Birkbeineren - 800 år etter

1206 kjempet birkebeinerne seg fram over fjellet med kongssønnen Håkon Håkonsson i armene. Nøyaktig 800 år senere forsøkte Bjørnar Nissen og jeg å gjenta ferden - med samme ski og utstyr.

JANUAR 1206: Borgerkrigene herjer i Norge. Baglerne og birkebeinerne kjemper om tronen etter Håkon Sverresons brå død. Inga fra Varteig og vesleprinsen Håkon flykter nordover til Lillehammer, men ferden videre er for risikabel. De legendariske birkebeinerheltene Torstein Skevla og Skjervald Skrukka får i oppdrag å frakte kongssønnen i sikkerhet - gjennom uværet og over fjellet til Østerdalen. Hele Norges framtid står på spill.

JANUAR 2006: Rammene rundt vår rekonstruksjon av birkebeinerferden er ikke fullt så dramatiske. De eneste vi skal redde er oss selv.

Et aldri så lite historisk sus blafrer over Håkons Hall i det vi kler oss om. De stive kjortlene av ull klør og stikker, mens hudskoene av garvet geiteskinn er myke som tøfler. Vanter, lue og strømper er laget ved bruk av nålebindingsteknikk som ble benyttet før strikking kom til landet. Nistepakken består av spekeskinke, surmelksost, selvskutt rådyrsbog og hjemmelagde rugbrød.

- Hva skal dere drikke, spør en journalist.

- Ehh, vi spiser snø, svarer jeg.

Mannen flirer og rister på hodet. Snøspiseplanen var kanskje vel optimistisk, men det var sparsomt med kakao og termos på 1200-tallet. Og drikkeposene av skinn rakk vi aldri å lage.

Med Håkon i skinnfellen under armen vender vi østover. Bjørnar er tobarnsfar, og tar naturligvis ansvaret for prinsen. At vi har glemt bleier og tåtesmokk er ingen krise - lille Håkon er byttet ut med en utstillingsdukke størrelse to år: ingen lot seg lokke med «gratis friluftsbarnehage» denne helgen. Det var nok like greit.

OPTIMISMEN ER på høyde med avsats tolv i Lysgårdsbakken. Men allerede i de første bakkene får vanskeligheter. Bjørnars oppakning ryker, og de runde rugbrødene triller nedover traséen. Håkon deiser tungt i bakken, og den dyrebare lasten får hodet vridd en halv gang rundt.

Rundt neste sving er det min tur. De selvlagde bjørkekvist-stroppene på sekken løsner, og nye utbedringer må gjøres. Selvgjort er ikke alltid velgjort. Iallfall ikke når jeg er håndverkeren.

Motbakkene er også en utfordring. Slarken i bindingene sørger for at skiene lever sitt eget liv. Et par staver hadde gjort seg. En baklengsseilas ender på trynet i løssnøen, og minner meg på at øksa i beltet bør ha eggen utover.

Vi er selvsagt bevæpnet til tennene. Spyd, sverd, øks og skjold - alt smidd og laget på middelaldersk vis. Ryktene går om at baglerne er på krigsstien, og vi er forberedt på kamp.

Vi entrer vårt eget stolte minnesmerke - Birkebeinerstadion. Fartsglade kondomdresser med gevær på ryggen feier forbi oss. Vi vakler ustøtt inn på standplass og utfordrer skiskytter Kjetil Ruud på stående. Bjørnar kvesser spydet, men må bite i snøen. NTG-studenten er uslåelig - fullt hus. Vi jukser unna strafferundene.

SEINT PÅ ETTERMIDDAGEN ankommer vi Nordseter. Kvikksølvet på en hyttevegg viser 18 kalde, og vi kaster lengtende blikk gjennom opplyste vinduer: Lystige kjernefamilier, myke sofaer og fylte rødvinsglass. Vi vasser videre.

Stjernehimmelen kryper sakte over himmelen. Vi brøyter oss fram i knehøyt pudder og leker oss 800 år tilbake i tid. Tenk, her gikk de! Mon tro hva de tenkte? Ruten vår peker nordøst i retning av Koppang i Østerdalen, men med retningssansen min begrenser målet seg til å komme ned i riktig dal.

