Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 49

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om jeg tror på likestilling mellom kjønnene? Jeg er ikke sikker. Jeg gjorde det en gang, med den lidenskapelige vissheten til en som er veldig ung og som visste absolutt alt og derfor ingenting som helst. Det var en god idé, denne likestillingen; edel, udiskutabelt rettferdig. Men hvordan i svarte skulle den fungere? De kunne gi deg gode jobber og mammapermisjon, men innen de programmerte en mann til å legge merke til at det ikke er mer toalettpapir igjen, var prosjektet dømt til å mislykkes. Kvinner har puslebitene til familielivet inni hodene sine, sånn er det bare. Hver kveld på vei hjem fra City betrakter jeg kvinnene som skynder seg av gårde i lyset av gatelyktene, handleposer som oppveier stresskofferter, eller står urolige ved bussholdeplasser som opptrekkbare lekedyr. For ikke lenge siden fortalte venninnen min Philippa at hun og mannen hadde skrevet testamente; Phil sa at hun ønsket en klausul som fastsatte at ved hennes død skulle Mark love å klippe neglene til barna. Han trodde at hun tullet. Hun tullet ikke. En lørdag sent på året i fjor kom jeg hjem fra en tur til Boston og fant Richard i gangen, klar til å frakte våre to barn til et selskap. Emily, med ubørstet hår, så ut til å ha et arr etter en slåsskamp på det ene kinnet – det var ketsjup fra lunsjen. Ben var brettet i to og ikledd noe veldig lite og flekkete aprikosfarget som jeg ikke kjente igjen. Ved nærmere øyesyn viste det seg å være noe som tilhørte en av dukkene til Emily. Da jeg antydet overfor mannen min at våre avkom så ut som om de skulle ut og tigge på undergrunnen, sa han at jeg kunne gjøre det selv hvis jeg var så kritisk. Jeg var kritisk. Jeg ville gjøre det selv.

      Fra: Kate Reddy Til: Candy Stratton Simpelthen en strålende dag hittil. Har nettopp ved en feiltakelse vist brystene til investeringssjef m/tropper. Chris Bunce kom bort til meg etterpå og sa: «Du var så proff der inne, Kate, og vel så det.» Lo som et avløp og sa noe om å legge meg ut på hjemmesiden sin. HVILKEN HJEMMESIDE? Pluss at Abelhammer har invitert meg på SX-rendezvous i New York. Hvorfor tenker menn bare med pikken? Fra: Candy Stratton Til: Kate Reddy Ingenting å bekymre seg for, du har nydelige pupper. Penismisunnelse er så avleggs. Hallo puppemisunnelse! Bunce er en dritt. Hjemmesiden hans må være Runkesentralen. Håper du skal møte opp hos Hammermannen i NYC, han høres kul ut. Jeg hater deg når du er så britisk. Candida Trøske xxx
    Kl. 13.11: Lunsj med Robin Cooper-Clark og ny kunde, Jeremy Browning, på Tartuffe. Med sin beliggenhet øverst i en bygning med utsikt over fondsbørsen har restauranten den type stillhet som, med mindre man bor i kloster, bare kan kjøpes for penger. Det må være en slik type taushet som er gull. De lave stolsetene har farge som fløtekaramellskinn og kelnerne tasser lydløst fram og tilbake. Menyen er av den typen jeg liker dårligst: mat for menn, uten omtanke for den kvinnelige gane. Da jeg spør kelneren om jeg kan få salat, sier han «Mais oui, Madame», og tilbyr meg noe med gésiers i. Jeg nikker usikkert og Robin kremter litt og sier: «Stekt krås, går jeg ut fra.» Hvordan kan noen svelge en krås? Jeg sier at jeg vil gjerne ha salaten, men om de vennligst kan beholde kråsene. Over leppene til Robin er det en Alec Guinness-antydning-til-et-smil, men kelneren morer seg ikke. Rødt blod er myntenheten i nabolaget. «Noen forbindelse til Reddy fra Worcestershire?» spør Jeremy mens Robin studerer vinkartet. Kunden vår må være i begynnelsen av femtiårene, men han holder seg godt og vet det: skibrun fra halsen og opp, treningsstudio-oppsvulmete skuldre, saftige av suksess. «Nei. Jeg tror nok ikke det. Jeg er lenger nordfra.» «Ved grensen?» «Nei, snarere Derbyshire og Yorkshire. Vi flyttet