoner maler han med bred pensel ut livet til Knut Hamsun. Hans tunge start, hans enorme popularitet og hans tragiske fall. Men Kolloen røper ikke mer enn vi kan lese oss til i et leksikon. Han er bare en bedre forteller.- ...landets desidert mest forhatte og utstøtte ektefeller. Og så kampen dem imellom, ikke sant. Det er drama så stort, det er så mye patos, det er som å sitte i ei vogn spent foran noen jævla ville hester, og min jobb er å holde tilbake. Det er det som er kunsten. Holde tilbake! Nei, nå må døkk eta, karer. HAN SKYVER SKÅLA med kyllingsalat over bordet og heller i mer kjøleskapskald hvitvin. Høyre øye er halvt igjen, nesa er tett. Det er noe allergigreier. Han har plassert oss i det han kaller «stuslegstugu», ei lys, vestvendt stue i glass med keramiske fliser som han fikk bygd for inntektene etter biografien om Tor Jonsson. For inntektene etter den første Hamsun-boka har han fått tegnet ei dikterstue. - Den skal stå nede ved klesstativet, sier han og peker. - Men jeg vet ikke om jeg vil bruke så mye penger. Det er så jævla dyrt å bygge. - Du har vel råd til det?Han nonchalerer spørsmålet, forteller i stedet om hvordan det er å sitte og skrive...- ...med en tolvåring og en femtenåring i huset, ikke sant? Med dundrende popmusikk rundt meg. Og det nytter ikke å prate til dem, det blir bare krangel. Så jeg sitter med sånne ørepropper langt inn i hjernen. - Huffameg, sier Graff. Kan ikke døtrene dine bruke sånne øreklokker, da? - Det blir visst ikke det samme, sier han kort.I 1999 KOM DEN KRITIKERROSTE biografien «Berre kjærleik og død» om Tor Jonsson. I fjor utga han første del av biografien om Knut Hamsun. Og nå i oktober foreligger resten. - Så kan du spørre: Har disse to noe felles? spør Kolloen. Han venter ikke på svar. - Jo, jeg har skrevet om to bygdegutter som sprenger seg ut av de rammene de er født inn i og skaper noe på tross av. På tross av, på tross av, hele tida på tross av.- Du er selv bygdegutt?- Ja, ikke sant, gliser han. - Og det er noe med det å bli noe på tross av. Sprenge grenser. Jeg har brukt mange år på å skjønne at jeg ikke er så enkel som jeg har prøvd å stå fram som. Jeg er en ganske komplisert gutt fra bygda, det er min greie. Vi bærer alle med oss historier. Og når en blir eldre og ser tilbake, avtegner mønstrene seg. - Hvilke mønster ser du da?- Det som er typisk for meg er at jeg alltid har spilt på bortebane. Helt fra jeg sytten år gammel avbrøt gymnaset på Vinstra og dro til sjøs. - Eh... Det er noe jeg blitt bedt å spørre deg om, Kolloen. Hvor lenge var du egentlig til sjøs?Han nøler ikke, svarer kontant:- Ett år. - Jeg har nemlig hørt at det bare var to-tre måneder? - Neineinei! Åtte måneder var det. Jo, jeg mener det må bli det. Jeg reiste i september 1968 og kom igjen i mai. Vi gikk på... Noen som står ham nær, vi sier ikke hvem, har bedt oss om å presse ham litt på dette med sjømannen Kolloen. Han er som sagt en glitrende forteller, og historiene fra livet på fruktbåten MS «Bruno» i Middelhavet er gode og mange. Alle som kjenner Kolloen, vet nøyaktig hvor vi skal når han begynner å snakke om livet til sjøs. Vi skal til Casablanca og alle luktene.- ...og det første stedet jeg var i land, var Casablanca, forteller Kolloen. - Og jeg kan fortsatt den dag i dag gjenkalle duftene. Hjemme hadde vi kålrot, nepe og gulrot, og så kom jeg dit, det var hvitløk, det var oljer, ikke sant, masse grønnsaker og greier. Og jeg husker jeg sto der i en halv time og bare luktet, sier han, lukker øynene og forsøker å trekke inn gjennom nesa, men nesa er tett, det er disse allergigreiene. - Nei, det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Og siden har jeg vært på bortebane. Jeg har konkurrert med så vel enkle som kompliserte akademikersønner på bortebane. Aldri på hjemmebane. - Hva gjør det med et menneske?Han pusser nesa, legger papirtørkleet i brystlomma. - Det er et veldig interessant spørsmål som jeg en gang må prøve å besvare. Men jeg tror det har ført til at jeg skjerper meg. Jeg har en kolossal, nesten sykelig trang til hele