Etter å ha krysset Krokvann banker vi på en hytte og bytter en spekebit mot et par glass vann. Det eldre ekteparet synes det er stas med besøk.

- Vent, så skal dere få en kopp kaffe!

- Nei, vi kan ikke det.

- Dere må da komme inn og få litt mat.

- Nei ... vi kan ikke ...

- Kakao og appelsin da, det kan dere vel spise?

- Neeei.

- Ta en havremakron da!

- Ehh... vi kan ik ...javel, da.

Det står ingenting i sagaen om at birkebeinerne spiste havremakroner. Men sett fra en annen side, det står heller ikke at de takket nei. Håkon ville dessuten ikke ha, så da ble det en til på deling. Vi haster videre før fristelsen til en bedre middag blir for stor.

LIKE FØR MIDNATT når vi dagens mål, Åstdalen. Etter et halvt døgn på plankene parkerer vi ved en seter. Vi gnager ivrig på spekeskinka og stemningen er på grensen til koselig, helt til jeg velter smeltevannskjelen over bålet. Surmelksosten har vi gitt opp. Den er bunnfrossen og ligger klar som kanonkule hvis baglerne dukker opp. Men barnepasset står til stryk. Håkon surmuler langs leveggen i bare T-skjorta. De fastfrossede øyeeplene til dukken stirrer kaldt på oss mens vi ruller ut reinfellene.

Vi klamrer oss til hverandre for å holde varmen. Men kulda får snart overtaket. Ullpleddet er akkurat for lite, og altfor tynt.

- Kan man fryse i hjel mens man sover? undrer Bjørnar mens han rister som et pressluftbor.

Vi skifter taktikk. Den ene fyrer bålet, mens den andre kveiler seg rundt glørne og forsøker å få en blund. Skjervald mener han hørte et snork, men jeg insisterer på at det må ha vært bålet som knitret. Vi kaster inn håndkleet og knyter sekkene sammen. Når vi går får vi iallfall tilbake varmen.

Selv etter å ha hutret på huk og testet det eksklusive dopapiret: oppklippede tøyremser av lin.

VI STARTER DAGEN i godt driv, bare avbrutt av små pauser. Av erfaring vet jeg at når snørret fryser på innpust, er det om lag 20 C. Ryggen er stiv, og de svære brokene gnisser som besatt på innsiden av lårene.

Soloppgangen bærer bud om at det blir en dag av de sjeldne. Ikke et vindpust. Det er for øvrig like greit, kjortlene våre er vindtette som en myggnetting.

Med finværet er optimismen tilbake, men den barske natta frister ikke til gjentakelse. Vi banker beslutningen om å gå i ett til vi er framme.

Bjørkeskiene mine er tyngre, men har bedre glid enn Skjervalds furuplanker. Det er uansett lite dobbeldans å se i de seige motbakkene opp mot snaufjellet. På andre siden av fjellet venter mer løssnø. Skjervald storkoser seg som brøytebil og holder tempoet oppe. Egentlig gjenstår kun sjarmøretappen. Et par mils surfing ned fine bakker til riksveien, fantaserer vi.

I det vi nesten kjenner eimen av hjemlagde kjøttboller, roter vi oss virkelig vekk. Etter mye fram og tilbake følger vi en brøytet vei videre. Men til vår skuffelse bøyer den av mot vest, i totalt feil retning. Humøret mugner mens vi klør hull i luene. Hva pokker gjør vi nå?

FROSNE OG SLITNE diskuterer vi mulighetene. Riksveien ligger rett øst, det vet vi. Og i det fjerne kan vi høre vogntogene. I mangel på bedre forslag tar vi farvel med veien og brøyter avgårde østover gjennom svartskau og måneskinn. Så lenge klarværet holder seg, kan vi navigere etter polarstjerna. Kompass er jo fremdeles et fremmedord på 1200-tallet.

Først da vi står nede i et mørkt juv og titter opp på steile skrenter på alle kanter, innser jeg hvilken tabbe vi har gjort. Ikke rart Skevla og Skrukka hadde med seg to veivisere. Med skiene under armen kravler vi oss videre i sneglefart. Langspydet mitt kiler seg elegant fast mellom hvert tre. Om ikke annet fungerer det bra til å teste isen når vi krysser de lumske bekkene.

