Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 44

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      19
    Kjærlighet, løgner, blod

KAN DU LUKTE AT din elskede har sveket deg? Jeg er overbevist om at Richard kan det. Han har vært på meg hele tiden siden jeg kom tilbake fra New Jersey, slo seg ned på kanten av badekaret mens jeg prøvde å bløtlegge reisen bort, og insisterte på å vaske meg på ryggen, ga meg komplimenter for hårfrisyren min som ikke har forandret seg på tre år. Og stirrer og stirrer, som om han prøver å plassere noe han ikke helt klarer å sette fingeren på, for så å se fort bort når øynene våre møtes. For første gang er vi sjenerte overfor hverandre; like omhyggelig høflige som middagsgjester, i slutten av juli vil vi ha vært gift i sju år. Mens Rich låser nedenunder hopper jeg til sengs og simulerer dyp søvn for å slippe unna gjenforeningssex. Idet jeg ligger ved siden av ham med lukkede øyne flimrer en collage av skyldfølelse, arbeid, begjær og shopping forbi øyelokkene mine: brød, riskaker, Jacks smil, tunfisk på boks, sjekke kontobeholdninger, eplejuice, potetgull formet i bokstaver (spør Paula), regneark, ordet «kiss» uttalt med amerikansk aksent, slangeagurker, mandelpuddinghare, grønn gelé til gress. Ved soloppgang, når Rich og jeg endelig elsker sammen, idet barna begynner å bevege seg i sengene over hodene våre, er det noe motivert og grådig ved det, som om mannen min spilte ut en slags dyp, territoriell drift for å plante flagget sitt og kreve meg tilbake. Og jeg er, på en måte, takknemlig for å bli krevd tilbake; mindre skremmende enn å begi seg av sted til et fremmed land med merkverdige skikker, ukjente symboler. Richard ligger fremdeles besvimt oppå meg når barna kommer skrålende inn på soverommet. Emilys første reaksjon når hun oppdager at jeg er hjemme igjen, er ukomplisert glede, sekunder senere komplisert av en surmuling og et Othello-grønt blikk. Ben er så henrykt at han brister i gråt og slipper seg brått ned på sin bleiepolstrete bakende; den lille kroppen knapt i stand til å tåle de sterke følelsene. Når de begge kryper opp i sengen, setter Emily seg over skrevs på brystet til Rich og Ben legger seg i det fuktige korset som faren hans har etterlatt seg på den nakne kroppen min. Når ansiktet hans er på høyde med mitt, begynner han å peke på delene én for én: «Oie.» «Øye, ja, flink gutt.» «Nesje.» «Nese, det er riktig, Ben, så dyktig du er. Har du lært deg ord mens mamma var borte?» Pekefingeren hans, tynn som en blyant, faller til ro mellom brystene mine. «Og det, unge mann,» sier Richard mens han lener seg mot ham og flytter hånden hans forsiktig, «er det kvinnelige bryst, som moren din har et spesielt nydelig eksemplar av.» «Mamma ligner på meg, ikke sant?» sier Emily mens hun klatrer om bord og dytter Ben over på magen min hvis myke hvelving fremdeles bærer minnet om å ha ha hatt dem begge inni seg. «Meg,» kimer Ben fornøyd. «Meg, meg, meg,» hyler barna idet moren forsvinner under sitt eget kjøtt og blod. ENHVER KVINNE MED et lite barn har allerede i en viss forstand vært utro, tror jeg. Den nye kjæresten i redet er så glupsk at det eneste de andre kan gjøre, er å vente tålmodig og håpe at det er noen smuler til overs etter at den grådige gjøkungen har fortært sitt. Barn nummer to legger et enda hardere press på den voksne kjærligheten. Det er et mirakel at lidenskapen overhodet overlever, og altfor ofte dør den i løpet av de første, tidlige oppvekstårene. De første timene og dagene etter at jeg har kommet hjem fra en reise, lover jeg alltid meg selv at det er siste gang. Den lille løgnen jeg lever etter – at å jobbe bare er en av en mengde valg jeg kunne ta som ikke får innvirkning på barna mine – blir avslørt for det den er: ønsketenkning. Emily og Ben trenger meg, og det er meg de vil ha. Ja da, de forguder Richard, selvsagt gjør de det, men han er lekekameraten deres, reisefølget deres, jeg er det