Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 56

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      24
    Kates triumftog

Kontorene hos Edwin Morgan Forster Tirsdag, kl. 09.27: Halleluja! Jeg er en guru. Min enestående vurdering av markedet – ellers kjent som å glemme å selge en mengde med verdipapirer og bli reddet av et overraskende rentekutt – har gitt meg midlertidig gudinnestatus på kontoret. Jeg står og henger ved kaffeautomaten mens jeg tar imot hyllest fra motvillig beundrende kolleger. «Du må være den eneste som hadde en forutanelse om at sentralbanken skulle sette ned renta og at markedet skulle ta seg opp, Kate,» kommer det undrende fra Flass-Gavin. Jeg legger ansiktet mitt i folder, som jeg håper fremviser både ydmykhet og beskjeden stolthet. «Faen også, jeg omsatte seks prosent til likvider. Det vil koste oss et par basispoeng,» stønner Ian med det rosa ansiktet. «Og Brian omsatte 15 prosent. Det er enda en spiker i hans likkiste, stakkars jævel.» Jeg nikker i medfølende nedlatenhet og sier henslengt: «Jeg omsatte faktisk bare én prosent til kontanter.» Smaker suksess og nyter sjampanjeboblene på tungen. Chris Bunce går forbi på vei til herretoalettet og klarer nesten ikke å se meg i øynene. Momo kommer bort og gir meg et tørt, kort kyss, som lander på kinnet mitt omtrent samtidig som Guys blikk borer seg inn mellom skulderbladene mine. På den andre siden av kontoret ser jeg Robin Cooper-Clark nærme seg med et fornøyd smil, som om han var en biskop og jeg var en heldig, ung kapellan. «Og på den tredje dag sto hun opp,» sier Robin. «Vel, vel, Miss Reddy, hvem påstår at påsken ikke har noen mening lenger?» Han vet det. Han vet det. Selvfølgelig vet han det, for helvete. Skarpeste mannen i solsystemet. «Jeg var veldig heldig, Robin. Alan Greenspan rullet steinen vekk fra graven.» «Du var veldig heldig, Kate, og du er veldig flink. Flinke folk fortjener å være heldige. Fortalte forresten Rod at vi vil du skal dra til Frankfurt?» Når jeg setter meg ved pulten min, svever jeg sånn at jeg praktisk talt ikke behøver noen stol. Tar en titt på valutakursene, sjekker markedet, henter deretter opp e-postene mine. Smiler når jeg ser at det ligger to fra min beste venninne øverst i innboksen. Fra: Debra Richardson Til: Kate Reddy, EMF Prøver desperat å finne ny praktikant. Anka stormet på dør etter at jeg konfronterte henne med tingene hun hadde stjålet. Jims mor har kommet på besøk fra Surrey for å hjelpe til litt, men hun må dra tilbake fredag. Hjelp!!!! Noen ideer? De fleste kandidater ser ut til å kreve bil, resten er 37 m/alvorlige personlighetsforstyrrelser og krever like høy lønn som en Vogue-redaktør. Grunner til å slutte å jobbe: fordi jeg ikke har råd til å jobbe lenger! Når begynner den morsomme delen av livet vårt? Når man sier: «Endelig! Så det var dette alt slitet og all smerten var til for!» Lunsj torsd????? PS: Må prøve å gi livet en mer positiv dreining. Jeg vet jo at det finnes folk der ute som lever i ussel fattigdom u/sko, osv. Fra: Kate Reddy Til: Debra Richardson Vel, jeg er GLAD at hun er borte. Bra at du konfronterte henne. Du vil snart finne ny – ikke få panikk! Australske jenter er veldig flinke, har jeg hørt. Skal sende deg tlf.nr. til byråer og spørre Paula om hun vet om noen som er på jakt etter jobb. Er stjerne på kontoret i dag. Ren flaks. Hvis du blir utsatt for Seier og Katastrofe Og selger det siste som om det var det første – DA kan du være en Kvinne, jenta mi! Og belønningen? Tur til Tyskland på lavprisbillett – flyselskap som heter Gå eller Stå