Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bitchen

Du må gjerne kalle den svenske krimdronningen Liza Marklund (40) en bitch. Hun tar det som en kompliment.

{ndash}EN BITCH er en kvinne som våger å si fra, som ikke går med på å bli behandlet på hvilken måte som helst. Og det passer bra på meg. Liza Marklund slår neven i bordet og lener seg framover som om hun skal fortelle en hemmelighet:{ndash}Kvinner som prater mye, oppleves som irriterende. Vi tar for mye plass. Men jeg har bestemt meg for aldri mer å si unnskyld. Før prøvde jeg alltid å være søtere, kortere, stillere, tynnere, mildere. Men nå får det faen meg være nok! Jeg orker det ikke mer: Nå er jeg den jeg er, fullt og helt. DET ER TRE ÅR siden Liza sluttet å si unnskyld. Hun hadde alltid provosert folk med sine meninger, men etter at hun ble en av Sveriges mest kjente kvinner, ble reaksjonene så mye sterkere. Til slutt bestemte hun seg for å heve seg over kritikken: «Hata mej för helvete, men nu gör jag som jag vill,» sa hun, og ertet på seg enda flere. På samme tid gravla hun også kompleksene over å være 181 centimeter lang, og bestemte seg for å gå i høyhælte sko.{ndash}Det var som faen at det skulle ta 37 år! Men jeg er bare et produkt av det samfunnet jeg har vokst opp i. Kvinner skal si unnskyld. Fra vi er små lærer vi at vi ikke skal ta stor plass. Nå tar Liza den plassen hun vil ha. De fire bøkene hun har skrevet om krimreporteren Annika Bengtzon, har solgt i 4,5 millioner eksemplarer og er oversatt til 22 språk. Under stadig større fotovignett i tabloidavisa Aftonbladet raser hun mot alt fra de lave straffene for menn som mishandler kvinner, til George Bush og redaktøren av svenske Se og Hør. Hun er tilbudt programlederjobb i alle store svenske kanaler unntatt én, og er nylig rangert som en av de viktigste opinionsdannerne i Sverige. HER I LANDET er det flere som mener det var møtet med henne som satte en stopper for at Bjarne Håkon Hanssen ble nestleder i Arbeiderpartiet. Under en uformell fredagsprat med Fredrik Skavlan i fjor ertet Hanssen på seg både Liza Marklund og hele Likestillings-Norge da han sa til Marklund: {ndash}Det er få som er like vakre som deg, som kaller seg feminister i Norge. Liza klarte å holde raseriet inne i seg den gangen, men angret på det siden. Nå sier hun bare: {ndash}Det var bra at norske velgere fikk vite hva slags kvinnesyn han har. Og hvis de i ettertid kommer fram til at de ikke vil ha en slik leder, tyder det jo på en viss begavelse i det norske folket. Men den svenske feministen er på ingen måte imponert over likestillingsdebatten her i Norge. {ndash}Dere sier «er du feminist?» på samme måte som «spiser du mark?». Som om det var noe kvalmt! I Sverige er det mye mer åpenhet i likestillingsdebatten. Selvsagt er jeg feminist. Jeg har da hjerne!Hjernen er skjult bak ei panne som danser opp og ned når hun prater. Øynene lyser av engasjement, av og til glimter det til av noe som likner raseri. Men hun er ikke langsint. Når hun får høre at Bjarne Håkon Hanssen gjerne vil invitere henne på god vin og middag, fordi han er så lei for at hun har fått et helt galt inntrykk av hans kvinnesyn, sprekker ansiktet opp i et stort smil. {ndash}Du får hilse og si takk. Kan vi snakke om kvinners vilkår, kommer jeg gjerne.PÅ HEMMELIG ADRESSE i en forstad utenfor Stockholm bor Liza sammen med mannen Mikael og de tre barna på 10, 13 og 20 år. Dit slipper ingen journalister inn. Vil du snakke med henne, må du kontakte hennes personlige assistent i Piratforlaget som har ansvaret for «The Liza Marklund», suksessforfatteren. Det er assistenten som har avtalt et intervju for Magasinet, på Strand hotell i Stockholm, denne torsdags formiddagen mellom 10 og 12. To minutter før avtalt tid strener Liza gjennom lobbyen med svarte, damete draktbukser, kort, røff skinnjakke og langt, flagrende, lyst hår. Natta før har hun vært på premierefest med Helena Bergström, som spiller hovedrollen i filmene