tida å bli bedre. Og det driver meg nok veldig. Du vet, jeg er jo født inn i ei skillingsvise, sier Kolloen. Også nå vet vi igjen hva som kommer, og vi er blitt bedt om å presse ham litt der også. Snart skal Ingar Sletten Kolloen fortelle om hvordan hans mor Ingrid, av bondeadel og kjøpmannsslekt, legger sin elsk på hans far Arne, den åtte år yngre, fattige, fraskilte anleggsslusken av husmannsblod, og hvordan Ingar vokser opp i spennet mellom disse to. - Mor mi var av rikmannsslekt, bondeadel og kjøpmannsslekt, begynner Kolloen. - Mens far var fra et lite småbruk som de måtte gå fra. - Men din mors familie drev jo bare en kolonialbutikk?- Jo, jo. Det er så. Men min mors tante, hun var en av Danmarks rikeste kvinner.- Å?- Og min mor var hos henne i mange år og skulle overta. Norsk Farse het fabrikken, en svær kjede av ferdigmat, som Findus omtrent. Men så valgte hun å reise hjem til Kvam for å gifte seg med min far. Hun forlot altså det livet der nede og muligheten til å bli kjemperik. Og det var et evigvarende tema dem imellom. Dette hørte den lille gutten Ingar dem snakke om, og jeg ble jo schizofren. I anførselstegn. KOLLOEN PRATER MYE og ofte om sirkler. De gode sirklene og de onde. Noen blir født inn i gode sirkler, og blir dratt fra den ene gode sirkelen til den andre. Andre blir født i onde sirkler og kommer aldri ut av dem. Men noen klarer det, de sprenger seg ut. - Det der er jeg jævla fascinert av. Du vet, barn, mitt yndlingstema. Barn er engler, det er ikke noe galt med dem, men ettersom de vokser blir de skadet, og de voksnes oppgave er å sørge for at barna blir minst mulig skadet. Led dem inn i de gode sirklene. Spør du meg om jeg har dårlig samvittighet overfor mine barn, sier jeg ja. Man kan aldri være god nok for barna. Alle foreldre bør ha dårlig samvittighet. Det virker skjerpende, sier han og fortsetter nesten uhørlig. - Det er så jævlig mange skadde engler. Onde sirkler. Skadd litt mer for hver omdreining. To døtre har Ingar Sletten Kolloen sammen med den ti år yngre kona Inger Johanne. Hun er distriktstredaktør for NRK Hedmark og Oppland. - Man blir fort dratt ut av elfenbeinstårnet med tenåringer i huset. De har ingen respekt for... øh...- Den store biografen? - Nettopp. Og det er sunt, altså. Å bli irettesatt og dratt inn i hverdagen. I mange år sleit jeg med å like hverdagen. Det skulle alltid være noe annet. Men da jeg fikk familie selv, begynte jeg i psykoanalyse og lærte meg å være glad i hverdagen. Det å rusle opp på Mega en mandag for å kjøpe fiskepudding. Koke poteter, raspe gulrot, lage hvit saus og ete det sammen med familien, det er av de største gledene jeg har. Men det tok meg mange år å lære det. Og den utviklingen er jeg glad for. - Hvorfor begynte du i psykoanalyse?- Jeg begynte i psykoanalyse da jeg ville gifte meg. Da kunne jeg ikke utsette det lenger. - Hva mener du med det? - Jeg ville stå best mulig rustet da jeg skulle stifte egen familie. Jeg hadde syslet med disse tankene lenge. Hvorfor ble mine foreldres liv slik de ble? Jeg forestilte meg at hos ektepar så er det alltid en bøddel og et offer. Men i psykoanalysen lærte jeg at det nødvendigvis ikke var noen bøddel. De kunne begge være ofre. Og det var en kolossal frigjørende oppdagelse da jeg skulle lage min egen familie. Da var jeg ute av den ondeste sirkelen i mitt liv. HAN ER ET ARBEIDSJERN. Hver dag forsvinner han opp på arbeidsværelset og blir der. Opptil tre økter hver dag, til langt på natt, også lørdag og søndag. - Denne våren og sommeren har vært ekstrem. - Skal du fortsette å jobbe sånn? - Jeg kommer til å jobbe mye, ja. Jeg har stor glede av å arbeide og har nå to nye prosjekter. Ei bok og et teaterstykke. Du vet, jeg vil sprenge grenser. Trigge meg selv, stå helt ytterst og hele tida utvide området. Jeg er glad i å lære. Og nå har jeg vist at jeg kan skrive biografier og drama. Nå er det nye utfordringer. - Det blir roman nå? - Det har jeg ingen kommentar til. Nei, nå må døkk drikke, karer! hallgeir.opedal@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media