Bobla som sprakk

Enron var solskinnshistorien om energigiganten med kontakter langt inn i Det hvite hus, vanvittige inntekter, og ei lysende framtid. Men bak den eventyrlige suksessen skjulte det seg enorme tap. Etter historiens største konkurs kan Enron ta med seg revisorfirmaet Arthur Andersen i fallet.

Historien om Enron er historien om den amerikanske drømmen som forvandlet seg til et mareritt. På sitt største var Enron Corporation ifølge Forbes det syvende største amerikanske foretaket, og hadde utrolige 900 milliarder kroner i inntekter i år 2000. I løpet av det neste året gikk selskapet konkurs. Enron var resultatet av en fusjon mellom selskapene Houston Natural Gas og InterNorth of Omaha i 1985. De to selskapene eide en gassledning hver, og levde av å frakte andres gass. Ingen voldsom suksess i et gjennomregulert amerikansk energimarked, der begge aktørene sleit økonomisk. Fusjonen skulle gi vind i seilene. Da amerikanske myndighetene deregulerte kraftmarkedet, åpnet det nye områder Enrons virksomhet. Den nyutnevnte Enron-sjefen, Kenneth Lay, skulle vise seg å ha større ambisjoner for selskapet enn bare å tilby rørledninger. Lay tok Enron til nye høyder som megler i kraftmarkedet, og selskapet skulle bli en kraftmegler i dobbel forstand. Enron var på vei til å bli Nord-Amerikas største kjøper og selger av naturgass. De kastet seg inn i den europeiske kraftkarusellen, tok 30 prosent av det tyske markedet og ble Storbritanias største aktør på gass. Enron hadde også et Oslo-kontor. Etterhvert som selskapet vokste, engasjerte Enron seg i stadig flere bransjer. En skog av datterselskaper ble startet opp, og selskapet kastet seg på IT-oppturen. Enron Broadband Service og EnronOnline så dagens lys, og selskapet finansierte byggeprosjekter over hele verden. Børsoppturen fortsatte i et overopphetet aksjemarked. På et tidspunkt stod IT-delen av selskapet for rundt halvparten av hele verdien av konsernet, etter å ha inngått en avtale med videogiganten Blockbusters om bredbåndslevering av leiefilmer. Såkalte Blockbusters On Demand, bredbåndslevert til de tusen hjem. Hvordan kunne det gå galt? Mange har antydet at grunnen til kollapsen var en alt for rask vekst i alt for mange retninger. Fra å være et kraft- og energiselskap ble Enron involvert i en bråte andre eventyr. Amerikanske myndigheter har ennå ikke skaffet seg oversikten over alle datterselskapene til Enron, og det er uvisst om de noen gang vil få det. Foreløpige tall viser at over 900 datterselskap er helt eller delvis kontrollert av Enron. Man kan spørre seg om folkene i Enron visste omfanget av sine egne operasjoner. 25. januar 2001 sto Enron-aksjen i 81.39 dollar på Wall Street. De hadde rukket å bli USAs syvende største selskap i løpet av 15 år, med inntekter på 900 milliarder kroner. Men EnronOnline surfet Enron dotcom-bølgen, og selskapet var verdens største aktør på elektronisk handel over Internett. Verden var rosenrød. Problemet var at underskudd ble skjult av kompliserte transaksjoner med egne datterselskap. Disse selskapene opererte gjerne fra skatteparadis med liten eller ingen kontroll over selskapenes finanser. I løpet av det neste året ble det klart at Enron ville gå over i amerikansk historie som den største konkursen noensinne. Andre desember 2001 slo kraftgiganten, symbolet på framtidas bedrift, seg selv konkurs. I fallet tok giganten med seg pensjonskassa til 21 000 ansatte. Nedturen begynte for alvor da Enron la fram tallene for tredje kvartal 2001 i midten av oktober i