om romanheltinnen Annika Bengtzon. Festen var «alltförr kul», det ble «alltförr sent». Etter bare fire timers søvn, mens mørket fremdeles lå tungt over villastrøket, ringte vekkerklokka. Liza hamret ut en kommentar om krigen i Irak, «fan, jag har lite ångest, jag vet inte om den blev helt som jag ville», sendte den av gårde til Aftonbladet. På vei ut døra for å kjøre til Stockholm sentrum, husket hun i siste liten CD-en med Mozarts requiem spilt inn i en utbombet katedral i Sarajevo. Kulturnyhetene hadde bedt henne plukke ut et kunstverk som symboliserer krigen, og på et minutt på tv-skjermen forklare hvorfor hun valgte akkurat dette: «Detta är ju krigets signatur, för fan.» Når hun har gjort seg ferdig med denne norske journalisten, venter åtte andre intervjuer, for tv og aviser, inn- og utland. For «Paradiset», den andre Bengtzon-filmen, har snart premiere i Sverige, og Liza skal intervjues {ndash} alene og sammen med Helena Bergström. Til slutt en felles bildesession for alle publikasjoner, se litt til siden, kan du legge hendene slik, fint, knips. Deretter hjem, pakke bagasjen, fly til Luleå i Nord-Sverige. Der skal mannen og barna gå på ski. Liza skal jobbe med sin neste bok, «Den røde ulven», som utspiller seg nettopp i Luleå. {ndash}Jeg sparer ikke meg selv. Det har jeg aldri gjort. DET ER MERKEVAREN Liza Marklund som snakker, «The Liza Marklund» som er avbildet på forsiden av alle bøker hun har skrevet, den selvsikre og engasjerte kvinnen som legger armene i kors over brystet og setter blikket uredd i kameraet. Hun har tatt på seg den «rustningen» hun beskytter seg med i det offentlige rom. Den hadde hun også på seg den gangen hun nysminket var på vei ut døra hjemme, og den eldste datteren utbrøt: {ndash}Mamma, nå ser du ut som Liza Marklund. {ndash}Jeg er veldig bevisst på hva jeg sier og gjør i det offentlige rom. Det man slipper ut der, kan man aldri ta tilbake. Det offentlige bildet av meg lever sitt eget liv. Og det jeg har sluppet ut i offentligheten, kan når som helst slå tilbake, på en måte som jeg aldeles ikke hadde forventet meg. Programlederen Michelle Carlson, som blir drept i Liza Marklunds siste bok «Prime Time», skjønte aldri det. Forfatteren har latt henne gjøre alle de feilene hun selv ikke har gjort. Michelle takker ja til å bli kroppsmalt i gullfarge i en tabloidavis {ndash} som Liza rasende avslo ved å si til journalisten: {ndash}Har du for faen aldri lest noen ting av det jeg har skrevet!{ndash}Jeg synes så synd på Michelle. Hun kan aldri få nok bekreftelse. Hun er så glad over å bli sett at hun ikke forstår at hun blir utnyttet i all sin naivitet.Liza legger hodet på skakke, lager en fjollete knekk med hånda og sier med tilgjort lys stemme: {ndash}«Jag skäms inte för min kropp och tycker det är jättekul att bli kroppsmålad.» Mange jenter gjør slikt. Jeg fordømmer dem ikke, men jeg synes så synd på dem fordi de ikke tar bedre vare på seg selv. I den siste boka sier en av romanfigurene: «Offentlighet er som en gift. Når man er blitt vant til den, blir man avhengig. Har man først smakt på prosjektørlyset, gjør man hva som helst for å få mer.» {ndash}Er du blitt avhengig av berømmelsen?{ndash}Jeg vet faktisk ikke. Det er fullt mulig, men jeg tror ikke det. Jeg håper at jeg en dag kan tre ut av offentligheten og være fornøyd med det. LIZA MARKLUND VAR journalist i femten år før hun sa opp en høyt lønnet sjefsjobb i TV4 for å bli krimforfatter. Etter braksuksessen med debutboka «Sprengeren» ble hun spurt om suksessen hadde noen bakside. Hun svarte at «jeg ser ingen bakside, men det er svimlende at så mange bryr seg». {ndash}Siden jeg hadde jobbet som journalist, trodde jeg at jeg visste mye om hvordan det er å leve som offentlig person. Jeg var bevisst på at jeg måtte beskytte meg selv. Men når folk begynte å kjenne meg igjen overalt, uansett hvor det var, var det utrolig mye verre enn jeg trodde. Forfatterkarrieren hadde akkurat begynt å ta av. Lizas