motsatte. Pappa er havet. Mamma er havnen; den trygge havnen som de kryper inn til for å bli så modige at de våger seg lenger og lenger ut for hver gang. Men jeg vet at jeg ikke er en havn; av og til, når det er virkelig ille, ligger jeg her og tenker at jeg er et skip i natten, og barna mine skriker som måker idet jeg passerer dem. Og så tar jeg fram kalkulatoren min og gjør regnestykkene igjen. Hvis jeg slutter å jobbe, kunne vi selge huset, kvitte oss med pantelånet og oppussingslånet som kom ut av kontroll da vi først oppdaget fuktskader og at huset var i ferd med å falle sammen. («Du trenger et solid fundament,» sa snekkeren. Det skal faen meg være sikkert.) Flytte ut av London, kjøpe et sted med en ordentlig hage, håpe at Rich kunne få seg en arkitektjobb, se om jeg kunne jobbe deltid. Ingen utenlandsferier; alt i økonomipakker, sette ned foten for overdrevne skoinnkjøp. Iblant kan jeg nesten bli rørt til tårer av den sparsommelige, ansvarsfulle husmoren jeg kunne og ville ha blitt. Men tanken på ikke å ha en inntekt etter alle disse årene, gjør meg så redd. Jeg behøver mine egne penger på samme måte som jeg behøver mine egne lunger. («Det din stakkars mor aldri hadde, var penger til å komme seg vekk,» sa tante Phyllis mens hun gned ansiktet mitt med lommetørkleet sitt.) Og hvordan ville jeg bli hvis jeg var sammen med ungene hele dagen? Barns behov er utømmelige. Du kan overstrømme dem med all din kjærlighet og tålmodighet, men når er det greit å si stopp? Aldri. Du kan aldri si stopp. Og ved å stå til tjeneste på en så uegoistisk måte, er du nødt til å undertrykke deg selv. Jeg beundrer kvinnen som klarer det, men jeg får panikk bare av tanken. Jeg kunne aldri innrømme dette overfor noen, men jeg tror at det å slutte å jobbe, er som å bli en savnet person. En av hjemmelivets Usynlige. Postkontorene i Storbritannia burde være fulle av plakater av etterlyste kvinner som mistet seg selv i barna sine og aldri ble funnet igjen. Så når mine to hopper på kroppen min mens de skriker Meg, gjentar en stemme inni meg: Meg, Meg, Meg. Kl. 07.42: Fullstendig helvete å prøve å komme seg ut av huset. Emily kunngjør at alle de tre klesantrekkene jeg har tilbudt henne, er uaktseptable. Gul er tydeligvis den nye yndlingsfargen hennes. «Men alle klærne dine er rosa.» «Rosa er dumt.» «Kom igjen, vennen, la mamma få dra opp skjørtet ditt. Et så pent skjørt.» Hun dasker meg vekk. «Jeg vil ikke ha rosa. Jeg hater rosa.» «Ikke bruk den tonen til meg, Emily Shattock. Jeg trodde du snart fyller seks, jeg, ikke to.» «Mamma, det er ikke noe hyggelig sagt.» Hvordan skal du behandle et barn som klarer å slutte med etterligningen av John McEnroe til fordel for den moralske strengheten til Dame Mary Warnock i løpet av tjue sekunder? På vei ut roper jeg til en usynlig Rich og spør om han kan få tak i en mann til å se på oppvaskmaskinen. Jeg gir en handleliste til Paula i tillegg til alle kontantene mine og passer på å si takk fire ganger. Så, akkurat idet jeg har nådd fram til døren, bryter Emily sammen i gråt nederst i trappen. Fra denne enden av gangen ser hun ikke lenger ut som en vingeskutt plageånd, men mer som en veldig liten, trist jente. Kjenner at sinnet reduseres til anger. Går tilbake og klemmer henne, tar av jakken først for å unngå sneglestripe med snørr. «Mamma, var du i Eggpaiesneip-bygningen?» «Hva?» «Jeg vil dra til Eggpaiesneip-bygningen med deg. Det er på Amerika.» «Å ja, Empire State-bygningen. Ja, skatt, mamma skal ta deg med dit en gang, når du blir større.» «Når jeg blir sju?» «Ja, når du blir sju.» Og ansiktet hennes lyser opp like fort som himmelen etter en storm.

    Fra: Jack Abelhammer Til: Kate Reddy Stor konferanse her i mai. Stopp. Innstendig krav om nærvær av fantastisk britisk fondsmegler. Stopp. Flott østersrestaurant ved Grand Central stasjon. Stopp. Kan du svelge et dusin østers? Ikke jeg. Stopp.
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.