Boines demoner

Hadde det ikke vært for sangen og musikken, ville Mari Boine (49) kanskje fortsatt med å knuse ting rundt seg.

DEN KUNNE TA kvelertak på henne. Den var nær ved å ødelegge henne, den enorme angsten.

-  Du, sier Mari Boine (49) og holder rundt det vevre, alvorlige fjeset sitt. Der kommer det befriende smilet. De brune øynene begynner å bevege seg. Det skjer noe med henne.

-  Jeg har lært meg small-talk. Jeg vet hvordan jeg skal snakke med mennesker. Jeg har lært meg å snakke om gardiner og hårfrisyrer. Før var jeg en ånd som svevde rundt. Jeg har ikke passet inn noe sted. Jeg var langt ute i universet, plutselig er jeg her, i denne verdenen. The world! Jeg føler å ha funnet en balanse mellom det åndelige og det virkelige nå.

Hun er så glad.

-  Den gamle angsten jeg har hatt etter meg hele tida - den har faktisk gått sin vei. Det siste året. Det er det som er så deilig. Nå går jeg inn i 50-åra. Jeg har en slik god følelse.

Mari Boine er tilbake. Ny plate. Nytt, lettere liv. Men fortsatt svartkledd. Hun har sagt at hun kunne vært psykiatrisk pasient uten musikken. Hun ville kanskje ha fortsatt med å knuse ting rundt seg. Kaste tallerkener. Hun ville ikke ses, ikke høres, ikke merkes. Hun var asosial. Hun pendlet mellom svartsyn, endeløs pessimisme og håp om bedre tider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MARI BOINE vokste opp i den lille samiske bygda Gamehisnjàrga ved Karasjok, helt på grensa til Finland. Det var bare 10 hus der.

-  Og egentlig, sier Boine, hun snakker lavt.

-  Da jeg ble født, holdt jeg på å dø. Jeg hadde kikhoste. Min far bar meg, jeg holdt hele tida på å kveles og dø. Og da jeg var seks år holdt jeg på å drukne i en bekk. Min bror berget meg. Det var på våren, det lå masse snø og is over bekken. Jeg holdt på å forsvinne under der. Men han tok tak i meg. Egentlig. kunne jeg vært på den andre siden.

Hun ler. Det er et merkelig tidspunkt å le på. Men hun ler.

Den unge Mari kunne lure seg på kino i byen, hun satt der i mørket og fryktet at den fanatisk kristne faren skulle sparke opp døra og rope: «Kom deg ut av dette helvetes hus». Dans, pynt og latter var synd. De fem søsknene holdt vakt på omgang mens de tjuvlyttet på radio.

-  Min far var så streng. En dag var musikklæreren min og snakket med far. «Kan ikke du være så snill, herr Boine, å la dine døtre bli med på skolekonserter. Spesielt Mari som har et slikt musikalsk talent». Far sa: «Ikke tale om». Seinere kom han aldri for å høre meg synge. Jeg er jo glad for at foreldrene mine ga meg et forhold til det å synge gjennom daglig salmesang, men jeg hadde ikke lov å høre på musikk. Søskenbarnet mitt hadde platespiller, vi lurte oss til å høre Creedence Clearwater Revival, Monkeys, Elvis. Men det jeg husker best, er Otis Redding. «Sitting on the dock of the bay». Ah. Den derre sangen midt ute på Finnmark Wilderness.

Alvoret henter henne inn på nytt. Ansiktet hennes, som ser mange år yngre ut enn 49, stivner til.

-  Jeg har en forferdelig pietistisk læstadiansk arv. Vokste opp med at dommedag er like rundt hjørnet. Det gjør at om jeg har det fint en dag, som nå, tror jeg straffen kommer i neste øyeblikk. Det tar en del tid å bli kvitt sånt. Men jeg begynner å bli mer fri.

Boine stopper seg selv, hun hever stemmen.

-  Jeg orker ikke å prate mer om min elendige barndom. Jeg har en sterk historie. Men jeg vil videre. Den ligger der, den bluesen. Jeg har forsonet meg med det. Jeg tror på dem som sier at man blir født inn i den familien man må ha. Fordi man skal bryne seg. Jeg skulle bare ønske at jeg i dag kunne møte mine foreldre som den jeg er nå. Men det finnes forskjellige dimensjoner. Man kan jo...

-  Du mener du møter dine døde foreldre?

-  Ja. Jeg tror at man kan kommunisere med døde. Jeg gjør det innimellom, men det kan man jo ikke snakke om fordi da blir man jo sperret inne.

Hun skratter.

-  Jeg er veldig glad for at jeg kommer fra en kultur der denne biten har vært normalt. Åndelighet og hverdag går hånd i hånd hos oss. I det norske samfunnet er åndelighet på søndag, i kirken.

