Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 37

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
    Fra: Debra Richardson Til: Kate Reddy Spm.: Hvorfor er det vanskelig å finne menn som er følsomme, omsorgsfulle og pene? Svar: De er allerede sammen med en annen mann. Hvordan har du det? Fra: Kate Reddy Til: Debra Richardson Fullstendig sinnssyk. Bostavelig talt. Kroppens liv et fjernt minne. Er bare hjerne på en stokk nå. I ferd med å gi bud på et $$$$$$-fond med livredd aspirant som ikke har hørt om Geoffrey Chaucer. Pluss at Emily er syk og Ben nesten halshugget mens Pol Pot er opptatt med å høre på Kiss FM. Vil ikke være voksen lenger. Når måtte vi begynne å være voksne? K xxx

Kl. 14.57: Kontoret til vår potensielle kunde er innredet i en stil jeg umiddelbart kjenner igjen som firmakoselig. Skotskrutete ørelappstoler, masse teak og etniske draperier innkjøpt i metervis. Stilen sier at vi mener alvor, men hallo, du kan drive yogatrening og stå på hodet her hvis du føler for det. Momo og jeg blir vist inn på møterommet av den største kvinnen jeg noen gang har sett. Carol Dunstan har tydeligvis nytt godt av Mangfold på arbeidsplassen-programmet, tjukkaskvoten. Spaserturen fra vestibylen har gjort henne andpusten; bare et blikk på henne får en til å lure på hvilken smerte som fordrer så mye trøstespising. Hun tar presentasjonsrunden, fører oss gjennom de atten ansiktene rundt bordet. Jeg hører at Momo avslår en drink. Flink jente. «Og sist, men ikke minst, vår høyt ansette kollega fra Salinger-fondet. Mr. Abelhammer sitter i fondsstyret, Ms. Reddy.» Og der er han unektelig. Lengst inne i kroken, skilt ut fra de andre streberne med en nærmest uforskammet avslappet holdning og et bredt flir. På samme tid den personen jeg har minst lyst til å se og den eneste personen jeg har lyst til å se. Jack. Presentasjonen går bra. For bra, kanskje. Etter halvgått løp kan jeg praktisk talt kjenne smaken av den helbredende brodden av gin og tonic på flyet hjem. Jeg har prøvd å ignorere det faktum at e-post-elskeren min faktisk befinner seg i dette rommet, skjønt jeg har følt nærværet hans som du føler solen på huden din. Våre potensielle kunder hører at jeg snakker meg gjennom brosjyren som inneholder fotografier av mennene som styrer porteføljene i London. Det er et galleri av Citytyper som har vært temmelig uforandret i 300 år: velfødde Hogarth-herrer, strebete drittsekker. Menn hvis siste hårtuster har blitt fønet tørre for å danne et sukkerspinn-nett over en rosa tallerken av en isse. Hjerteinfarkt-kandidater, deres ivrige kostskole-ansikter begravet i jordskjelvet det er å være middelaldrende. Unge menn med det voksbleke, lamslåtte utseendet som kommer av lange, lydige timer foran en skjerm. Med en bestemt stolthet plukker jeg ut den fremadstormende, sleipe fondsmegleren Chris Bunce, hvis kokainmisbruk har gitt ham øynene til en laboratorierotte og ditto oppførsel. På forsiden er det et fotografi av Robin Cooper-Clark, høy som en bjørk, spørrende, halvt smilende. Han ser ut slik Gud ville se ut hvis Gud fikk skjortene sine sydd hos Turnbull & Asser. Carol Dunstan rensker stemmen: «Ms. Reddy, New Jersey har nylig underskrevet McMahon-prinsippene. Kan det skape problemer for kapitalplasseringen din?» Ok, Kate, ikke få panikk. Tenk nå. Tenk! «Nei, jeg er sikker på at hvis vi fikk en liste over aksjer som ble regulert av Mc – eh – Mahon-prinsippene, …» «Vi har ingen liste, Ms. Reddy,» sier den store kvinnen kort. «Vi ville naturligvis forvente at Edwin Morgan Forster skaffet en liste som er tro mot McMahon-prinsippene. Prinsipper som du selvsagt er vel kjent med.» Atten ansikter i rommet festet