fjor. Konsernet hadde inntil nå hatt til gode å tape penger, i alle fall så langt offentligheten visste. Nå hadde de et bokført tap på over 55 milliarder norske kroner. Timingen var dårlig, ettersom Enron var i fusjonsforhandlinger med hovedkonkurrenten Dynegy, og hadde enorme lån bundet opp mot Enron-aksjens kurs. Kvartalstapet resulterte i at aksjekursen falt, og dermed forfalt også lånene til betaling. Med en totalgjeld på over 250 milliarder kroner begynte problemene å hope seg opp. Chevron-Texaco-eide Dynegys gjennomgang av Enron, kombinert med den akutte pengekrisen i Enron-konsernet, fikk Dynegy til å trekke seg fra fusjonen. Da forsvant pengegarantien fra Dynegy og snøballen begynte å rulle for alvor. Så og si alt som kan krype og gå av prestisjetunge selskaper på Wall Street var involvert i Enron. Meglerhusene JP Morgan Chase og Citigroup hadde lånt nesten en milliard dollar til Enron for å holde selskapet flytende til fusjonen var vel i havn. Credit Suisse First Boston, Merrill Lynch, Goldman Sachs, Lehman Bros, alle store aktører som brukte Enron som utstillingsvindu. For ikke å snakke om revisorfirmaet Arthur Andersen som gjorde all revisjonen for Enron. Da det ble klart at Enron kom til å gå på en kjempesmell, begynte angivelig Arthur Andersen å ødelegge dokumenter som hadde med Enrons regnskaper å gjøre. Tusenvis av dokumenter, filer og e-postkommunikasjon mellom Enron og Arthur Andersen skal ha blitt ødelagt etter ordre fra sjefer i Andersen. To uker etter stevnet det amerikanske kredittilsynet Enron for retten. Hvor mange dokumenter som kunne ha kastet lys over konkursen som forsvant er umulig å si. Ingen i revisorfirmaet har bekreftet eller avkreftet at de sluttet å makulere dokumenter etter at det ble klart at Enron-skandalen skulle etterforskes, men Finansavisen hevder at Arthur Andersen kan stå overfor søksmål på opptil 100 milliarder kroner. Det kan bety kroken på døra for revisorene fra Chicago. En tidligere ansatt ved Enrons London-kontor hevder overfor Magasinet på Nett at det var så å si umulig å finne ut av inntekter og utgifter i Enron. Dette bekreftes også av at Enron under en måned før konkursen innrømmet at selskapet blåste opp inntektene med rundt 60 milliarder kroner fra 1997. Dette ble gjort ved å starte selvstendige datterselskaper med et minimum av aksjekapital, la disse selskapene ta opp investeringslån, for så å knytte de samme selskapene til seg som leverandører. Poenget var å bruke så lite kapital som mulig, samtidig som de maksimerte overskuddene på allerede investert kapital. Internt i Enron skal kravet til avkastning på investeringskapital ha ligget på mellom 25 og 30 prosent. Dette måtte selskapet gjøre for å holde en høy aksjekurs. Men svært få avdelinger i konsernet kunne vise til slike tall, så for i det hele tatt å få investert i noen av forretningsområdene måtte Enron sørge for at andre selskaper tok støyten med investeringene. Omfanget av praksisen ga seg utslag i de rundt 900 stråselskapene. Det vil si mer enn ett nytt datterselskap i uka over de 15 åra Enron eksisterte. Etterforskningen i USA har så langt avdekket at nærmere 50 milliarder kroner forsvant ut av selskapet i form av lån til datterselskap som ikke var lønnsomme. Enrons problem var avhengigheten av leveranser fra disse, og derfor måtte driften sikres. Burde ledelsen i Enron sett hva som var i ferd med å skje? Mange mener det. Konsernsjef Kenneth Lay anbefalte alle sine ansatte så seint som 26. september 2001 å investere i Enron-aksjer. De