Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 43

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      18
    Moderskapets domstol

DE GANGENE KVINNEN BLE FREMSTILT for Moderskapets domstol, var det som om hun aldri ytet seg selv rettferdighet. Det var vanskelig å finne ut nøyaktig hva som gikk galt. Der sto hun med alle argumentene på tungen, de gode grunnene til hvorfor hun arbeidet, måten det var til fordel for både henne og barna, det glimrende Gloria Steinem-sitatet om at ingen mann noen gang har vært nødt til å spørre noen om råd om hvordan han skal kombinere det å være far og ha en karriere. Og så, straks hun satt på tiltalebenken, forvandlet forklaringene seg til aske i munnen hennes. Hun tenkte at det hadde noe å gjøre med at de alltid tilkalte henne om natten, når hun lå og sov, når det var opplagt at hun ikke var på sitt klareste. Rettssalen var heller ikke til noen hjelp. Den dårlige luften, eikepanelet og de sørgmodige, parykkledde figurene i svart langs veggen ga en følelse av å vitne i en gedigen kiste, mens personene fra begravelsesbyrået var tilskuere og ventet på at du skulle grave din egen grav. Og hun hatet dommeren. Måtte være minst 65 og veldig tunghørt. «Katharine Reddy,» sier dommeren med rungende røst, «i kveld fremstilles du for Moderskapets domstol, siktet for å ha gått fra et sykt barn i London mens du fløy til Amerikas forente stater på forretningsreise. Hva er din forklaring?» Å, Gud, ikke det. «Jeg dro fra Emily i London mens hun hadde feber, ja, ærede dommer. Men hvis jeg hadde trukket meg ut av anbudet på så kort varsel, ville aldri Edwin Morgan Forster gi meg en så stor utfordring igjen.» «Hva er det for en mor som reiser fra datteren sin når hun er syk?» krever dommeren å få vite mens han myser kaldt ned på henne. «Jeg gjorde det, men …« «Snakk høyere!» «Jeg gjorde det, ærede dommer. Jeg reiste fra Emily, men jeg visste at hun ville bli tatt ordentlig vare på, hun gikk på antibiotika og jeg snakket med henne hver dag og jeg planlegger å arrangere et svømmeselskap på bursdagen hennes og jeg tror oppriktig at kvinner bør være rollemodeller for døtrene sine og … jeg elsker henne så høyt.» «Mrs. Shattock.» Aktoren er på beina nå og peker på henne. «Denne domstolen har hørt at du overfor din kollega, Miss Candace Stratton, tilsto å føle en bølge av det du formulerte som ‘en nesten orgastisk lettelse’ da du forlot familien og begynte å jobbe igjen etter ferien. Hva har du å si til det?» Kvinnen ler. En mørk, bitende latter. «Det er ufattelig urimelig. Det er selvsagt fint å være et sted der du ikke blir tråkket i hælene hele tiden av noen som brøler: ’Mamma, bø!’ Jeg nekter ikke for det. Folk på jobb skjønner i det minste at du er opptatt og ber ikke om brødskive eller kjærlighet på pinne eller at du må dra opp trusa deres. Hvis det er galt å synes at det er en lettelse, så beklager jeg: Skyldig etter tiltale.» «Sa du skyldig?» Dommeren har kviknet til. «Til mitt forsvar,» fortsetter hun, «vil jeg gjerne at det skal tas med i betraktningen at jeg bygget tre sandslott i St. Davids og at jeg lot Emily pynte håret mitt med de krabbebitene hun mente var havfruesmykker. Og jeg sang alle sangene og laget alle sandwichene. Jeg laget to typer hver dag, selv om de aldri spiser annet enn chipsene …» «Mrs. Shattock, kan du vennligst holde deg til anklagene,» brøler dommeren. «Skyldig eller ikke skyldig? Sandstrandaktiviteter er ikke Moderskapets domstols anliggende.» Kvinnen legger hodet på skakke, og du kan se at noe skjelmsk, nærmest oppsetsig, trenger inn i øynene hennes. «Finnes det en Farskapets domstol, ærede dommer? Et usannsynlig dumt spørsmål. Tenk hvor lang tid det ville ta å stevne alle de sakene som har hopet seg opp. Alle de karene som bare stakk innom puben på hjemveien og ikke kom hjem til godnatthistoriene på, hva skal vi si, to tusen år?» «Stille! Stille, sier jeg. Hvis du fortsetter på denne måten, Mrs. Shattock, skal jeg få deg ført til fengselscellen.» «Høres deilig ut. Jeg kunne få sove litt.» Dommeren dundrer klubben i bordet. Han blir raskt større, og det gamle, hvite fjeset hans blir skarlagenrødt som en sprøyte som fylles med blod. I mellomtiden blir den anklagede mindre og mindre. Ikke større enn en Barbie-dukke klatrer hun opp til kanten av tiltalebenken og står der og balanserer farlig på høye hæler. Da hun begynner å brøle mot dommeren, er stemmen hennes et ørkenrottepip: «Greit, vil du virkelig høre sannheten? Skyldig. Utrolig, nevrotisk, patologisk skyldig. Hør her, jeg beklager, men jeg må gå nå. For Guds skyld, se hva klokka er.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.