på meg. Nitten, innbefattet Momo, som ser opp med tillitsfulle spanieløyne. Jeg har aldri hørt om McMahon eller hans elendige prinsipper. Sekunder som vanligvis tikker stille, fordringsløst, glade for å gå ubemerket, blir plutselig lange, høye og nådeløse. Jeg kan kjenne at blodet stiger opp i halsen og brystet på meg; en bringebærfarget rødme som bare kan utløses av sex eller skam. Utåndingen til klimaanlegget høres ut som en kvinne som er blitt skilt fra elskeren sin. Nei. Ikke tenk på elskere. Tenk på McMahon. Hvem han nå er. Antagelig en eller annen selvgod liten kelter som ønsker å hevne seg på angelsaksiske kapitalistundertrykkere. Jeg unngår å se nedover til enden av bordet, der Jack sitter. Carol Dunstans snerpete løpestrengmunn skal akkurat til å åpne seg igjen når en mannsstemme sier: «Jeg tror vi kan føle oss trygge, Carol, på at Ms. Reddys brede erfaring med etiske fond, gjør at hun klarer å holde tritt med irske selskapers ansettelsespraksis.» Plutselig takknemlighetsstrøm like berusende som oksygen. Jack har dratt i nødbremsen og skjenket meg en vei ut. Jeg nikker ivrig. «Som Mr. Abelhammer sier, har vi et team som tar seg av sysselsettingspolitikken. Personlig vil jeg gjerne tilføye at jeg støtter McMahon-prinsippene fullt ut da jeg er ire selv.» Det lyder et brak bak meg. Momo har mistet en perm, men denne katastrofen forsvinner i den generelle mumlingen av anerkjennelse av mine etniske referanser. I en strøm av velvilje går jeg rett over på avslutningen. Avslutningen er den biten der du sier: Gi oss pengene. Men høflig. Og uten å nevne penger. Kl. 17.11: Momo og jeg ramler inn i drosjen når vi kan høre knirking av lær bak oss. «Jeg vil gjerne si hvilken glede det var å være vitne til en slik forestilling, Ms. Reddy.» «Jo, takk skal du ha, Mr. Abelhammer. Jeg ble svært takknemlig for din kommentar.» Fanget i den statiske elektrisiteten mellom Jack og meg ser Momo lett forvirret ut. Han hviler hånden forsiktig på kanten av bildøren. «Jeg lurte på om dere begge kunne være interessert i en drink. Kanskje få med dere Shanksvilles severdigheter. Jeg vet at Sinatra Inn lager en cocktail som heter ‘Come fly with me’.» «Ms. Gumeratne og jeg er faktisk svært trette.» Han nikker forståelsesfullt. «En annen gang. Ta vare på dere selv.» På veien tilbake til hotellet sier Momo: «Unnskyld meg, Kate, men kjenner du den fyren?» «Nei, jeg gjør ikke det.» Et oppriktig svar. Jeg kjenner ikke Jack Abelhammer, men jeg er kanskje forelsket i ham. Hvordan kan du være forelsket i en du ikke kjenner? Det er antagelig enklere, ikke sant, alt tatt i betraktning. En blank skjerm der du kan skrive alle lengslene dine. «Han ligner på George Clooney,» sukker Momo. «Jeg synes vi skal ta den drinken.» «Nei. Det ville være uprofesjonelt før de har tatt sin beslutning. Ikke desto mindre bør vi feire med vår egen drink. Du var rene og skjære stjernen.» «Unnskyld meg, Kate, men det var du som briljerte. Jeg hadde ikke klart det du nettopp gjorde.» Momo tillater seg selv å smile, og jeg ser plutselig hvor anspent fjeset hennes har vært. «Jeg visste ikke at du var irsk.» «Bare litt. På min fars side.» «Som McMahon?» «Ja, bare uten prinsippene.» Hun kniser. «Hva driver faren din egentlig med?» «Samme type jobb som meg.» «Er han fondsmegler?» «Nei, men han gambler, som vi gjør, på massevis av imaginære hester, later som om det er vitenskap og håper ved Gud at de vinner, og når de ikke gjør det, reiser han fra byen.» «Du store himmel,» sier Momo, så sjokkert at hun glemmer å si unnskyld meg for første gang siden jeg møtte henne. «Han høres ut som en fargerik personlighet.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.