Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 58

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      26
    En mors død

JILL COOPER-CLARK DØDE fredfullt i sitt hjem tidlig mandag morgen. Hun ble 47 år. Fikk diagnosen kreft like etter at barna sluttet skolen i fjor sommer, og sykdommen spredte seg gjennom henne som en skogbrann. Kirurgene gikk inn først, og etter dem en elitestyrke av farmakologer og røntgenleger, som alle prøvde å få brannen under kontroll. Men kreften var uslokkelig – bryster, lunger, bukspyttkjertel. Det var som om Jills energi – hun var den mest umåtelig energiske personen jeg noen gang hadde truffet – ble brukt mot henne; som om selve livskraften kunne kapres og tvinges inn i dødens grusomme tjeneste. Sist jeg så henne var i selskapet til Edwin Morgan Forster, et billioner trillioner-party med arabisk tema, med ekte sand og en sint kamel. Iført en turban for å skjule sin nesten skallete isse, fikk Jill meg, som vanlig, til å le. «Den brente jords taktikk, Kate, du kan ikke forestille deg hvor jævlig primitiv behandlingen er. Jeg føler meg som en middelalderlandsby som blir jevnet med jorden. Bortsett fra at man heller ville foretrekke å bli plyndret av vikinger enn av onkologer, er du ikke enig?» Før behandlingen startet, hadde Jill tykt, glansfullt, kastanjebrunt hår og en sånn keltisk melkehvit hud med et dryss av kanelfregner. Tre barn – kraftige gutter, alle sammen – hadde ikke klart å ødelegge den viltre kroppen til den tidligere angrepsspilleren på kurvballaget. Robin sa at hvis du skulle få et fullstendig inntrykk av hustruen hans, måtte du se tennis-backhanden hennes; akkurat idet du trodde at det hele var over, da det ikke var noen mulighet for at hun kunne nå ballen, ville hun slenge seg og slå den langs linjen. Jeg så at hun gjorde det på landstedet til Cooper-Clark for to somre siden, og da Jill traff ballen, slapp hun ut et utfordrende «Ha!». Jeg tror vi alle ventet på at hun skulle bruke det slaget mot kreften. Jill etterlater seg tre sønner og en ektemann, som nettopp har gått ut av heisen. Jeg hører det stilige smekket fra de svarte Lobbs-skoene hans over bøkeparketten i vestibylen, som kanskje ville blitt brukt som dansegulv hvis dette var en annen, mykere type firma. Vi er begge fryktelig tidlig på jobb; Robin for å ta igjen det forsømte, jeg for å være i forkant. Han rasler omkring på kontoret sitt; hoster, åpner og lukker en skuff. Jeg kommer inn med en kopp te til ham, og det er han som begynner. «Å, hallo, Kate. Vet du, jeg er så lei meg for å overlate alt til deg. Jeg vet hvor mye mas det blir, og dette på toppen av alt det der med Salinger. Men etter begravelsen er jeg her for fullt igjen.» «Ikke bekymre deg. Alt er under kontroll.» Løgn. Jeg har lyst til å spørre ham hvordan han har det, men varselssystemet hans, det som oppdager smertefulle, personlige spørsmål, lyser rødt. Så jeg spør om noe annet. «Hvordan har guttene det?» «Vel, vi er heldigere enn mange andre,» sier Robin, mens han går behendig over til investeringssjef-rollen. «Tim studerer i Bristol nå, vet du, Sam er i ferd med å avslutte videregående, og Alex er snart ni. De er ikke så små lenger, så de trenger ikke, eh, en mor på samme måte som små gutter