Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 38

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR JEG SNAKKER om faren min til andre mennesker, hører jeg at jeg tar i bruk en annen stemme; objektiv, munter, ironisk. En stemme du forteller morsomme historier med. Fargerike personligheter er vidunderlige hos Dickens eller i små filmroller, når de blir spilt av oppblåste eks-matiné-idoler som kan bæres på en bølge av allmenn sympati hele veien til «beste birolle»; du vil bare ikke ha en slik i livet ditt hvis du kan få slippe. «Lat som om vi har massevis av penger, Kathy-jenta mi,» beordret pappa meg en gang. Vi satt i hagen på en pub i enden av en lang, grå rekke av byer i Nord-England. Julie og jeg satt på en benk med et glass Dandelion & Burdock, en drikk som smaker som Pepsi iblandet kreosot, men som vi trodde var favorittnektaren til fine damer. Jeg var tolv år gammel, for ør av å flytte hvert halvår til å vite hva en bestemt atferd var, og altfor trollbundet av faren min til å protestere. Selvsagt fantes det ingen penger, og når det gjorde det, tryllet Joe dem ut av mammas portemoné, for å bruke dem på en av planene hans. Men jeg lot som om vi hadde penger. Selv den gang tror jeg at jeg kunne lukte skuffelsen som slo seg ned i faren min som fuktighet, og jeg ønsket å beskytte ham fra det. Skuffelse tar sånn motet fra en mann. Kvinnene rundt ham må vedbli å late som om de ikke kan lukte det, der han sitter med skjelvende hånd og den andre hånden som holder glasset i ro, og insisterer på at det fremdeles er mye å kjempe for. Rare greier: Alle de kvinnene jeg kjenner i City, er pappajenter på en eller annen måte. (Candys pappa forsvant da hun var fem, og jeg tror hun har forsøkt å oppspore ham siden; Debras pappa drev et bilfirma i West Midlands og ble fra tid til annen observert av Deb og søstrene i helgene innimellom slagene med golf.) Døtre som streber etter å bli den sønnen som faren deres aldri fikk, døtre som var best på skolen for å få oppmerksomhet fra en mann som alltid så en annen vei, døtre som i likhet med stakkars, forrykte Antigone jager etter det flyktige gjenferdet som farskjærlighet er. Så hvorfor fortsetter alle vi pappajenter å jobbe på et sted som er så fiendtlig innstilt mot kvinner? Fordi den eneste virkelige trøsten vi får, får vi av mannens anerkjennelse. Er ikke det trist? Er ikke det jævla trist? Jeg lukker øynene og prøver å fortrenge tanker om min egen uberegnelige far. Siden han dukket opp på jobb med den bleieplanen sin, har han ringt nesten hver dag. Her en kveld la han igjen en beskjed på telefonsvareren og sa at pengene ikke strakk til. «Hvor mye ga du ham?» spurte Rich med dradd ansikt. Jeg sa et tall som var omtrent en tredjedel av den sjekken jeg skrev ut den dagen i puben, og Rich fløy i taket. «Herregud, kvinne, når skal du egentlig lære?» Et godt spørsmål. Det finnes ingen lover om medlidenhetsbegrensninger, gjør det vel? Kl. 20.18: Må ha lagt meg på sengen og sovnet. Vekkes av telefonen. Det er Richard. Han høres ufattelig forbannet ut. Sier han ikke kan finne den vaskeballen til vaskemaskinen. Paula ringte og sa hun var syk og Ben løp rundt uten bleie og det kom noe på dynen. Så han har fått av dynetrekket og stappet det inn i maskinen, men han kan ikke finne ballen. Jeg sier at ballen antagelig har viklet seg inn i laknene; han bør sjekke strykekurven. «Hvor er strykekurven?» «Strykekurven er kurven full av klær som står ved siden av strykebrettet. Rich, har du ikke engang tenkt å spørre meg hvordan det gikk?» «Hva?» «Anbudet.» «Jeg trenger deg.» «Å, kom igjen, Rich, du klarer vaskingen denne ene gangen.» «Kate, det har ingenting med vaskingen å gjøre, jeg bare trenger deg. Hvorfor kan du ikke fly hjem nå i kveld?» «Jeg kan bare ikke. Hør her, jeg tar første fly hjem i morgen.» Telefonen igjen. Jeg lar den ringe og ringe. Richard som spør om hamstermat, formodentlig, eller hvor mikrobølgeovnen står eller barnas ører. Til slutt, idet jeg tenker at det kan være et genuint problem med ungene, tar jeg telefonen. «Jeg ble glad for å vite at du er irsk. Et øyeblikk sto jeg i fare for å blande deg sammen med hun Katharine Reddy som styrer fondet mitt og som fortalte meg at hun var fransk.» «Jeg sa ikke jeg var fransk, Jack. Jeg sa jeg hadde fransk blod i årene.» Han ler: «Hva blir det neste? Cherokee-indianer? Du er litt av en gåte, du, Kate.» Nåja, jeg hører en stemme, en ansvarsbevisst, edru kvinnestemme, som ganske bestemt sier til kunden sin at hun under ingen omstendigheter ønsker å smake denne «Come Fly With Me»-cocktailen på en eller annen tåpelig veikro. Svaret hans kommer raskt tilbake over telenettet: «Ikkeno problem. De har en fantastisk ’Bewitched, bothered and bewildered’ også.» En verselinje fra sangen dukker opp i hodet mitt og jeg synger den: «Horizontally speaking, he’s at his very best.» Abelhammer plystrer lavt: «Så det er sant, du vet virkelig alt.» «Jeg vet ikke hvordan jeg kommer meg til Sinatra Inn.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.