Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 50

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
    Fra: Jack Abelhammer Til: Kate Reddy I forlengelse av diskusjonen om lånebegrensninger, legger jeg ved noen tanker om LÅN. Ikke mine tanker, dessverre, skjønt de ligger ganske nær opptil mine egne tanker om den personen som forvalter mitt fond.
      Det er ingen gave jeg kan tilby Et lån er alt du kan få Men en långiver er ei å forby Noe mer kan man ikke formå Å, en mann kan ta det en mann får I morgen vil du fortsatt penger ha men ei en dag om noen år Hvis død og tid er sterk vil kjærligheten være sterkest Verden vil vare lenge men dette vil vare lengst
    Fra: Kate Reddy Til: Jack Abelhammer Takk for tankene om LÅN. Som fondsmegleren din burde jeg påpeke at verdien av dine investeringer kan gå opp så vel som ned. Markedet er ganske presset for tiden, men jeg vil snart være i USA og være tilgjengelig for diskusjoner om økt risiko. Det er et vakkert dikt. K xxxxx

Kl. 03.44: Har gått fra barna, som ligger hjemme og sover, og stukket innom jobb. Ting som må ordnes. Det kan ikke vente. Jeg blir ikke borte lenge. Tjue minutter, maks førti. De vil ikke merke at jeg er borte engang. Kontoret er helt stille bortsett fra sukkene og stønnene fra maskiner som elsker med maskiner i halvmørket. Jeg jobber uforstyrret med stor effektivitet; tall som virvler under hendene mine, som en hær med maur oppstilt i tropper. Arkiverer fondsrapporten, lar skjermen få sove og lister meg ut av bygningen. Utenfor er City i et postatomkrigs-daggry – et varmt vindkast, litt dansende søppel, himmel med farge som en kasserolle. Får øye på en drosje, et uklart gult lys i horisonten. Jeg vinker idet den nærmer seg. Den stopper ikke. En annen drosje suser forbi, tom som en likbil. Desperat nå. Drosje nummer tre nærmer seg. Tråkker ut i gaten for å få den til å stoppe. Han gjør en unnamanøver for ikke å kjøre på meg, og jeg ser det store, kopparrete soppansiktet hans som mimer gjennom vinduet: «Di hææælvetes kjerring,» freser han. «Hvorfor faen ser du deg ikke for, da?» Jeg sitter på fortauskanten og gråter i frustrasjon og selvmedlidenhet når en brannbil farer oppover gaten med et utrøstelig hyl. Bilen stopper og mennene lar meg klyve om bord. Jeg er så takknemlig for skyssen at jeg glemmer å fortelle hvor jeg skal, men vi beveger oss fort gjennom kjente gater til vi når fram til min egen. Idet vi nærmer oss huset vårt, kan jeg se at en klynge mennesker står utenfor. Røyk velter ut av et av soveromsvinduene. Emilys vindu. «Unna her, vi skal ta oss av dette,» sier en mann. Jeg dundrer hendene mot døren. Jeg roper barnas navn, men jeg kan ikke høre på grunn av sirenen. Kan ikke høre meg selv skrike. Skru av sirenen. Vær så snill, kan noen være så snill å skru av den jævla sirenen … «Kate! Kate, våkne opp! Så så. Så så.» «Hva?» «Ta det med ro, elskling. Du har hatt mareritt.» Jeg setter meg opp. Nattkjolen min er gjennomvåt av svette. Inni brystkassen sitter det en fugl som krafser for å bli sluppet ut. «Jeg gikk fra barna, Rich. Det begynte å brenne.» «Så så. Alt er bra nå.» «Nei, jeg lot dem være alene. Jeg gikk på jobb. Jeg gikk fra dem.» «Nei. Nei, du gikk ikke fra dem. Hør, nå gråter Ben. Hører du, Kate?» Det er sant. Sirenen kommer ovenfra – det utrøstelige hylet til et barn som får tenner, et énmannsbrannkorps.

