Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 46

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Cloisters hotell, York, kl. 19.47: Jeg ringer tilbake til moren min. Hun høres andpusten ut. Etter litt forsiktig pådriv fra meg, innrømmer hun at, ja, hun har følt seg en smule uopplagt i det siste, som, oversatt fra mammaprat, betyr at hun har mistet all følelse i armer og bein og at vitale organer bryter sammen. Å Gud. Jeg gidder ikke å legge på røret engang før jeg taster nummeret til søsteren min Julie, som bor like rundt hjørnet fra mamma. Steven, Julies eldstemann, tar telefonen. Han forteller at moren hans ser på Coronation Street, men han skal hente henne. Jeg blir fremdeles overrasket av tonen i Julies stemme; den fortryllende lespingen til lillesøsteren min har i de siste årene blitt erstattet av noe anspent og motvillig; når vi snakker sammen nå for tiden, er det som om hun er ute etter en slåsskamp om noe som er for smertefullt til å ha noe navn. Jeg kom meg vekk, og det gjorde ikke Julie. Julie ble gravid og giftet seg da du hun var 21 og hadde tre unger innen hun var 28, og det hadde ikke jeg. Mannen til Julie er elektriker, og min er arkitekt. Julie bor halvannen kilometer fra moren vår og prøver å stikke innom henne hver dag, og det gjør ikke jeg. Julie, som er flink med hendene, tjener litt ekstra ved å lage bitte små gardiner og litt møbler for et lokalt dukkehusfirma, og jeg, som er flink med hodet, gjør ikke det. (Indirekte investerer jeg antagelig mine kunders penger i arbeidsplasser i Det fjerne østen som utkonkurrerer Julies arbeidsgiver.) Julie har vært i utlandet én gang – Rimini, uheldig med været – mens det ikke er uvanlig for meg å dra to ganger på én uke. Og ingenting av dette er noens feil, men nå hersker det en atmosfære av skyldfølelse og anklage mellom søsteren min og meg. Jeg spør Julie om hun tror at mamma burde gå til lege, og sukket hennes blåser over den Penninske kjede og legger trærne flate på sin vei. «Mamma hører ikke på meg,» sier hun. «Hvis det plager deg sånn, kan du jo komme hit og fortelle henne det sjøl.» Jeg forklarer hvordan timeplanen min har sett ut når Julie avbryter: «Uansett så er det ikke noe fysisk. Hun har hatt noen problemer med noen menn som kommer til leiligheten. Sa de var ute etter penger pappa skyldte dem.» «Hvorfor har du ikke fortalt meg det?» Fra stua strømmer den sørgmodige kjenningsmelodien til Coronation Street. Julie og jeg elsket den såpeserien da vi var små; det var en periode vi slåss heftig om Ray Langton, en bilmekaniker med mørkt, bølgete hår, inntil han ble most under sin egen bil. Jeg har ikke sett den på tjue år. «Jeg har lagt igjen et par beskjeder på svareren din, Kath,» sier søsteren min, «men du er jo aldri der, er du vel?» Kl. 20.16: Konferansen er for dot.com-gründere, eller det som er igjen av dem. De fyrene som overtalte City om at de kunne spå fremtiden, viste seg å benytte seg av krystallkuler. Du ville ikke tro hvor mye risikovillig kapital som ble kastet etter firmaer som skulle selge designklær på Nettet. Men, vet du hva? Folk foretrekker å gå i butikken og prøve klærne først. (Kvinnelige fondsmeglere brant seg ikke fullt så mye da det kollapset. Da vi var flinkere til å foreta en risikovurdering, brukte vi mye mindre penger på uprøvde aksjer enn de mannlige kollegene våre. Folk sa at vi var heldige; jeg er ikke enig. Jeg tror det er medfødt: Vi må like å ha noen basisvarer i skapet for å ha noe å putte i munnen på våre små når sabeltanntigeren stenger utgangen til hulen.) Pakker ut kofferten før jeg går nedenunder for å spise middag og finner en svær konvolutt merket «Må ikke åpnes før søndag!» med Richards håndskrift. Jeg åpner den. Morsdagskort. Et av dem er et avtrykk med rød maling av Bens hender. Jeg halvt smiler, halvt skjærer grimaser av tanken på det sølet det må ha vært. Emilys kort har en tegning av meg på forsiden. Jeg har krone på og holder en grønn katt, og jeg er så høy at jeg stiller slottet ved siden av i skyggen. På innsiden har hun skrevet: «Jeg elsker mamma. Sjærlighet er så fint at jærte mit hoper og spreter.» Det er ikke sant. Jeg har glemt at det er morsdag. Mamma kommer aldri til å tilgi meg. Ringer resepsjon. «Kan du skaffe meg nummeret til Interflora?»

    Fra: Jack Abelhammer Til: Kate Reddy Kommer du til NYC? Eller skal jeg? Stopp. Tenker på deg. Stopp. Fra: Kate Reddy Til: Jack Abelhammer Nei. Stopp.
Må huske Få fikset oppvaskmaskin. Nytt teppe i trappen? Foreta kapitaloverføringer – ikke noe jævla rot nå! Ringe Jill Cooper-Clark. Søknadspapirer til barnehage for Ben? Finne ut av Emily-skoler NÅ! Sjekk til balletten. Minne Rich på å ta ut kontanter til barnevakt. PENGER TIL JUANITA! Bytte passord på pc. Paulas bursdag – BMW? Billetter til George Michael-konsert? Spa-behandling, aromatisk avslapningspute. Ringe pappa og få ordnet opp i gjelden hans. Få tid til å besøke mamma. Kjøpe Sinatra-cd. Ginseng for å få bedre hukommelse eller Gingko-sak? Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.