MARI ER GODT nede i sitt første glass rødvin. Hun rødmer i de allerede røde kinnene.

-  Vil du ha et glass vin til?

-  Da blir jeg full. Da blir det skandale. Kanskje en svart te. Kan jeg gå og røyke litt, forresten? Jeg er en av de dumme som har holdt opp i 18 år, og så begynt på igjen.

Idet hun kommer tilbake, bestiller hun et glass vin til.

-  Kan jeg bestille en rett til, også? Jeg er sulten. Uer er så godt.

Mari Boine sitter med fisken og forteller om sitt livs smerte.

-  Jeg har ikke alltid vært en mor som har vært der hele tida. Det er mine sønner som har betalt prisen. Noen ganger har du ikke noe valg. Det må bare være som det er.

En gang het hun Mari Boine Persen. I tolv år var hun gift med samiske Åge, de fikk to barn sammen. I 1991 dro Mari sin vei, til Oslo. Sønnene vokste opp hos faren sin i Billefjord i Porsanger.

Mari ser ned i tallerkenen. Blir stille.

-  Den var utrolig salt den fisken, sier hun.

-  Hvor bor sønnene dine nå?

-  Den ene bor i Finnmark, den andre i Tromsø. De er 22 og 29 år. Vi har et godt forhold i dag. Jeg trøster meg med at det var bedre for dem med en mor som var der av og til og var i balanse - enn en som satt hjemme og slo hodet i veggen av angst og misnøye.

Hun sier at samvittigheten har gnaget.

-  Men jeg gleder meg til å bli bestemor. Jeg tror jeg kommer til å bli som min bestemor. Hun var veldig varm, men kunne bli rasende på urettferdighet. Tror jeg har det fra henne. Hun var et menneske. Midt i den politisk korrekte kristendommen var hun et pusterom. Hun er død nå, men jeg snakker med henne og spør om råd.

I FEBRUAR 1981 reiser ungdom fra hele landet til en elv i Alta. Norge skal utnytte sine ressurser, elvene må demmes opp for å skaffe kraft til nasjonen.

På Lærerhøgskolen i Alta går Boine rundt og ler av alle som aksjonerer. Hun håper at de andre ikke skal skjønne at hun er same. Hun bærer bare på en skam. Hun vil bort fra det samiske. Bli helnorsk.

Da Mari får sin første sønn som 19-åring, snakker hun bare norsk til ham. Så skjer det noe.

-  Det var akkurat som om det var en gammel dame som tok meg i hånda og sa: «følger du meg, viser jeg vei». Og jeg sa: «neiii, jeg er ikke klar». Men hun var sterkest.

Alta-aksjonen blir et vendepunkt. Raseriet vokser i henne. Det går opp for Mari hvilken undertrykkelse samene har måttet tåle. Da naturfolkets religion ble forbudt, og joiken stemplet som djevelens verk.

Hun poengterer at det var de kristne som kom med djevelen, alkoholen og den enorme skyldfølelsen. Mari begynte å skrive, tok et oppgjør meg seg selv.

-  Det var en periode jeg trodde det gikk framover for samesaken. Jeg har tatt så feil. Det er så mange fine ord, men jeg tror ikke Norge helt har erkjent hvordan koloniseringa har knust den samiske kulturen. Norge har bildet av seg selv som en av de beste i klassen. Jeg skjønner at jeg i en periode ble en mare som ødela glansbildet. Men det blir slitsomt i lengden å være den derre, ja den derre sinte Boine. Nå får andre være sinte. Det er nok.

-  Hva har såret deg mest?

-  Likegyldigheten. Mange i Sameland har aldri hatt opplæring på sitt eget språk, det finnes så mye historie, så rikt språk som holder på å forsvinne. Det finnes forfattere, men ikke penger til å gi ut bøker. Det er forferdelig trist. Egentlig burde jeg stille meg opp på Karl Johan og skrike. Men jeg orker ikke. For jeg er i tvil om det nytter.

-  Har du resignert?

-  På mange måter. Men jeg vet at hver gang jeg gir ut CD eller holder konserter, er jeg med på å holde liv i språket. Egentlig vil jeg bare holde på med musikk, men jeg kan ikke bare seile rundt og være diva. Selv om det hadde vært det mest behagelige. Jeg har en samvittighet. Jeg har barn som jeg vil skal få denne arven. Det skulle vært unødvendig å kjempe. Man skulle bare fått puste på sitt eget språk. Dette landet er forferdelig rikt, nå har de begynt å borre etter olje og gass oppe hos oss. Kan de ikke sette av noen prosenter til å rette opp det de gjorde? Det de knuste. Som Canada gjør.

