Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 40

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 02.34: «Våkne opp, mamma, våkne opp, sjusover!» Setter meg opp i blind panikk. Skjuler brystene med hendene, skjønner så at det er mørkt. Emily? Her i New Jersey? Tar et par sekunder før jeg finner lysbryteren, et par til for å finne ut at stemmen kommer fra vekkerklokka, reiseklokka med den innspilte beskjeden som Emily ga meg til jul. Det må være på tide å stå opp hjemme i London. «Kom igjen, mamma, lathans, du kommer for sent.» Stemmen til Emily bærer preg av å være stolt over oppgaven: Når hun er sjefete, høres hun nøyaktig ut som moren sin. Jeg myser rundt i rommet etter tegn på utroskap. Kjolen min henger på en klesbøyle; sko under stolen, undertøy i en pen stabel oppå. Jack har båret meg tilbake, kledd av meg og fått meg til sengs. Som et barn. Plutselig tenker jeg hvor uutholdelig det ville ha vært hvis han var her da stemmen til Emily skrek i mørket, stanset oss i vår … Å, Gud, hodet mitt. Må hente vann. Inn på badet, skrur på lys. Lys som et bor. Skrur av lys. Drikker ett glass vann, så ett til. Ikke nok. Klyver inn i dusjen med åpen munn og lar vannet strømme inn. På vei tilbake til sengen ser jeg at det står noe på forsiden av hotellets notisblokk. Skrur på bordlampe:

    «Ting som skjer for første gang, synes å hende på ny … men hvem vet Hvor og Når?» Sov godt, hilsen Jack
Kl. 10.09: Newark flyplass: Flyet er forsinket i en evighet. Jeg ligger strak ut over en stolrad i VIP-loungen. Tåka utenfor vinduet står i stil med det ugjennomtrengelige mørket inni hodet mitt. Jeg tenker på kvelden i går mens jeg prøver ikke å tenke på kvelden i går. Utroskap à la Reddy: kun skyldfølelse og ingen sex. Glimrende, Kate, rett og slett glimrende. Du drikker deg full sammen med en kunde som bærer deg tilbake til hotellrommet, tar av alle klærne dine og høflig forlater stedet. Vanskelig å vite hva man skal føle: bli opprørt av den seksuelle invasjonen eller bli såret av mangelen på den? Kanskje Abelhammer ble frastøtt av at kombinasjonen bh–truse ikke passet sammen, eller kanskje han flyktet ved synet av Reddy-mage som, etter to graviditeter og ett akutt keisersnitt, minner om rispuddingene til bestemor – den øverste huden snurpet sammen over den knudrete sørpen under. Ett problem med å være bevisstløs i nærvær av en potensiell elsker er den manglende evnen til å suge navlen sin inn mot ryggsøylen, slik personlig trener har gitt råd om. Tanken på at Jack kledde av meg, føles som om hele meg er en silkestrømpe som glir nedover leggen. «Kate, er alt i orden?» Momo er tilbake med svart kaffe og engelske aviser. «Nei. Fryktelig. Noe nytt?» «Bare Tory-partiet som dreper hverandre. Og yrkesaktive kvinner tar knekken på seg selv. Det står at 78 prosent ville sluttet å jobbe i morgen hvis de kunne.» «Ha! Kan ikke være riktig. De av oss som er virkelig stresset, har ikke tid til å besvare idiotiske spørreundersøkelser. Hva tenker du, Momo?» Hun gjør den søte rynkegreia med nesen sin: «Unnskyld meg, men jeg kommer ikke til å få noen. Unger. Hvordan i all verden får du det til, Kate?» «Båser. De er én bås, jobb en annen; og du må forhindre at de glir over i hverandre. Det er vanskelig, men ikke umulig. Men du må få barn. Du er vakker og intelligent og det er nok av grusomme nek som reproduserer seg der ute.» Momo rister på hodet. «Jeg liker barn, det gjør jeg virkelig, men jeg vil fortsette karrieren min, og du beskrev jo selv hvordan mødre blir ansett i City. Jeg er uansett,» sier hun kjølig, «overkvalifisert til å passe på små barn.» Hvordan forklare det for henne? Så mange kvinner på Momos alder ser på sånne som meg, som blir forrykte av å leve to liv, og beslutter å utsette det å få barn så lenge som mulig. Jeg har sett det hos venninnene mine. De kommer midt i trettiårene, får panikk, velger feil fyr – hvilken som helst sæddonor holder mål da – oppdager at de ikke kan bli gravide, gir seg i kast med prøverørsbefruktning, smertefullt og ruinerende. Av og til går det bra; som oftest ikke. Vi tror at vi har overlistet naturen selv, men det er ikke for ingenting at det heter Moder jord. Hun har sin måte å slå oss i bakken på, få oss til å føle oss små. Verden kommer ikke til å gå under med et smell, men med en kvinne som stirrer inn i et glassmonter og betrakter de nedfrosne eggene sine og lurer på om hun noen gang kommer til å få tid til å tine dem opp. Jeg prøver å stenge flyplasstøyen ute og tenke på hva Emily og Ben betyr for meg, så samler jeg sammen den styrken jeg har igjen, og lar Momo få vite det: «Barn er beviset på at vi har vært her, Momo, det er dem vi går til når vi dør. De er det beste og det mest umulige, men det finnes ingenting annet. Du må tro meg. Livet er en gåte, og de er svaret. Hvis det finnes et svar, er det nødt til å være dem.» Momo strekker seg etter vesken sin og gir meg et lommetørkle. Er det tanken på barna som har fått meg til å begynne å gråte eller tanken på at jeg overhodet ikke tenkte på dem i går kveld? Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.