Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 51

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 11.47: Alt under kontroll. Tilbake til oppskriften. «Bland sitronsaft og blåskimmelost oppi kald béchamelsaus.» Hvilken béchamelsaus? Blar om. «Oppskrift på béchamelsaus, se side 74.» Hva? Nå sier de det. Mobil ringer. Det er Rod Task. «Dårlig tidspunkt, Katie?» «Nei da, det går fint. Au! Ben, ikke gjør det. Beklager, Rod. Fortsett.» «Jeg fakser deg detaljer om møtet i morgen, Katie. Du må komme à jour med avkastning, kapitalplassering, porteføljesammensetning og strategiplan. Sånt som du kan. Unge Guy lovpriste deg her fredag kveld, sa hvor dyktig du var, alt tatt i betraktning.» «I betraktning hva?» «Å, du vet jo hvordan praten går over en karrirett.» Nei, det vet jeg ikke. Skulle gjerne ha gått ut sammen med Rod og resten av teamet for å spise indisk på fredagskvelden, om enn bare for å forhindre at den sniken Guy jakter på jobben min, men jeg måtte hjem for å lese Harry Potter. Plutselig kjenner jeg en illevarslende lukt fra stekeovnen. «Slapp av, Rod. Alt er under kontroll. Sees i morgen.» «Ta det med ro, kjære deg!» Jeg åpner stekeovnsdøren for å avdekke katastrofen. Butterdeig-saken har blitt en forsteinet skog. Ikke få panikk. Tenk, Kate, tenk. Løper ut av døren mens jeg roper formaninger. Kan Richard være så snill å kle på Ben og rydde kjøkken? Kl. 12.31: Tilbake fra supermarkedet. Ben er påkledd, men kjøkkenet ser ut som en scene fra «Donald Duck i Dresden». «Richard, jeg trodde jeg ba deg om å rydde?» Han ser forbløffet opp fra avisen. «Jeg har ryddet. Jeg har allerede satt cd-platene i alfabetisk rekkefølge.» Sparker Brio-togskinne under sofa, slenger resten av lekene inn på vaskerom og klemmer døren igjen med et tørkestativ. Erstatter havrerot- og butterdeig-katastrofen med spinatpai fra Marks & Spencer. Tar fatt på dressing. Stilig flaske olivenolje har knallrød, forseglet kork som er umulig å åpne. Prøver å dra ut kork med flaskeåpner, men skjærer bare flak av rødt skall oppi babysalaten. Bruker tenner. Hjelper ikke. Faen. Faen. Angriper kork med skarp kniv. Mister flasken og kutter håndbaken i stedet. Ser ut som selvmordsforsøk i fylla. Leter i medisinskuff. Kan bare finne ett plaster: Ole Brum. Løper opp trappene for å skifte til uformelt vertinneantrekk. Vrikker meg inn i ny jeans, men ser ikke snurten av rosa Donna Karan-kashmirgenser. Hvorfor ligger ingenting på riktig sted i dette huset? Kl. 12.58: Finner genser. Paula har gjemt den bakerst i tørkeskapet, og det er jo ikke så rart. Den har åpenbart bare så vidt overlevd vask sammen med barneklær. Har krympet sånn at den ville bare passe Tittilita Mus eller Ally McBeal. Går ned og oppdager at Ben fôrer videospilleren med blåskimmelost. Emily skriker fordi Snørrungene har stoppet. Ikke noe tegn til Richard. Dørklokke ringer. Kirsty og Simon Bing er Richards arkitektvenner. Like gamle som oss, de har ingen barn, men en vidunderlig gråblå katt, som smyger seg som røyk mellom det japanske porselenet i Clerkenwell-takleiligheten deres. Når vi er på besøk hos ekteparet Bing, tilbringer jeg mye tid med å brøle fordi Ben krabber opp trappen med åpne trinn og uten rekkverk, og myser frydefullt ned i avgrunnen. Det er en uuttalt spenning mellom de barnløse og dem av oss som er tynget ned av avkom. Før Emily ble født, leide vi en villa