ansattes pensjonsspareplaner var også knyttet opp mot aksjen, og i stedet for en vanlig pensjonsordning fikk de ansatte aksjer i selskapet. Lay fortalte sine ansatte litt over to uker før selskapet la fram rekordunderskuddet sitt, at han forventet en 800 prosents vekst i verdien av Enron-aksjene over de neste ti åra. Lay solgte sammen med 28 andre toppsjefer i Enron, aksjer til en verdi av nesten 10 milliarder kroner over en drøy treårs-periode. Av dette sto Lay for 10 prosent, altså rundt en milliard. I egen lomme. Likevel anbefalte han sine ansatte å investere. Til tross for at fire kongress-komiteer og kredittilsynet etterforsker konkursen, har de politiske reaksjonene i USA vært overraskende milde. Vanligvis blir det hevet noen øyebryn når 20 000 mister jobben over natta, men Enron er ingen vanlig konkurs. I følge tall Center for Public Integrity og Centre for Responsive Politics sitter på, har 3 av 4 representanter på Capitol Hill mottatt pengegaver og støtte til valgkampanjene sine. I USA er det som kjent vanlig at kandidater støttes finansielt av private foretak og interessorganisasjoner, og Enron har vært spesielt aktiv i sponsing av politikere. Enron var den største enkeltbidragsyteren til George W. Bushs valgkamp i 2000 med donasjoner rundt 45 millioner kroner. Konsernsjef Kenneth Lay betalte rundt 7 millioner av egen lomme. Demokrater og republikanere har i skjønn forening stått som mottagere av energidollar før og etter valgkamper, og dette kan ha gitt Enron muligheter til å påvirke USAs energipolitikk. Riksadvokaten har erklært seg inhabil i forhold til etterforskningen ettersom han også har mottatt pengestøtte fra Enron i sin tid som politiker. Kenneth Lay ringte både Handelsminister Don Evans og Finansminister Paul O\'Neill i høst og ba om hjelp. Lay ba om statlig finansiell støtte for å unngå konkurs, men begge hevder at de unnlot å gjøre noe i forhold til krisa i Enron. Bush selv hevder han aldri diskuterte selskapets finansielle situasjon med Kenneth Lay, og hevder at han ikke har truffet Lay siden i fjor vår. Amerikanske aviser mener å vite at de to var gode venner, også privat. Natt til fredag krevde konkursen sitt første menneskeliv. En tidligere direktør og nestformann i styret ble funnet død i sin Mercedes i en Houston-forstad. Med pistol og et angivelig selvmordsbrev i hånda ble John C. Baxter 43 år gammel. Baxter trakk seg som nestformann i Enron i løpet av syv måneder i setet. Han ønsket å tilbringe mer tid med familien, men spliden mellom ham og eks-Enron-sjef Jeffrey Skilling skal ha vært sterk. Baxter var kritisk til selskapets finansielle krumspring, og Enron-etterforskerne håpet han kunne være en viktig brikke i å finne ut hvor mye ledelsen faktisk visste om finansakrobatikken. Det rakk han aldri. Så langt er det eneste åpenbare at 21 000 mennesker står på bar bakke i amerikansk histories største konkurs. Et sted på veien dit har ufattelig mange penger skiftet hender, og noen har også blitt tilsvarende rike. Hvor sammensuriet av politiske forbindelser, subsidierte datterselskaper, oppblåste regnskapstall, makulerte bokføringsdokumenter og tomme pensjonskasser ender er umulig å si i dag. Men som lederen for Energidepartementets etterforskning, Ken Johnson, sier: - Jo dypere vi graver, jo styggere blir dette.

<HLF>Under granskning:</HLF> Revisorene fra Arthur Andersen er under granskning etter Enron-konkursen. Her er firmaets hovedkontor i Chicago.
<HLF>I tåka:</HLF> Enron-hovedkvarteret i Texas innhyllet i tåke.