Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 41

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På flyet fra Newark til Heathrow, kl. 20.53: Adrenalin gjør at du bestandig får fullført en jobb, men på flyet virket det faktum at jeg har vært borte inn på meg som en bakrus. Hjem. Jeg føler at det både er livsviktig – hvordan vil de klare seg uten meg? – og smertefullt uvesentlig: de klarer seg uten meg. Når jeg er utenlands, sitter jeg på hotellrommet foran laptopen og henter opp e-postene mine ved hjelp av Remote Access. Du hører at det ringer langt bortefra, i enden av universet et sted. Det tar et par sekunder med bronkiale atmosfæriske forstyrrelser, og så danser bippene stepp ned fra satellitten og spretter tilbake. Fjernaksess. Er det ikke slik jeg kommuniserer med barna mine? Ringer dem når jeg har behov for det, men holder dem på avstand ellers. Hvis jeg noen gang er ordentlig sammen med Emily og Ben, i et par dager og netter, slår det meg alltid hvor sjokkerende livfulle de er. De er ikke den sjenerte, smilende jenta og gutten på det bildet som jeg viste til Momo nettopp, det jeg har i lommeboken min. Deres behov for meg er som behovet for vann eller lys; det har en overveldende enkelhet ved seg. Det passer ikke inn i noen av de teoriene om hva kvinner egentlig bør gjøre med livene sine; teorier som står i bøker skrevet av kvinner som aldri fikk barn, eller som fikk dem, men oppfostret dem omtrent som jeg oppfostrer mine – ved hjelp av fjernaksess. Barn forandrer hjertet ditt; det skrev de aldri i bøkene. Mens jeg sitter her på første rad på forretningsklasse og holder hendene rundt et stort glass gin, kjenner jeg det svære organet på innsiden av brystet mitt, oppsvulmet og tungt som et gresskar. Momo sitter rett ved siden av meg. Siden tårene på flyplassen har assistenten min vært engstelig oppmerksom; skremt av denne vemodige, fremmede personen som snakker om meningen med livet, og Momo vil ha tilbake normal Kate-tilstand så snart som mulig, og jeg har ganske lyst til å få henne tilbake selv. «Kate, jeg bytter min Harvard Business Review med din Vanity Fair.» Hun tilbyr meg et bilag med et sobert, grått skriftbilde. «Er det noen bilder av Johnny Depp her?» «Nei, men det er en fryktelig interessant artikkel om "Råd og advarsler om kinestetisk presentasjon". Vet du hva første punkt er?» «Knepp opp to knapper til i blusen enn det som strengt tatt er nødvendig?» «Nei, Kate, alvorlig talt. "Pass på at dine fysiske bevegelser signaliserer de intensjonene du har med kunden."» «Som jeg sa. To knapper i blusen.» (Hvorfor føler jeg meg tvunget til å drepe illusjonene til denne henrivende, alvorsfulle jenta? Kanskje jeg føler at det er best at jeg gjør det, før mennene dreper dem.) På den andre siden av midtgangen prøver en forpint brunette i en posete rosa genser å berolige et skrikende spedbarn. Hun reiser seg og rister på henne. Hun setter seg igjen og forsøker å få barnets urolige hode inn i armkroken sin; til slutt løfter hun opp genseren og byr fram et bryst. Den dresskledde på nabosetet tar ett blikk på brystkampesteinen og skynder seg ut på toalettet. Det finnes en lite kjent universallov om spedbarnsgråt: Jo mer desperat og flau moren blir, desto høyere gråter barnet. Selv uten å se meg rundt, kan jeg vurdere effekten som den mekaniske skrikingen har på mine medpassasjerer. Kabinen knitrer av uvilje: menn som prøver å jobbe, menn som prøver å hvile, kvinner som kanskje nyter sine siste