virkelig trenger mødrene sine.» Og så lager han en lyd som ingen har hørt i kontorene til Edwin Morgan Forster før. Noe midt imellom et brøl og et stønn, og nesten umenneskelig, eller kanskje altfor menneskelig, og jeg har ikke lyst til å høre det en gang til. Han presser fingrene over neseryggen et par heftige sekunder og vender seg så mot meg igjen. «Jill etterlot seg dette,» sier han og gir meg en bunke med ark. Tjue sider med pen håndskrift under tittelen «Familien din – hvordan den fungerer!» «Alt står her,» sier han og rister undrende på hodet. «Hun forteller til og med hvor den fordømte julepynten er. Du ville bli forbløffet over hvor mye som må huskes på, Kate.» Nei, det ville jeg ikke. Fredag, kl. 12.33: Hvis jeg går fra kontoret nå, vil jeg rekke Jills begravelse i Sussex klokka tre, og ha god tid til å kjøpe meg en sandwich på vei til togstasjonen. Momo og jeg går gjennom noen saker til et annet anbud. Momo spør om jeg kjente kona til Mr. Cooper-Clark godt, og jeg sier at Jill var et fantastisk menneske. Momo ser tvilende ut. «Men hun jobbet ikke, gjorde hun vel?» Jeg betrakter Momos ansikt. Hvor gammel er hun – 24, 25? Så ung at hun ikke skjønner hva kvinner måtte finne seg i før; så ung at hun tar sin egen frihet for gitt. Jeg er rolig når jeg sier: «Jill hadde en lederjobb i statsadministrasjonen fram til Sam, hennes andre sønn, var to år gammel. Hun ville vært sjef for innenriksdepartementet i dag, men hun bestemte seg for å ta seg av sitt eget department i stedet. Hun mente ganske enkelt at hun og Robin ikke kunne ha krevende jobber begge to uten at barna ville bli skadelidende. Hun sa hun prøvde å tro det var mulig, men at hjertet hennes ikke tillot det.» Momo bøyer seg ned for å kaste noe i søppelbøtta, og utenfor vinduet kan jeg se at duen har blåst opp fjærene sine som en krinoline over eggene sine. Pappaduen er ikke å se noe sted. Hvor er han? «Å, så trist,» sier Momo. «Jeg mener, så bortkastet ikke å gjøre noe ut av livet sitt.» Kl. 01.11: Hvis jeg går fra kontoret nå, bør jeg rekke toget. Kl. 01.27: Løper ut av kontoret idet sekretæren til Robin gir meg Jills familienotat; han har glemt det. Jeg spurter til Cannon Street. Innen jeg når fram til elva, surkler det i lungene mine, svetteperler strømmer over brystene mine som et ødelagt halsbånd. Snubler i trappen opp til stasjonen og flenger opp venstre kne av strømpebukse. Pokker. Pokker. Stormer gjennom avgangshallen, sklir inn i Knickerbox og grabber til meg den første sorte strømpebuksen jeg får øye på. Ber forvirret jente om å beholde vekslepengene. Ved avsperringen gliser vakten og sier «For sent». Svinger meg over sperringen, hopper på aksellererende tog forfulgt av vakt. Gjennom vinduet forsvinner London overraskende fort, alt det grå flyter snart over i åpent landskap. Jeg klarer nesten ikke å se på våren; så øredøvende grønn, så barnslig håpefull. Jeg kjøper en kopp kaffe fra trallen som kommer forbi, og åpner stresskofferten min for å ta ut noe arbeid. Øverst i bunken ligger Jills familienotat. Jeg burde ikke lese det, men jeg har virkelig lyst til å lese det. Jeg har lyst til å høre venninnen min igjen, selv om det bare er ordene hennes som er skrevet ned. Kanskje jeg bare kan titte på én side?