Hun trekker pusten. Hun koker igjen nå.

-  Først er man blitt knust, så har man bøyd hodet, så skal man ennå, i 2006, fortsette å tigge og be. Jeg blir rasende. Men jeg orker ikke mer. Jeg har brukt så mye krefter. Jeg håper bare ikke jeg blir en sånn koseunderholder.

THEATERCAFÉEN. Med rak rygg går hun bortetter gulvet, strykerne, de som alltid spiller opp her, følger henne ut døra, de mektige herrene i norsk samfunnsliv enser henne knapt, denne lille damen, idet hun går stegene gjennom kaféen og ut i Oslo.

Hun bor her nå, i Norges største samekommune.

-  Jeg har til og med begynt å like Oslo. Det har tatt meg 14 år. Jeg er glad i Grünerløkka. Det minner meg om Paris.

I tre år bodde Boine i Paris, i det arabiske kvartalet. Det var hennes andre mann, den senegalesiske Moustapha Blondin, som førte henne dit. Mari møtte gitaristen Blondin i Senegal. Hun tok timer i afrikanske trommer og dans da han plutselig sto foran henne. De giftet seg i 1998. Hun hadde vært alene i åtte år.

I 2002 skilte hun seg igjen. Dro fra Paris. Det ble for mye støy.

Året etter får Mari Boine Nordisk Råds musikkpris. I Stortingets lagtingssal kan hun ta imot sjekken på 350 000 danske kroner.

Juryen begrunner: «En etnisk institusjon, en kunstnerisk kraft og formidlingsevne som når alle mennesker i verden».

Boine vil ikke nøye seg med en ydmyk takksigelse.

-  Jeg var blitt et lydig resultat av den hjernevasking som oppleves når man blir kolonisert. Jeg var et halvt menneske med norsk ytre og fylt av selvhat innvendig, sier hun i et intervju den dagen.

Så erklærer hun at hun vil kjøpe elvebåt for prispengene, hun vil fiske laks i Anarjohka-elva. Dessuten skal hun ta med sønnene til Brasil, som en liten tilbakebetaling for det hun føler hun skylder sønnene Lasse og Per Erland for at hun var så lite til stede da de var små.

-  Men det var veldig stort for meg å få den anerkjennelsen, sier hun nå.

I FJOR BLE Mari Boine nevnt i samme åndedrag som Kong Haakon 7, Kong Olav og Gro Harlem Brundtland. Og Einar Gerhardsen, Erik Bye, Christian Michelsen, Kim Friele og Fridtjof Nansen.

Boine var en av 10 finalister til å bli Århundrets nordmann.

-  Det var rart. Jeg måtte le. Men det er gjevt. Være i selskap med konger og høye herrer, jeg kan ikke klage. Men av og til er det sånn at Mari Boine blir et alibi. Bare vi har Mari Boine, har vi dekket opp det samiske.

Under åpningen av Lillehammer-OL nektet hun å være samenes kulturelle alibi. Hun ville ikke være et «eksotisk pynt for arrangementet».

Hun sier hun aldri kan være noen fullgod ambassadør for Norge.

-  Jeg har jo ikke den samme lojaliteten som nordmenn har. Jeg har aldri vært lojal mot noen autoriteter. Selv ikke de samiske. Jeg kommer til å være selvstendig tenkende til jeg legger meg ned under jorda.

Hun hoster. Denne skarpe, høye røykhosten. Den skjærer i deg. Som en motsats til alt det andre ved henne, alt det stille og lavmælte.

FRA SCENEN kan Mari puste ut skjøre toner, før hun eksploderer i gråtkvalte, skrikende lyder.

-  Hvis noen skal misunne meg noe, er det det å kunne synge. Det å fly med stemmen. Og jeg vet at det finnes en helende kraft i denne musikken. Jeg husker de dresskledde mennene på festspillene i Harstad som kom bort til meg. «Jeg forstår ikke er ord. Men det er noe som rører seg i meg». Det er den urrytmen som vi alle har i oss.

På to av låtene på den nye plata har hun brukt et språk som egentlig ikke finnes.

-  Jeg har improvisert det fram. «Det vil jeg aldri framføre til noen», sa jeg. Men det er et utrolig fint språk. Kanskje noen kommer en dag og sier: men det betyr jo det og det. Jeg har fått veldig god respons, spesielt på den ene låten. Det handler om å slippe løs det som står i kø. Uten å sensurere.

-  Er det mye som står i kø?

-  Ganske mye. Hva er det man sier på samisk? Go aiggit divvet. Når tida er moden. Hele tida jakter jeg etter ord fra de eldre. Som i tittellåta «Idjagiedas». Om du vil noen skal overnatte, sier du det, «skal du virkelig dra i nattens hånd?». Å være i natta i metaforisk betydning er å gi seg hen til underbevisstheten. Det som er inni der, er mye klokere enn det hodebaserte.