eller Nå eller noe sånt. Auf Wiedersehen, kjære deg. Kan vi flytte lunsjen? Unnskyld, kjærlig hilsen K xxxxx Fra: Candy Stratton Til: Kate Reddy Å, faen. Er gravid. Jeg ser umiddelbart bort til det stedet Candy sitter. Idet hun fornemmer blikket mitt, ser hun opp fra arbeidet og gir et lite vink. Det er som om det er et barn som vinker, morsom og trist på samme tid. CANDY ER GRAVID. Ikke bare gått over tiden, men gravid. Minst fire og en halv måned på vei, ifølge legekontoret i Wimpole Street der hun var i går. Menstruasjonen hadde vært ganske uregelmessig i et par år – sikkert på grunn av dopet – og hun hadde ikke lagt merke til noe uvanlig, bortsett fra at hun hadde lagt på seg litt og hadde ømme bryster, som hun tilskrev heftig sex med Darren, kredittanalyse-spesialisten fra finansdepartementet som hun traff på en skiferie nylig. «Jeg skal ta det bort.» «Bra.» Vi er på Corney & Barrow og sitter på stamplassen vår med utsikt over plassen som er skøytebane om vinteren. Candy skal ha et glass champagne, jeg en flaske Evian. «Du behøver ikke være så fordømt enig hvis du ikke er det, Kate.» «Jeg sier bare at jeg støtter deg uansett hvilken beslutning du tar.» «Beslutning? Det er ingen beslutning, kjære deg, det er en helvetes katastrofe.» «Jeg tenker bare at, eh, en abort så sent ikke kan være så gøy.» «Og å oppdra en unge alene i tjue år er gøy?» «Det er ikke umulig, og du er 36 år.» «37 på torsdag faktisk.» «Ja vel, så tiden løper fra deg.» «Jeg tar det bort.» «Bra.» «Hva?» «Ingenting.» «Jeg kjenner dine ‘ingenting’, Kate.» «Det er bare det at jeg tror du virkelig vil kunne angre på det, det er bare det.» Hun stumper sigaretten sin og tenner en ny. «Det er et sted i Hammersmith. Ikke billig, men de gjør det veldig sent, uten noen spørsmål.» «Bra. Jeg blir med deg.» «Nei.» «Men jeg lar deg ikke gå dit alene.» «Det er ikke noe venninnetreff, det er en jævla abort.» Jeg gransker ansiktet til venninnen min. «Hva om barnet gråter?» «Hva er dette for noe, Kate, er du blitt en sånn fanatisk abortmotstander?» «Det har forekommet at fostre gråter på det stadiet. Jeg vet at du er tøff, men det ville ha tatt knekken på meg.» «Kan vi få et glass til her borte?» gestikulerer hun til bartenderen. «Så, kom igjen, da, fortell.» «Hva?» «Om unger.» «Det kan jeg ikke. Du må oppleve det selv.» «Kom an, Kate, du kan selge hva som helst til hvem som helst. Prøv.» Uttrykket i ansiktet hennes. Et sånt Candy-uttrykk, trassig og knust på samme tid; ansiktsuttrykket til en sjuåring som har falt ned fra et tre hun ikke får lov til å klatre i, og som ikke har lyst til å gråte selv om det gjør fryktelig vondt. Jeg har lyst til å legge armene rundt henne, men hun ville ha skjøvet meg bort i stedet for å vise hvor mye hun hadde trengt den klemmen. Den eneste måten å få henne til å kjøpe noe som helst på, er å få det til å høres ut som om det er en sjanse bare en idiot ville avslå. «Du vet de to dagene jeg fødte ungene mine?» Hun nikker. «Vel, hvis jeg bare kunne beholde to dager av livet mitt, er det de to dagene jeg ville ha valgt.» «Hvorfor det?» «Ærefrykt.» «Ærefrykt?» Candy spruter ut i en stor, ond latter. «Du kan ikke drikke, du kan ikke røyke, du kan ikke gå ut om kveldene, puppene dine ser ut som to døde gnagere, fitta di er strukket lenger enn den jævla tunnelen til Holland, og hun snakker om ærefrykt. Herregud, la meg høre de andre lyspunktene, mor.» Salget mislykkes. «Jeg må gå nå, Cand. Mail meg dato og klokkeslett og så møter jeg deg der.» «Jeg skal ta det bort.» «Bra.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.