rundt omkring.» «Å ja.» Når vår nye klient har fått konstatert at jeg ikke er en som det er verdt å kjenne, og en som ikke kjenner noen som det er verdt å kjenne, føler han seg trygg på at han kan ignorere meg. I løpet av de siste ti årene har landet mitt blitt et klasseløst samfunn, men det har tatt tid før nyheten har nådd fram til folkene som hører hjemme der. For menn som Jeremy slutter England fortsatt ved Hyde Park, og så er det Skottland, der de drar for å drepe ting i august. Nord-England, det vidstrakte området mellom SW1 og Edinburgh, som helst bør reises gjennom med fly eller om natten i sovekupeen på et hurtigtog, er utlandet for dem. Jeremy Brownings forfedre erobret kanskje India, men du ville ikke få dem til å dra til et så avsidesliggende sted som Wigan. Robin ville aldri – kunne aldri – behandle meg sånn som Jeremy gjør, men så har også Robin levd sammen med Jill de siste tjue årene, hun som er overbevist om at snobber er latterlige og at kvinner skjærer inn til beinet i enhver forstand. Jeg fryder meg når jeg betrakter sjefen min i slike situasjoner. Gemyttlig, omgjengelig og ubesværet smartere enn noen av kundene sine, men han har ikke desto mindre en måte å få dem til å føle at de er kaptein på det seirende laget. Når han merker at jeg blir kjørt ut på sidelinjen av Browning-versjonen av begivenhetene, prøver han forsiktig, men bestemt, å trekke meg inn i samtalen: «Ja, Kate vil være sjefsmegler for ditt fond. Hun er den som må konsulteres om sammensetningen av porteføljene dine, og så videre. Hun kan til og med forklare den amerikanske sentralbankens gåtefulle disponeringer.» Og så, et par minutter senere, når gjesten vår har munnen full av fugl: «Det er faktisk slik, Jeremy, at Kates fond har gitt best avkastning i løpet av det siste halve året, som ut fra alle målestokker har vært en temmelig turbulent tid hva aksjeverdier angår, ville ikke du si det, Kate?» Jeg setter så stor pris på at han gjør dette, men det nytter ikke. Det er enkelte menn som bestandig foretrekker å ha med en annen mann å gjøre, hvilken som helst mann, i stedet for en kvinne, og Jeremy Browning er en av dem. Jeg ser at han strever med å plassere meg; jeg er ikke gift med ham, jeg er åpenbart ikke moren hans, jeg gikk ikke på skolen sammen med søsteren hans, og jeg er bombesikker på at jeg aldri kommer til å ligge med ham. Så han må spørre seg selv, idet han tygger på duen sin, hva er det denne jenta gjør her? Hva skal hun brukes til? Jeg har observert dette i over ti år nå, og jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg forstår det. Frykt for det ukjente? Jeremy ble tross alt stuet bort på en gutteskole fra han var sju, han gikk på et av de siste rene guttecollegene, kona Annabel går hjemme med sønnene og arvingene og, for seg selv, tenker han at alt annet er en slags forbrytelse mot tingenes naturlige orden. «Unnskyld, kan jeg få vinglasset mitt tilbake?» Jeremy pikker meg på ermet. Jeg blir klar over at jeg har skjøvet glasset til sidemannen min inn mot midten av bordet, for å forhindre at noe skulle komme til spille; en refleks fra måltider sammen med Emily og Ben. «Uff da, beklager så mye, når du har barn, tror du alltid at folk kommer til å velte ting over ende.» «Å ja, så du har barn,» sier han. «Ja, to faktisk.» «Planlegger ikke flere, håper jeg.» Denne blir hengende i luften, denne antagelsen at min fruktbarhet er en del av hans domene, at han betaler meg for å tilhøre ham alene, ikke å bære ungene til en rivaliserende hann. Jeg føler for å besvare komplimentet og sparke ham så hardt under bordet at han ikke vil kunne få flere barn. Men uttrykket «knuste baller» vil ikke ta seg ut i kunderapporten. «Naturligvis,» sier jeg og rensker bort en krås fra salaten min, «du vil få topprioritet hos meg, Jeremy.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.