    Når du bader Alex, må du ikke glemme å vaske mellom fingrene hans, der er det vanligvis massevis av svart rusk og rosingørr! HUSK å tilsette Oilatum (turkis flaske, hvit skrift) i vannet for eksemen hans. Lat som om det er badeskum, er du snill, han hater å bli minnet på at han har eksem. Alex kommer til å si at han ikke liker pasta. Han liker pasta. Så insister. Insister forsiktig. Ja, han kan få Cheese Whirl – motbydelig, selvlysende, uten ost – men bare hvis han spiser ordentlig ost også. Nei, han kan ikke leve av sukkermais. Foreslår at familien går over til Red Bush-te (skal være kreftforebyggende). Jeg lovet Sam at han kunne få kontaktlinser til 15-årsdagen sin. Når du skal til å kjefte på ham, tell til ti inni deg og tenk «testosteron». Jeg lover at han ikke kommer til å være i opprør lenge. Husker du hvor bekymret vi var for Tim og så fint som han har klart seg? Timmys nåværende kjæreste heter Sharmila – nydelig, v. smart fra Bradford. Foreldrene hennes misliker lat, hvit gutt – vår – så kanskje du kunne invitere dem og gjøre sjarmoffensiven din? (Faren, Deepak, er ivrig golfspiller; begge vegetarianere.) Tim vil late som om han hater det når du spør, men vil bli kjempeglad når det finner sted. BURSDAGER: Din mors yndlingsparfyme er Diorissima. Kassetter er en sikker vinner. Alt av Bryn Terfel, bortsett fra Oklahoma!, som vi ga i fjor. I tillegg til bøker av Alan Bennett og gelékonfekt. Moren min liker alt av Margaret Forster eller Antonia Fraser. Vil du gi ringene mine til mamma, eller kanskje du skulle beholde dem en stund hvis en av guttene skulle ønske å bruke dem til forlovelsesring når den tid kommer? FADDERBARN: Dine fadderbarn er Harry (Paxton), Lucy (Goodridge) og Alice (Benson). Bursdagene deres står avmerket på kalenderen ved siden av kjøleskapet. I presangskuffen, nederst i arkivskapet på kontoret, ligger det gaver som er merket med initialene deres, slik at du skulle være rustet til neste jul. Ekteskapet til Simon og Clare hangler litt, så kanskje du skulle ta Harry med ut og la ham få vite at du er der hvis han trenger deg. Ikke glem at Lucy skal konfirmeres i september. ANDRE PROBLEMER: 1) Hvordan bruke vaskemaskinen. I nødstilfeller er det kanskje fint å vite. Se Brun Bok. NB: vasketemperatur på ullsokkene dine. 2) Størrelse på søppelposer. Ditto. 3) Vaskehjelp: mandager og torsdager. Sju pund i timen i tillegg til at vi hjelper Jean med større regninger og ferier. Alenemor. Datteren heter Aileen. Skal bli sykepleier. 4) Barnevakter: telefonnumre i Grønn Bok. IKKE Jodie som hadde sex med kjæreste i vår seng mens vi var i Glyndebourne-operaen. 5) Arnikadråper mot skrubbsår (medisinskapet på badet). 6) Ignatiadråper mot sorg (gul flaske, nattbordet mitt). 7) Postmann heter Pat (faktisk); avisgutt er jente (Holly). Søppelmenn kommer tirsdag morgen; tar ikke hageavfall. Julegratiale i Brun Bok – vær sjenerøs! 8) Etter begravelsen kan guttene snakke med Maggie, rådgiver på sykehuset. Litt alternativ etter din smak, men jeg tror at guttene vil like henne godt, og de vil kanskje fortelle henne ting som de ikke vil fortelle deg, av frykt for å gjøre deg urolig, elskling. Gi dem et kyss fra meg, og ikke slutt med det bare fordi de blir høyere enn deg, lover du det?
Alt sammen står der. Side opp og side ned. Alle detaljene om barnas liv, dagsrytmen deres. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor dårlig kvalifisert jeg ville være til å skrive en slik huskeliste til Richard. På bursdagssiden er det en flekk på størrelse med en kopp. Noe oljeaktig med melisskorpe. Jill må ha bakt mens hun skrev. Jeg har lyst til å lese videre, men blir forhindret av tårer som gjør bokstavene utydelige. Jeg tar opp Daily Telegraph i stedet og blar meg fram til nekrologene. I dag er det en fremragende biolog, en mann som drev IBM i sekstiårene, og en platinablond nattklubbartist ved navn Dizzy, som «svermet for» Douglas Fairbanks og Aga Khan. Ingen Cooper-Clark å se. Et sånt liv som Jill levde, blir ikke bevart for ettertiden. Hva var det Momo kalte det: «bortkastet«? Hvordan kan all den kjærligheten være bortkastet? Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.