første bok var i ferd med å sette salgsrekord. Hun var på ei bokmesse i Göteborg. På vei fram til bordet hvor hun skulle signere bøker, flokket folk seg rundt henne. Alle ville prate. Noen nappet i jakka for å få kontakt, en dro i håret. De ropte på henne. Alle ville ha en bit. {ndash}Jeg var totalt uforberedt på noe slikt. Det var så mange som ville ha signert bøkene sine, de trengte så hardt på i køen at de fremste falt over bordet hvor jeg satt. Det var forferdelig, jævlig ubehagelig. Det var etter dette at Liza fikk angst for store forsamlinger. Når rommet fylles opp av stemmer, folk, kropper, en masse som kommer ubehagelig nær, kommer tårene uten at hun kan styre dem. {ndash}Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle reagere slik.LIZAS EGNE ERFARINGER med kjendislivet går som en rød tråd gjennom den nye boka, «Prime Time», som kommer ut på norsk i neste uke og er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker.«Deler av en selv spres ut overalt, det er som om deler av ens person hakkes i stykker og spres for alle vinder,» skriver hun. Som kjendisene i boka har også Liza mistet venninner på grunn av suksessen. {ndash}De taklet ikke framgangen, de vendte seg mot meg. Offentligheten påvirker ikke bare den som står i søkelyset, men også alle rundt. Ikke minst venner og familie. Sladderen som også rammer familien, rammer hardest. Som da svenske Se og Hør fikk leserne til å tro at hun hadde et forhold til den svenske næringsministeren Björn Rosengren. Svaret hun trykket i sin egen spalte i Aftonbladet, er nok det mest rasende hun har skrevet, og den dama har vært rasende før. Hun avsluttet i ekte Marklundsk stil med å love at hun skulle pisse på sjefredaktørens skrivebord om hun ved å spre løgner skadet henne, hennes familie eller hennes venner igjen. {ndash}Min familie ble veldig oppskaket. Hadde det bare rammet meg, hadde jeg ikke skrevet slik. Når noen skader dem som står meg nærmest, blir jeg forbanna. Det var et flagrant overgrep.Lizas egne tanker om dette i etterkant er lagt i munnen på en av journalistene i romanen: «Det gjelder å ta sladder og ondsinnede rykter for det de egentlig er: underholdning. Det som føles som uoverstigelig urett mot en som menneske, er bare en stunds virkelighetsflukt hos frisøren for alle andre.»LIZA BLE ALENEMOR som 21-åring. Barnefaren bodde i USA, besteforeldrene i Nord-Sverige, Liza skulle etablere seg som nyhetsjournalist. {ndash}Det var jævlig hardt. Innimellom var jeg utrolig sliten. Men det var jo morsomt også. Det er morsomt med barn. Det var mye hyggeligere å komme hjem til henne enn til en tom leilighet. Datteren Annika kunne være i barnehagen til både seks og halv sju før moren kom og hentet henne. {ndash}Jeg har aldri deltatt i konkurransen om å hente først i barnehagen.{ndash}Og jeg har aldri hatt dårlig samvittighet overfor ungene mine. {ndash}Har ikke alle foreldre det?{ndash}Alle andre jeg kjenner har det, men jeg har det ikke. Barna mine har det bra, mye bedre enn jeg hadde det da jeg var jentunge. De har så mange flere muligheter enn jeg hadde, så mye morsommere liv. Så hvorfor skulle jeg ha dårlig samvittighet?Liza vokste opp i «skogen i Pålmark i Norrbotten», med komplekser for at hun bodde så langt fra folk at hun ikke engang hadde gateadresse. Der hadde hun nesten ingen jevnaldrende i nærheten og brukte mesteparten av tida på å lese bøker og kikke på stjernene, «for det var jo så jævlig mørkt der oppe». Allerede som 16-åring reiste hun vekk, først til kibbutz i Israel, deretter til England, Italia, Guatemala og USA. Før hun ble gravid og reiste hjem til Sverige igjen. Og nå, i en alder av 40, begynner hun faktisk å lengte til Norrbotten igjen også. Men det er mest for å redde et hus, slektsgården fra 1526 som tilsynelatende ble blåst til himmels i Kjell Sundvalls film «Jegerne». {ndash}Jeg ringer jevnlig for å spørre om den er til salgs. Jeg skulle så gjerne ha pusset den opp.DET VILLE HA BLITT hennes