par timer i frihet og ikke ønsker å bli minnet på det de har hjemme, kvinner som er borte fra sine egne unger og får et stikk av skyldfølelse. Moren har et ansiktsuttrykk som jeg kjenner altfor godt. Det består av to deler manisk unnskylding ("Beklager dette, folkens!") og tre deler trass ("Vi har betalt for plassen vår, akkurat som alle dere andre og hun er bare liten, så hva er det dere forventer?"). Barnet kan ikke være mer enn to–tre måneder gammelt; de første dunhårene, tynt som løvetannfjon, danner en krans rundt en skalle som har den samme skjøre styrken og skjønnheten som et egg. Når hun skriker, kan du se pulsen som slår i den blå gropen i tinningene. «Nei, Laura, nei, skatten, det gjør vondt,» klager moren idet spedbarnet drar iltert i det lange, mørke håret hennes. Jeg kjenner plutselig et stikk etter Ben. Han gjør også det når han er overtrett; et spedbarns frustrasjon over ikke å få sove er som frustrasjonen til en alkoholiker som blir stengt ute fra puben. Momo ser på med en noen-og-tjueårings skrekkslagne, manglende evne til å forstå. Med dempet stemme spør hun meg hvorfor kvinnen ikke kan få ungen til å være stille. «Fordi barnet ønsker å sove, men trykket i ørene hennes er antagelig veldig smertefullt. Den eneste måten å utligne trykket på er å få henne til å drikke noe, men hun klarer ikke å få tak i brystet, fordi hun er for utslitt til å suge.» Av ordet suge går det et bortskjemt lite grøss på innsiden av den grønne Donna Karan-ulljakken hennes. Sier hun synes hele den ammegreia er svært merkelig. Jeg sier at det er det motsatte av merkelig. «Det kan faktisk bli den eneste gangen i livet at kroppen din gir fullstendig mening for deg. Jeg satt der på fødestua og Emily lette etter mat og melken begynte å strømme og jeg tenkte: Jeg er en mamma!» «Høres ekkelt ut,» sier Momo. «Det var ikke ekkelt, det var oppmuntrende. Vi tilbringer hele livet med å overstyre det som er igjen av våre instinkter, og denne – hvordan er den Carole King-sangen igjen? – "Oh, you make me fee-eel like a nat-u-ral woman".» Burde ikke ha begynt å synge. Rosa Genser hørte det og tror åpenbart at jeg er sarkastisk fordi hun gjør denne moder jord-greia offentlig. Jeg prøver å gjøre det godt igjen ved å gi henne et konspiratorisk «ingenting å bekymre seg for, jeg har opplevd det selv»-smil. Men jeg har glemt at jeg har uniform på meg. Hun ser drakten og laptopen og forveksler meg åpenbart med den barnløse fienden og sender meg et tolvkalibers-blikk. Jeg må prøve å sove litt, men tankene gnistrer i hjernen min som kraftig uvær. Når jeg tenker på Jack, føler jeg, hva føler jeg? Jeg føler meg dum – hvem er han egentlig, og hva vil han med meg eller jeg med ham? Men i hovedsak føler jeg meg oppstemt, jeg føler at jeg er havnet i bakhold. Det er styrker som samler seg rundt hjertet mitt og brøler at jeg må komme ut med hendene over hodet. Av og til har jeg lyst til å overgi meg. Og så tenker jeg på barna mine, som sitter hjemme og venter, akkurat som de ugleungene i boken til Ben, på at mammaen skal komme hjem fra jakt. Jeg kan hele den fordømte greia utenat. «Og ugleungene lukket øynene sine og ønsket at Uglemammaen skulle komme. OG HUN KOM. Mykt og stille suste hun mellom trærne til Sarah og Percy og Bill. "Mamma!" ropte de, og de flakset og de danset og de hoppet opp og ned på greinen. "HVORFOR SÅ MYE OPPSTYR?" spurte Uglemor. «Dere visste jeg ville komme tilbake.»» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.