utenfor Siena sammen med Kirsty og Simon, og vårt nå kjølige forhold blir fra tid til annen oppvarmet av minnene om den uken i solen. Nå for tiden har Rich og jeg, hvis vi overhodet omgås andre, en tilbøyelighet til å være sammen med folk med unger. Fordi de forstår. Det plutselige behovet for å fremskaffe pizza og våtservietter, ofte samtidig; de uforutsigelige luktene og den akutte trangen til å ta en lur. Humør som svinger. Kirsty og Simon virker bestandig som om de er glade for å se oss, men jeg tror det er rimelig å si at avskjedene er spesielt overstrømmende, en opptakt til det jeg alltid forestiller meg er en eksplosjon av gjensidig lettelse idet døren lukker seg bak oss og de kan forflytte seg til den snørrfrie sofaen sin. Men i dag har de kommet hjem til oss, der hvert eneste møbel i bunn og grunn er et digert lommetørkle. Sammenlignet med dets vanlige forfatning, er kjøkkenet plettfritt, men jeg ser at Kirsty retter et forståelsesfullt smil mot den ene leken som ligger midt på gulvet, og, helt uten grunn, har jeg lyst til å dra til henne. Lunsjen går bra og jeg tar imot komplimenter for Marks & Spencer-paien med overraskende lite skamfølelse – vel, jeg strevde veldig mye med å få tak i den. Ekteparet Bings samtale rekker vidt. Var det egentlig en så god idé å holde den store salen i British Museum åpen om kveldene? «Et mislykket eksperiment,» ifølge Simon, som ville bli sjokkert hvis han fikk vite at jeg har glemt hvor British Museum faktisk ligger. Så er vi over på stillstanden i filmbransjen. Kirsty og Simon har sett en fransk film om to jenter som jobbet på en fabrikk, og ble fullstendig bergtatt av den. Rich avslører at han også har sett den. Når fikk han tid til det? «Kate har jobbet på fabrikk, har du ikke det, elskling?» «Å, så fascinerende,» sier Simon. «Ikke egentlig. Plastikklokk til spraybokser. Veldig kjedelig, veldig illeluktende og veldig dårlig betalt.» Den litt pinlige tausheten etterpå blir brutt av Kirsty. «Så hva med deg, Kate?» spør hun strålende. «Sett noen gode filmer?» «Eh. Jeg likte Snikende tiger.» Jeg tier. «Og Snikende drage.» «Skjult,» hvisker Rich. «Skjult tiger,» sier jeg, «jeg elsket de, eh, kinesiske scenene. Mike Leigh er så bra, ikke sant?» «Ang Lee,» hvisker Rich. «Jeg liker Mary Poppins,» skyter Emily inn, Gud velsigne henne, der hun kommer løpende fra den andre enden av kjøkkenet, naken, bortsett fra den grønne silkehalen til Den lille havfruen. «Jane og Michael er med faren sin på jobb i banken. Det er i nærheten av der mamma jobber og der er det mange duer.» Hun begynner å synge høyt og falskt og med et barns totale mangel på bluferdighet: «’Gi mat til fuglene, topence posen, topence, topence, topence posen.’ Gir du fuglene mat, mamma?» Nei, jeg får menn til å ta livet av dem. «Ja, selvfølgelig, vennen.» «Kan jeg få bli med deg på jobb?» «Absolutt ikke.» Kirsty og Simon ler høflig. Kirsty pirker borti en klump med orange plastilina som sitter fast mellom tennene på dessertgaffelen hennes og lurer på om de kanskje skulle begynne å tenke på å bryte opp.

      Må huske
    Unngå sosiale arrangementer som krever rene klær eller rene møbler. Liste over ting å ha med til EuroDisney. Brød? Melk. Nytt teppe i trappen. Ringe pappa. Søknadspapirer til Ben-barnehage. Ringe Jill Cooper-Clark!! Sjokoladepåskeharer!
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.