åttende tilholdssted. Hun har en villa utenfor Stockholm, en leilighet og en kontorleilighet i byen, ei skrivestue på landet, et sommersted ved sjøen, et misjonshus i Norrbotten og et hus i Spania. {ndash}Det er så deilig å kunne reise rundt, men likevel være hjemme.For første gang i løpet av intervjuet ser Liza avslappet ut. Hun lener seg tilbake i stolen, forteller om bøkene hun leser i de ulike hjemmene. Om høvelen hun fikk til 40-årsdagen, at hun ha lyst til å ha en snekkerbod på landet, at hun godt kunne tenke seg å bli møbelsnekker en gang. Smilerynkene krummer seg av lykke ved tanken. Et lite øyeblikk ser hun mild ut. Men ellers er Liza som ei stridsvogn. Hun hamrer inn argumentene med å dunke i bordet, slipper aldri blikket før ditt viker, er velformulert og bombastisk. Som sin romanheltinne Annika Bengtzon er hun rasende på kvinners vegne, i bøkene, kommentarene og nå: Det er som om hun har vært sint hele livet. {ndash}Sint? Jeg er jo bare engasjert. Når noe er urettferdig, må jeg reagere. Det har jeg alltid gjort. Som barn ble jeg vanvittig rasende når noe var urettferdig. Forskjellen er at nå er det noen som lytter: Bøkene og kjendisstatusen har gitt Liza et enormt publikum. {ndash}Jeg er privilegert og takknemlig for at folk vil høre på det jeg har å si. Jeg har sagt det samme i 20 år, men nå har jeg fått en offentlig røst. Som journalist skrev jeg artikler om disse temaene på fritida og tok dem med til redaksjonen. Der sa de ofte «du og dine jævla kvinner». Men nå lytter folk. Det gjør meg forbauset og glad. LIZA ER ET hundreprosentsmenneske. Selv under et samlebåndsintervju er hun hele tida til stede. Snakker hun om den mulige krigen i Irak, rynker panna seg i sammenbitt raseri. Når hun forteller at hun digger det tyske tungmetallbandet Rammstein, drar hun fram luftgitaren, tramper i gulvet og slenger på håret mens hun synger refrenget på yndlingssangen. På papiret ser livet hennes så vellykket ut at det kunne passe inn i en hvilken som helst Hollywood-film: Hun har mann og barn hun elsker, hun fikk den ene mer prestisjefylte jobben etter den andre før hun ble millionær på å skrive krimbøker.{ndash}Jeg har alltid hatt dårlig selvfølelse: Jeg tror ikke jeg er verd noe. Jeg er hva jeg presterer, men man burde ha en verdi ut over hva man presterer. Jeg føler ikke at jeg har det. Men jeg håper at jeg vil få det en dag. Den dårlige selvfølelsen er årsaken til at Liza aldri feirer bursdagene sine. Hun er redd for at ingen ville komme, at hun ville sitte der alene og føle seg venneløs og teit. {ndash}34-årsdagen min glemte både jeg og alle andre. Det var på en fredag, og jeg var redaktør for ei ny avis som skulle komme ut den påfølgende mandagen. Det var møter hele dagen, bare stress. Etter jobb gikk jeg rett på borettslagsmøte, og da jeg kom hjem, hadde alle gått og lagt seg. Selv kom jeg på bursdagen først da jeg våknet dagen etter: Faen, jeg hadde jo bursdag i går. En av hennes venninner bestemte seg for at Lizas 40-årsdag ikke skulle bli slik. Hun inviterte alle Lizas venner og arrangerte festen. Lizas frykt ble gjort til skamme. 130 stykker kom.{ndash}Det var sikkert fordi det var gratis alkohol. anne.kristin.hjukse@dagbladet.no

Klar melding: - Det er få som er like vakre som deg, som kaller seg feminister i Norge, sa Ap\'s Bjarne Håkon Hanssen til Liza da hun var i Skavlans «Først & Sist» sammen med skuespiller Helena Bergström.
Poserer: Thrilleren «Sprengeren» gjorde debutanten Liza Marklund til bestselgerforfatter i Sverige. For tre år siden ble den lansert internasjonalt. Her signerer hun bøker. Til tross for suksessen: - Jeg tror ikke jeg er verd noe, sier Liza Marklund. Derfor feirer hun vanligvis ikke bursdagene sine. 40-årsdagen var et unntak.
Satt pris på: Liza Marklund har mottatt en rekke litterære priser. Her er hun sammen med Jan Mehlum og Leif Davidsen under utdelingen av Glassnøkkelen i 1998.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling