Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 48

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 07.41: Etter frokost er Ben, iført en smekke som en Jackson Pollock, forferdelig klengete. Paula skreller ham av meg når Winston kommer for å kjøre meg på jobb. «Så så, skatt, så så,» hører jeg at Paula sier idet jeg lukker døren bak meg. Mens jeg sitter i baksetet på Pegasus prøver jeg å lese Financial Times for å være à jour til presentasjonen min, men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det er musikk i drosjen, et jazzklaverarrangement av noe jeg nesten klarer å plassere – «Someone to watch over me«? Det låter som om pianisten har smadret melodien i tusen biter og kaster bitene opp i luften til stadighet for å se hvor de lander. Riffene er som en mann som stokker en kortstokk. Winston nynner i vei og holder seg til hovedmelodilinjen og slipper ut et lite hyl nå og da for å gi pianisten honnør for et spesielt godt parti. I dag føles min sjåførs velvære og glede som en fornærmelse, en irettesettelse. Jeg vil at han skal holde opp. «Tror du at vi kan holde oss unna New North-lysene, Winston, og kjøre rundt på baksiden? Jeg er ikke overbevist om at dette er den beste veien.» Han svarer ikke på en stund, men lar sporet spille ferdig. Så, med den siste tonen fremdeles summende i øret, sier han: «Vet du, frue, at der jeg kommer fra, tar det lang tid å gjøre noe plutselig.» «Kate, jeg heter Kate.» «Jeg vet hva du heter,» sier han. «Sånn jeg ser det, er det ingen vits å stresse rundt. Flyr du for fort, frue, flyr du forbi redet ditt.» Latteren min høres mørkere ut enn vanlig. «Vel, jeg er redd det er det mer makelige synet som en taxisjåfør kan tillate seg å …» Winston tar ikke igjen mot min snørrhovne bemerkning, han sender meg bare et langt blikk i speilet og sier tankefullt: «Tror du at jeg vil være deg? Ikke engang du vil være deg.» Det holder. «Hør her, jeg betaler ikke deg for å være psykoterapeut. Jeg betaler deg for å kjøre meg til Broadgate på kortest mulig tid, en bragd som synes å bli stadig vanskeligere for deg å klare. Jeg går av her hvis du ikke har noe imot det, det er raskere å gå.» Idet jeg gir ham 20-pundseddelen og Winston graver ned i lommen etter vekslepenger, begynner han å synge: «There’s somebody I’m longing to see / I hope that he / Turns out to be / Someone to watch over me.» Kl. 08.33: Kaster meg ut av heis rett inn i Celia Harmsworth. «Noe på jakken din, kjære?» gliser personalsjefen. «Nei. Akkurat blitt renset faktisk.» Et blikk ned på skuldrene og ser innsmurt kliss, en epålett med Bens banangrøt. Nei. Gud, hvordan kan du gjøre dette mot meg? «Jeg er forbløffet over hvordan du greier denne jobben, Katharine,» kurrer Celia, tydelig henrykt over ytterligere bevis på at jeg ikke gjør det. (Celia er en slik peppermø som nøt å være eneste kvinne i en mannsverden; det var en unnskyldning for å føle seg pen, før jentunger som meg dukket opp og ødela monopolet.) «Må være et sånt slit med alle de ungene,» sier hun hjelpsomt. «Da du var borte – på ferie, var det det? – sa jeg til Robin Cooper-Clark: Hvordan får hun det til?» «To.» «Hva behager?» «To. Alle de ungene. Jeg har to. Det er én mindre enn det Robin har.» Snur på hælen, går bort til pulten, river av meg flekkete jakke, stapper den i nederste skuff. Ubegripelig støy fra vinduet. Ute på vinduskarmen har duene bestemt seg for å flytte sammen. Hannen sitter der med en kvist i munnen og ser litt latterlig ut. Jeg kjenner igjen uttrykket. Det er sånn Rich ser ut når jeg kommer hjem med en flat pakke umonterte hyller. I mellomtiden er hunnen travelt opptatt med å omdanne en haug med små pinner til en flåtelignende fasong på omtrent samme størrelse som en middagstallerken. Å, dette er topp, de bygger rede. «Guy, ringte du kommunen om denne haukemannen? De helvetes duene er i ferd med å ta fatt på en forplantningsforestilling der ute.» Med speilet i håndvesken sjekker jeg om halsen er fri for Ben-bitt – ingen, alt klart – og så skrider jeg rolig inn til et møte med Robin Cooper-Clark og andre sjefsmeglere for å starte presentasjonen. Det går usedvanlig bra. Alle øynene i rommet er limt på meg, spesielt øynene til drittsekken Chris Bunce. Begynner åpenbart å kunne kreve seriøs respekt; taktikken å oppføre seg som en mann, aldri å nevne barna, osv., gir endelig resultater. Idet jeg bytter fra dias til overhead slår det meg plutselig at jeg er den eneste personen i rommet uten penis. Ingen lur tanke akkurat nå, Kate. Kan vi la være å tenke på pikker i en forsamling bestående av sytten menn? Apropos menn, hvorfor stirrer de så inntrengende på meg? Ser ned. Har på meg rød bh med halv cup under hvit voile-bluse, nappet fra kommodeskuff i halvmørke kl. 04.30. Å, herregud, jeg ser ut som Pamela Anderson under Oscar-utdelingen. Kl. 11.37: Jeg sitter på damedo med kinnet presset mot veggen for å avkjøle den heftige rødmen. Flislagt i svart marmor bombardert med hvite stjerner er veggen som et kart over universet; jeg føler at jeg blir sugd langt ut i verdensommet og er mer enn glad for å dra dit. Hva med å forsvinne inn i et svart hull i et par tusen år til erindringen om offentlig ydmykelse er visket ut? Jeg pleide å røyke her inne når tingene føltes håpløse; etter at jeg sluttet, synger jeg med lav stemme: «Jeg er sterk. Jeg er uovervinnelig. Jeg er kvin-ne.» Det er en Helen Reddy-sang fra skoletiden. Jeg elsket det faktum at hun het det samme som meg, og hun hørtes, ja, ut som om hun var veldig opptatt av saken, så sikker på at kvinner kunne takle alt livet kastet til dem. På college, når Debra og jeg gjorde oss i stand til en kveld på byen, spilte vi den platen om igjen og om igjen for å psyke oss opp. Danset rundt i rommet mens vi spilte ball med Debs Action Man-dukke. (Etter at han brakk beinet, sa Deb at vi måtte kalle ham Inaction Man «etter alle de håpløse kjærestene våre».)

    Å ja, jeg er vis, men det har kostet blod Ja, det har hatt sin pris Men jeg har oppnådd no’ Jeg er sterk, jeg er uovervinnelig Jeg er kvinne. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.