Det er lenge siden Mari Boine vendte den kristne Gud ryggen. Nå ber hun bare til solguden, vindguden og tordenguden.

-  Jeg kommer fra en sjamanistisk kultur. Stemplet som djevelsk verden over. Så er det egentlig dette som er nærmest hjerteslagene.

Boine kom derfra i går, sier hun, fra sin barndoms bygd.

-  I Sameland er jeg mye sammen med en eldre dame. Jeg bor hos henne når jeg kommer tilbake. Reservemor, mor til min bestevenninne fra barndommen. Jeg er der om sommeren. Og hos min onkel, han jakter på elg om høsten. Jeg fikk med meg tørket elgkjøtt, blåbær og tyttebær sist. Jeg kan den urbane verden nå, men jeg syns det er utrolig deilig å gå inn siste rest av det som er naturlig.

Hun kan stå og fiske i sin favorittelv i timevis.

-  Min sønn spurte meg forleden hvor mye fisk jeg har fått. «To små laks», sa jeg. «Herregud, du har jo fiska i årevis!» Men bare jeg får sitte ved elva om natta. Det lyset som er der. Da suger jeg til meg, former alt om til musikk.

-  SÅ GODT BARE å bli tegnet og ikke fotografert, utbryter hun.

-  Man blir så forferdelig opptatt av utseende. Alle skal være så glatte.

-  Sier du som er blitt kalt moteprinsesse?

-  Vel, jeg er kjempeforfengelig. Men jeg har ikke det samme klesbudsjettet som Mette-Marit.

-  Mette-Marit ja, har du hørt noe fra henne etter bryllupet?

-  Jeg har fått noen nydelige kort til jul. Ja, fra hele familien.

Kongene og prinsessene ble rørt til tårer da Mari Boine sang «Mitt hjerte alltid vanker», joikinspirert i kronprinsbryllupet. Hun var kledd i samisk festdrakt, hun sto der foran alteret.

-  I Norge betød det veldig mye for meg. Det var først da jeg følte at folk virkelig la merke til meg. Jeg likte hvordan de to sloss for kjærligheten. Jeg har så sans for folk som tør å velge den. Det er altfor mye kompromissing og faking i kjærlighet.

-  Ligger det så lett for deg å velge kjærligheten?

-  Nå gjør det det.

-  Hva mener du?

Hun ler.

-  Jeg vil bare si at jeg har det bra. Så bra som jeg aldri har hatt det før. Både med min egen kjærlighet og øvrig kjærlighet. Det er jo like viktig. Det å være glad i seg selv.

MARI BOINE HAR felt flere tonn med tårer på sin vei. Hun gråter ikke lenger.

-  For å gjøre det jeg må, lager jeg et skall rundt meg. Det er skummelt at du må gjøre deg så hard at du nesten ikke føler noe. Folk sier det går så lang tid mellom hver gang det kommer en CD fra meg. Men jeg må jo sette seg ned og kjenne etter, hvem jeg er oppi det hele. Før, i et annet liv, var jeg en ordentlig, skikkelig husmor. Så kom musikken og rotet det til for meg.

Hun smiler fint. Nå skal hun snart lage musikk til Nils Gaups film «Kautukeino-opprøret». Og seinere, et engelskspråklig album.

-  Du, hva er klokka blitt? spør hun.

-  Fem på fem.

-  Visste det! Jeg har en veldig sterk indre klokke. Jeg kan gjette klokka på minuttet. Eget språk. Egen klokke. Hva mer kan en ønske seg? Jeg er perfekt.

Hun skratter igjen.

-  Jeg drømmer fortatt om å være komiker. Men alle mest. Aller mest drømmer jeg om å sitte ved havet, i måneskinn, i et varmt land og skrive boka mi. Og så vil jeg synge til jeg dør. Men jeg vil ikke dø før jeg dør. Jeg vil ikke bli en fake.

Røttene: - Sammen med forfatteren Marry A. Somby (venstre) og joikeren Inga Juuso på<p></p>Påskefestivalen i Kautokeino i 1993
Isfiske: - Her er jeg på gamle trakter. Jeg elsker å fiske, sommer så vel som vinter.
Blomsterbarn: - Her er klassebildet mitt fra 1. klasse. Jeg er den minste, med blomster i hånda, til høyre på andre rad.
Hjemmebane: - Jeg har fått napp. 12 år her. Poserer sammen med min bror Ole, min søster Dagny og min far Josef.
Populær: - Her må jeg skrive autograf på magen til en mann på Kalvøya-festivalen.