Blodfryktigheten

Mette Solli (30) er verdensmester i kickboksing. Men liker ikke å se andres blod.

-  ÆSJ!

Mette Solli kaster boksehanskene tilbake i treningsbagen. På de polstrede putene er flekker av størknet blod.

-  Disse skal jeg i hvert fall ikke ha på meg!

Blodet tilhører Milena Dincic, kvinnen Mette noen dager tidligere møtte i kampen som skulle forsvare VM-tittelen hennes fra i fjor. Allerede i de første rundene får Mette satt inn en rekke gode slag og spark. I fjerde runde begynner Dincics neseblod å renne. I femte går hun ned for telling. Etter seks harde runder kan Mette notere seg 3- 0 i dommerprotokollen og VM-seier for andre år på rad.

Tilbake på trening i Bjølsenhallen fjerner Mette de siste restene av kampen med en fuktig klut.

-  Akkurat andres blod synes jeg ikke noe særlig om. Jeg fikk en skikkelig sprut i ansiktet en gang, grøsser hun, og tørker en fiktiv blodflekk vekk fra kinnet.

Vanligvis er ikke kampene så blodige.

-  Folk som ikke kjenner kickboksing tror vi får langt flere skader enn det som er tilfelle. Vi er godt polstret, og reglementet er strengt. Selv har jeg aldri knekt noe eller hatt andre store skader. Men det handler selvfølgelig også om taktikk. Min stil er å bruke hodet mye, plukke poeng uten bli truffet tilbake. Å være bare tøff er ikke alltid det smarteste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

METTES STRATEGI HAR hittil vært en suksess. Foruten å være europamester og to ganger verdensmester har hun vunnet 37 av sine 44 kamper i fullkontakt. Om to uker venter NM, deretter flere verdenscupstevner.

-  Jeg har bestemt meg for å satse to år til. Så får vi se etter det.

Men Mette har ikke all verdens tid.

-  Jeg begynner å bli gammel. Hun jeg slo i VM, nå var ti år yngre enn meg. Pensjonsalderen for kickboksere i Norge er 34 år. Det er bare fire år til.

Mette var 22 år første gangen hun prøvde kickboksing.

-  Jeg hadde flyttet til Oslo for å studere kunst, og ble dratt med på trening av en bekjent. Jeg ble hekta første gangen. Jeg følte at jeg ikke fikk til noe, og tenkte at det her skal jeg klare.

Viljestyrken ble også lagt merke til av Daimi Akin, lederen i klubben der Mette begynte på nybegynnerkurs.

-  Jeg så pågangsmotet og gnisten i øynene hennes. Her bor det noe, tenkte jeg, forteller Daimi. I dag er han både Mettes trener og samboer.

-  Det er først og fremst positivt å ha trener og kjæreste i ett. Daimi kjenner mine styrker og svakheter og kan gi meg støtte og oppfølging både hjemme og på trening. Det ville vært tøft å ha en kjæreste som ikke deler interessen for kickboksing.

Men hun innrømmer at det også kan være vanskelig å leve så tett på treneren.

-  Det er stille i heimen etter en dårlig dag på trening, for å si det sånn. Men det er egentlig verre andre veien: Hvis det har vært krangling hjemme, kan det være vanskelig å samarbeide i treningshallen.

DAIMI MÅ TA imot mange slag og spark fra Mette. Nå gjør han seg klar for dagens trening med slagputer og polstring over brystet, mens Mette polstrer føttene. I konkurranser er det imidlertid Mette som må ta imot slagene.

-  Smerteterskelen min er høy, og det må den være. Hvis jeg viser svakhet etter å ha blitt truffet, vil motstanderen utnytte det. Men under kamp er jeg så fokusert på oppgaven at det er uvesentlig om det gjør vondt. Smerten kommer eventuelt når kampen er over.

-  Hva tenker du når du får inn et godt treff og skader motstanderen?

-  Under en kamp distanserer jeg meg for å holde fokus. Før og etter er motstanderen en person for meg. Men så fort kampen er i gang blir mennesket et objekt som det er om å gjøre å finne åpninger på for å ta poeng.

-  Det høres kynisk ut?

-  Ja. Men det er på ingen måte sånn at jeg går inn i ringen med det målet å skade motstanderen. Mitt mål er å gjøre en best mulig kamp for min egen utviklings skyld.

Ifølge Mette kan ikke kickboksing sammenliknes med en vanlig slåsskamp.

-  Slåsskamper starter som regel på grunn av sinne. I kickboksing er konsentrasjon og fokus er det viktigste. Jeg forbereder meg alltid mentalt til en kamp ved å prøve å finne balanse.

FYSISK FORBEREDER Mette seg med akupunktur, massasje, trening to ganger daglig og mat hver tredje time.

-  Før kampen nå så jeg ikke folk på tre uker. Jeg sto opp, spiste, trente, slappet av, spiste, trente, fikk massasje ... Jeg ble ganske sugen etter å se venner etter hvert. Det er ikke nødvendigvis treninga som tar så mye tid, men hele pakka med trening, mat og hvile. Man kan liksom ikke bare springe på kafé rett etter en treningsøkt uten å få i seg riktig mat først.

Hun ser ikke all treningen som noe offer.

-  Når man har en klar målsetting, blir det motiverende å trene. Drømmen er å en gang gjøre en optimal kamp.

-  Har du ikke nettopp vunnet VM?

-  Jo. Men det var ingen optimal kamp. Det er selvfølgelig deilig å vinne, men etter noen dager tenker jeg mest på hva jeg burde gjort bedre. Jeg er perfeksjonist og blir aldri fornøyd. Jeg har ikke lyst til å legge opp så lenge jeg fremdeles har mer å gå på.

NÅR DEN DAGEN kommer, har Mette uansett tenkt til å fortsette som trener. For tida er hun trener på kurs for jenter, og er dessuten leder i kvinneutvalget i Norges Kickboxing Forbund.

-  Da jeg startet med kickboksing for sju år siden, var det få andre jenter i forbundet. Nå utgjør de halvparten. Men det er fortsatt langt flere gutter som konkurrerer, og utvalget prøver å motivere flere jenter til å stille til kamp.

-  Hvorfor er det så få jenter som vil konkurrere?

-  Jeg tror det har med selvbildet å gjøre. Jenter undervurderer sin egen styrke og sine egne ferdigheter. De er redde for å ikke mestre kampsituasjonen.

-  Hva med deg selv?

-  Jeg var ganske redd første gang jeg stilte. Men å være redd for ting bare hindrer deg i det du gjør. Hvis man skal gå rundt å være redd kan man jo ikke gå ut døra engang. Kickboksingen har gjort meg tryggere på meg selv.