Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 55

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Søndag, kl. 15.14: Emily og jeg sammen på berg-og-dal-banen, skrikene tvinges ut av magene våre. Jeg lukker øynene og tar et polaroidbilde av minnet: Jeg har det gøy sammen med den fantastiske ungen min. Håret hennes som flyr i vinden, hånden hennes som holder fast i min. Men selv her klarer jeg ikke å flykte unna; det er noe med berg-og-dal-bane-kjøringen som sier arbeid. Aksjemarkeder som går opp, opp, opp, og så … dunk; falluken i magen åpner seg. Å, Kate, din dumme, dumme, ubegripelig ubegavete … kvinne … Gud, nei … Glemte å selge verdipapirer på torsdag. Skulle selge fem prosent av fond – Edwin Morgan Forsters politikk er å ha mer likvider og mindre aksjer når markedet går i oppløsning. Når vi når toppen, lyser Nord-Frankrike og hele karrieren min opp foran øynene mine. EMF har allerede innført ansettelsesstopp. Oppsigelser for tur. Og hvem vil være neste mann ut? Fondsmegleren som glemte å selge kundenes aksjer fordi hun var opptatt med å kjøpe jævla sjokoladepåskeharer, kan tre fram. «Jeg har fått sparken.» «Hva?» Richard tar imot oss idet vi klyver ut av det lille toget. «Jeg er blitt sagt opp. Jeg glemte det. Jeg prøvde å huske alt og så glemte jeg det.» «Katie, ta det med ro. Fortell helt rolig nå.» «Pappa, hvorfor gråter mamma?» «Mamma gråter ikke,» sier Paula, som har dukket opp fra mengden og løftet Emily opp. «Mamma hadde det så morsomt og lo sånn at tårene begynte å trille av seg selv. Okei, hvem vil ha pannekake? Vil du ha med syltetøy eller sitron? Jeg skal ha syltetøy.» «Greit at jeg tar dem med, Kate?» spør Paula fort. Og jeg nikker, fordi jeg kan åpenbart ikke snakke. Og med Ben i tralla og Emily sprettende ved siden av seg, tar Paula barna med seg. Hvordan skulle jeg klare meg uten henne? Kl. 16.40: Roligere nå. Roen til en fortapt kvinne. Absolutt ingenting å gjøre med det; det er helligdag. Kan ikke selge noe før tirsdag. Ingen vits å ødelegge resten av turen. Jeg klatrer ut av en av Den gale hattemakerens, dansende tekopp da jeg legger merke til en mann i køen som prøver å plassere meg. Det er Martin, en gammel kjæreste. Du kjenner den underlige følelsen som kan dukke opp når du møter en ekskjæreste? Jeg føler den nå. Anelsen av en lidenskap, et silkelommetørkle som blir dratt ut av hjertet mitt. Jeg snur meg fort bort og strammer de allerede stramme selene i Bens tralle. Første tanker: Grunner til ikke å bli gjenkjent av eks

    a)Har på meg gul plastikkregnkappe, kjøpt i Disneylands suvenirbutikk og dekorert med Mikke Mus-logo, lukter lettbrukt kondom. b) Håret mitt, fønet av en myggsummende hårtørker på baderommet på hotellet i dag morges, ligger klistret til hodebunnen som hårnettet til en gammel dame på sykehjem. c) Vil snart få sparken, står derfor dårlig rustet til å vise hvor utrolig bra jeg har klart meg uten ham.
Nærmere ettertanke
    a) Han kjenner meg ikke igjen. HAN KJENNER MEG IKKE IGJEN ENGANG. Har forandret meg skrekkelig og er innskrumpet og ikke lenger tiltrekkende på en mann som en gang var seksuelt besatt av meg.
Over det pastellfargete, uskarpe omrisset av virvlende tekopper møter jeg blikket til mannen. Han smiler til meg. Det er ikke Martin. Kl. 20.58: Vi reiser hjem til London med Eurostar. Ben ligger på ryggen oppå fanget mitt. Øyevippene hans er lange, hendene hans fremdeles lubne babyhender, smilehullene på knokene som luftbobler i pannekakerøre. Når han blir stor, kommer jeg ikke til å klare å fortelle ham hvor høyt jeg elsket hendene hans. Kanskje jeg ikke vil huske det. Jeg strekker meg etter laptopen, men gutten vrir seg og sukker som om han skal våkne. Jeg vil ikke sjekke e-posten likevel; det er sannsynligvis en atomutskjelling fra Rod og skadefro «medfølelse» fra den avskyelige Guy. Jeg skal forberede meg til min skjebne som blakk, hjemmeværende mor og skaffe meg khakifargete botsgensere fra Gap. Og prøve å huske teksten til «Lille Petter Edderkopp». Så, du skjønner, det var derfor jeg ikke leste e-posten fra Rod den kvelden. Der det sto at alt var bra, at alt var mye bedre enn bra.
    Fra: Rod Task Til: Kate Reddy Kate, HVOR I HELVETE ER DU? Sentralbanken satte ned renten igjen. Resten av teamet sitter med likvider opp til halsen. Du den eneste som ikke solgte. Hva er hemmeligheten din, geniet vårt? Ligger du med Greenspan? Skyv ham vekk og kom hit. Skal kjøpe en øl til deg. Hilsen Rod
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.