I fem timer roter vi rundt som maur i en sirupskrukke. Vi klatrer opp, men må rutsje ned. Forsøker en annen vei, men kommer ingen steder. Hvert nytt sporvalg ender i en blindgate.

Å vasse i snø til livet tærer på kreftene. Etter to dager uten særlig mat, drikke eller hvile, begynner det å skrante for alvor. Bjørnar setter seg ned for å hvile, men sovner. Ullvantene har frosset til svære boksehansker. Hudskoene mine har begynt å trekke vann. Men vi er nødt til å fortsette, om ikke annet for å holde varmen - det er ikke akkurat tropenattemperatur i Østerdalen i januar. Om kort tid skrur månen av det falmende lyset, og ingen vet hvor vi er.

Ikke vi heller.

FORAN OSS faller en bratt skråning ned i nattemørket. Vi har klatret opp av juvet og fulgt et høydedrag - helt til vi blir tvunget til å snu og gå tilbake. Til tross for få lyspunkter lar vi oss muntre opp av et nytt kamprop: «Til helvete med Håkon». Vi ville ofret hele Norges fremtid mot ei varm løe og en kagge med mjød.

Jeg titter skeptisk utfor kanten, vel vitende om at vi må ned. Selv om vi ikke aner hva som venter i bunn. Bjørnar og Håkon rutsjer først.

Vi sikter mot trærne. Jeg treffer godt - med ett bein på hver side. Spydet glipper ut av hendene, og smeller inn i neste tre.

Så hører jeg et voldsomt brak nedenfra. Alt blir stille.

- Går det bra? Er du nede?

Jeg gjentar spørsmålet to ganger.

- Aleks? hører jeg.

- Ja?

- Det er en hytte her, med en brøytet vei!

Jeg tror ikke mine egne ører, men Bjørnar forsikrer at han ikke ser syner. Ti minutter senere står vi på riksveg 3 litt sør for Imsroa og puster lettet ut. Etter 36 timer og ca 75 kilometer som birkebeinere har vi fått mer enn nok. Det får heller være at lille Håkon har abdisert - sterkt forfrosset og grovt mishandlet.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

mna@dagbladet.no

DYREBAR LAST: Aleksander «Skevla» Gamme og Bjørnar «Skrukka» Nissen klar til dyst. Inga fra Varteig (Anne Finstad) overrekker kongssønnen Håkon – som for øvrig er Bjørnars sønn og heter ... ja, Håkon.
SELVGJORT ER IKKE ALLTID VELGJORT: På vei opp til Birkebeinerstadion begynt de hjemmelagde bæreløsningene å ryke, og Håkon fikk hard medfart.
EKSPERIMENTER: Aleksander Gamme tester ut hvor mye frossent rugbrød man kan spise før man knekker en tann.
IDYLLISK KVELDSSTEMNING: Solnedgangen kaster et rosafarget lys over Storhøgda (1188 moh) øst for Storsjøen.
AUTENTISK: Alt utstyret er laget med utgangspunkt i håndfaste funn gjort fra seinmiddelalderen, med noen få modifikasjoner. Hudskoene ble dekket med kaninfeller for å holde kulda på avstand. Det fungerte utmerket.
DUELL: Bjørnar utfordrer skiskytter Kjetil Ruud på stående. – Jeg nappet litt i avtrekket, unnskylder Bjørnar.
KJØLIG NATT: Pleddet var for tynt, og temperaturen for lav. Selv ikke rundt bålet klarte vi å få særlig blund på øynene.
I GLATTESTE LAGET: Skiene ble spesiallaget etter Vossaskavlfunnet fra 1100-tallet. Bjørkeskiene var tyngre, men hadde bedre glid enn skiene av furu.
- ER DET BAGLERNE? På fjellet hadde vi avtalt et baglerangrep, men de fant oss ikke. Vi var for langt ute av kurs. Ingen vet nøyaktig hvor de ekte birkebeinerne tok seg frem, men mye taler for at ruten gikk nordøstover mot Koppang, altså langt fra dagens rute for Birkebeinerrennet.
MÅNESKINN: Store deler av turen gikk i løssnø etter solnedgang. Måneskinnet hjalp oss til å kunne fortsetter østover i mørket.