      21
    Søndag
HVILEDAGEN, ellers kjent som dagen for endeløst manuelt arbeid. Jeg begynner med å tømme kjøleskapet for fordervete ferdigretter. (Eller «Reddy-måltider», som svigerinnen min ynder å kalle dem.) Vasker bort eiendommelige, algelignende rester på glasshyller. Kasserer en klump med parmesan som lukter som husene til gamle mennesker. Fjerner motbydelige chicken nuggets som Paula gir barna og sørger for å gjemme dem helt på bunnen av søppelkassen. Bare frittgående for mine sårbare små. Hvor mange ganger må jeg fortelle henne det? Fyller og tømmer vaskemaskinen tre ganger. Grunnet kroniske ryggproblemer (i tre og et halvt år) kan ikke Juanita forventes å bære tungt skittentøy omkring i huset. Vasking av voksnes klær er ikke del av praktikantens plikter, selv om Paula nå og da bryter et strengt prinsipp og stapper en av mine gensere, som bare må vaskes for hånd, inn i vaskemaskinen. (Jeg vurderer bestandig om jeg skal klage på dette, men arkiverer i stedet under Pågående Paula-klager, bind 3.) I dag har jeg invitert Kirsty og Simon på «avslappende» lunsj. Det er viktig å treffe venner, huske på at livet er mer enn arbeid, bygge opp det sosiale nettverket, som forsterker følelsen av tilhørighet, etc. Det er dessuten viktig for barna å se mamma slappe av i hjemlige omgivelser, å bygge opp strålende barndomsminner, i stedet for en kvinne i sort som løper ut døren mens hun roper formaninger. Har alt fullstendig under kontroll. Kokeboken ligger åpen som en bibel på det rene lesestativet i plastikk, ingrediensene ligger i en nydelig formasjon. Her står en veldig stilig flaske olivenolje med sienafarget silkebånd. Jeg har på meg flatterende Cath Kidston-forkle med nostalgisk blomstermotiv, som nikker ironisk mot husmoren fra femtiårene, mens det samtidig signaliserer en spøkefull distanse fra det skremmende slaveriet som kvinner som moren min opplevde i hjemmet. Antagelig. Har også planlagt å skifte til uformell helgevertinnehabitt rett før gjestene ankommer: Earl jeans, rosa Donna Karan-kashmirgenser. Prøver å følge oppskriften på havrerot-, purre- og blåskimmelost-butterdeigterte, bare at Ben stadig fjellklatrer oppover beina mine mens han bruker de uklippete neglene sine som isbrodder. Hver gang jeg setter ham ned gir han fra seg brannbilulet sitt. Det er noen som lager sin egen paideig, men det er sånne folk som har sans for bondage-sex: Du beundrer innsatsen og teknikken deres uten at du nødvendigvis har lyst til å gjøre det selv. Jeg tar deigen ut av pakken og smører smeltet smør på en plate. Så legger jeg en annen plate på toppen. Veldig fredfylt. Emily kommer inn med fremskutt underleppe: «Hvor er Paula?» «Det er søndag. Paula er ikke her på søndager, vennen. Mamma og Emily skal lage noen deilige kaker sammen.» «Vil ikke. Jeg vil til Paula.» (Første gang hun sa det, sverger jeg at jeg kjente dolken trenge inn i hjertet mitt, og det er fremdeles ingenting som utkonkurrerer det, smerten etter at din førstefødte har vært utro mot deg.) «Nå vel, jeg skulle ønske du kunne hjelpe meg å lage kaker, skatt. Det blir vel gøy.» Emilys store, grå øyne overveier synet av moren hennes som leker at hun er moren hennes. «Pappa sa jeg kunne se på Snørrungene«Greit, du kan få se på Snørrungene hvis du tar på deg den blå kjolen din før Kirsty og Simon kommer.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.