Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 45

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 14.30: På King’s Cross-stasjonen stiger jeg om bord i et tog til York for å reise på en konferanse. Gir meg selv tillatelse til å tenke på Jack bare to ganger i timen, en utrolig selvdisiplin som bringes litt i fare av det faktum at jeg har brukt opp tildelingen min før vi har kjørt ut av stasjonen. Når jeg minnes at jeg kysser ham og han kysser meg på Sinatra Inn, har det en glødende effekt på sjelen min. Jeg føler meg full av gull. Toget rister og knirker seg løs fra plassen sin, og jeg sprer tingene mine ut over bordet; jeg har for en gangs skyld muligheten til å få sitte i fred og slappe av med avisene. Overskrift på side 2: HVORFOR BARN NUMMER TO KAN ØDELEGGE KARRIEREN. Skal i hvert fall ikke lese det. Siden Emily ble født, er jeg overbevist om at det hver måned har kommet forskning som beviser at barnet mitt spolerer jobbmulighetene mine, eller, mer smertefullt, jobben spolerer mulighetene for mitt barn. Uansett hvor du vender blikket, blir du dømt. Jeg blar meg til kvinnesiden i stedet og begynner å fylle ut noe som heter Stresstest.

    Lider du av noe av det følgende? a) Søvnløshet? b) Irritabilitet?
For Guds skyld, hva er det nå, da? Jævla mobil. Det er Rod Task. «Katie, jeg hører at anbudet med Moo Moo gikk så bra.» «Momo.» «Nemlig. Synes dere to burde slå dere sammen; forsøke å få tak i flere etiske fond.» Rod sier at han trenger å få tilgang til en Salinger-fil. Men han kommer ikke inn på pc-en min. Vil ha passordet mitt. «Ben Pampers.» «Pampas? Visste ikke at du hadde dilla på argentinere, Katie.» «Hva?» «Pampas. Slettene i Sør-Amerika, ikke sant?» «Nei, P. A. M. P. E. R. S, det er en slags, eh, kosmetikk.»
    Når tok du deg tid til å lese en bok sist?a) En gang i løpet av den siste måneden? b) Ikke siden …
Mobilen igjen. Moren min. «Har du det travelt, Kath-vennen?» «Nei da, det går fint, mamma.» Jeg lener meg tilbake mot nakkestøtten og forbereder meg på en lang samtale. Jeg kan ikke akkurat fortelle moren min at å ha det travelt ikke lenger betyr travelt slik det var i hennes tid. Å ha det travelt er ikke en morgen med en halvautomatisk vaskemaskin og et ostesmørbrød til lunsj før man henter ungene på skolen. Travelheten har virkelig fått det travelt etter min barndom; travelt har blitt globalt. Moren min tror at hvis jeg ikke ringer henne opp igjen etter 24 timer, så har det skjedd noe forferdelig. Det er vanskelig å forklare at den eneste muligheten til å ringe tilbake, vil være når noe forferdelig ikke skjer. Stormfullt er det rådende klima med overraskende utbrudd av vindstille. Mamma sier at hun bare ringte for å sjekke hvordan det går med Emily på skolen etter at venninnen Ella sluttet. Pinlig øyeblikk. Jeg ante ikke at Ella hadde sluttet. Har ikke tenkt på skolen siden jeg begynte å jobbe med anbudet. «Å, bra. Ja da, hun har tatt det veldig fint. Og hun er så flink på balletten.» Kjører inn i en tunnel. Forbindelsen blir brutt. Klumpen i magen gjør at det blir vanskelig å konsentrere seg om stresstesten. Når begynte jeg å lyve for moren min? Jeg mener ikke de obligatoriske mor–datter-usannhetene: «Senest elleve, aldri prøvd det, tre Cola-er, men alle har det, han sov på gulvet, ja, en venn av Deb, nei, ikke overtrukket, på salg, ja, et kjempekupp, bra, kunne ikke vært bedre.» Nei, ikke de løgnene som ganske enkelt er gjensidig beskyttelse. Når du er ung, beskytter moren din deg fra omverdenen, fordi hun tror at du er for ung til å forstå, og når hun blir gammel, beskytter du henne, fordi hun er for gammel til å forstå – eller til å la mer forståelse virke inn på henne. Løgnkurven går slik: ønsker å vite, vite, ønsker ikke å vite. Det jeg snakker om her, er de løgnene jeg forteller moren min om det å være mor. Jeg sier at Emily har taklet det å miste bestevenninnen sin bra, selv om jeg ikke har hørt om det. Jeg vil heller at mamma skal tro at jeg mislykkes i jobben min enn at jeg er en fremmed for barna mine. Hun tror at jeg har alt sammen, og hun er så glad på mine vegne. Jeg kan ikke fortelle henne det, kan jeg vel? Det ville være som å oppdage at Askepott ankom slottet og Prinsen ba henne om å skure peisen. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.