Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 63

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 23.12: Finner melispakken kilt fast bakerst i skapet, under en dryppende flaske soyasaus. Ett år etter at den har gått ut på dato kommer melisen ut av pakken i én klump. Den ligner ganske mye på en av de Apollo-månesteinene som faren min laget for tretti år siden. Eller førsteklasses kokain for 50 000 pund. Det er heldigvis ikke det siste, ville i så fall spist hele klumpen alene, lagt meg ned på kjøkkengulvet og ventet på en barmhjertig og brå død. Det burde uansett være akkurat nok til å dekke kaken. Det tar åtte minutter å knuse melissteinen til pulver. Jeg er forsiktig med ikke å blande i for mye varmt vann, så sper jeg oppi en bitte liten dråpe gul konditorfarge. Dette bringer fram en anelse blek sitronfarge; litt tynn, litt – hvordan skal jeg formulere det? – litt som den fargen som moren til den flinkeste gutten på skolen har på kjolen sin på skoleavslutningen. Trenger noe muntrere til en bursdag: eggeplommegul, Van Gogh-gul. Oppildnet tilsetter jeg et par dråper til. Nå er fargen både mer vassen og intens, som en stram urinprøve. Jeg tilsetter enda to dråper og rører heftig. Jeg betrakter gråtferdig innholdet i skålen når Rich kommer inn på kjøkkenet og snakker om en dokumentarfilm om barns utvikling. «Visste du at spedbarn identifiserer seg med sitt eget kjønn allerede fra de er tre måneder gamle? Antagelig derfor Ben sitter på potta hele dagen og leser sportssidene. Som far så … Herregud, Kate, hva er dét?» Rich har fått øye på glasuren. Glasuren har nå farge som noe som, hvis du var snill, kunne beskrives som okergul. Den har en urovekkende likhet med en av Bens mer utfordrende bleier. Richard ler. Den utilgivelige, frigjørende latteren som slippes ut når du bare er så fantastisk takknemlig for at noen andre har gjort det store, og ikke du. «Slapp av, elskling,» sier han, «dette løser vi. Vi har glasur med farge som møkk, så da kan vi lage – en kukake! Har vi hvite sjokoladebønner?» Søndag, kl. 19.19: Selskapet gikk ganske bra, hvis du ser bort fra at Joshua Mayhew kastet opp i gangen, og episoden da jeg bar inn kaken og sang bursdagssangen. «Men, mamma, jeg vil ikke ha brun glasur,» jamret hun. «Den er ikke brun, vennen, den er gul.» «Jeg vil ikke ha gul. Jeg vil ha rosa.» Når alle de atten gjestene har gått, setter jeg i gang med å rydde – juicekartonger som ser ut som punkterte lunger, Barbie-papptallerkener, 36 urørte eggesmørbrød (som var der for å få foreldrene til å føle seg mer vel; et barn med selvrespekten i behold ville ikke ta én bit av noe som var så fullstendig fritt for tilsetningsstoffer). Tidligere i dag sendte jeg en e-post til Jack Abelhammer og foreslo at det under slike omstendigheter kanskje var best om en av mine kolleger overtok fondet hans. Følelsene mine for ham – det begynte som en lett forelskelse og føles nå som om jeg ligger under en dampveivals – har gjort vårt profesjonelle forhold vanskelig å håndtere. Tonen i e-posten var vennlig, men bestemt. I et par timer etterpå følte jeg en glød av tilfredshet over en så fornuftig handling, som den kraftigste lyspæra på moderskapets himmel. Skjønt, så har lyspæra gått. Enten det eller så har jeg snublet i ledningen og koblet meg selv fra hovednettet; ingen elektrisitet, ingen energistrøm, absolutt ingen nyheter. Jeg har sjekket om det er kommet noen e-post fra ham fem ganger allerede. Kom an, Kate, nå må du bli voksen; slutt å oppføre deg som en elskovssyk tenåring. I min selvfornektelse har jeg så langt spist to Barbie-sjokolader, en skål med saltstenger og helt en halv flaske gin oppi den hjemmelagde saften som jeg kjøpte på Marks & Spencer og tømte oppi en rosa mugge for at den skulle se ut som om jeg hadde laget den selv. Det er en varm kveld; seig, tørster etter regn. Viften som jeg gravde fram under trappen, er til ingen nytte; den står på kjøkkenbordet og rører den klamme luften sløvt rundt. Tidligere var det antydning til torden i luften, akkurat idet vi forlot svømmehallen i firetiden, men det hørtes mer ut som papirrasling enn det buldrende brølet vi trenger for å skremme bort varmen. Herregud, så varmt. Og lukten. Jeg er ute i hagen og gnikker på gulvryen som Joshua Mayhem kastet opp på. Havregrynsoppkastet er spekket med pastellfargete marengskupler. Jeg la merke til at Josh så blek og klam ut under pakkeleken, og klarte å få ham ut i gangen, men idet jeg strevde med å få opp entrédøren, deponerte han bursdagsmaten på teppet. Da moren hans dukket opp, skrek hun: «Hva er det som har skjedd med stakkars, lille Joshie?» Jeg klarte å undertrykke det opplagte svaret: Det som har skjedd, er at lille Joshie har bombardert et uzbekistansk kelimteppe verdt 500 pund. Hvis det hadde vært innholdet i mitt barns mage, hadde jeg satt meg på knærne og skrevet en sjekk med en gang. Men Imogen Mayhew, en person som er så sunn at hele skikkelsen ser ut til å være laget av kamomille, krevde bare å få vite om Joshua hadde fått lov til å få «overdrevent mye sukker». Jeg lo en klingende vertinnelatter og sa at sukker tradisjonelt var hovedbestanddelen i bursdagsselskaper, men Imogen lo ikke sammen med meg. Hun gikk med en mine som sa at jeg kunne forvente en nært forestående rettstvist angående mine Nigella Lawson-muffins. Så snart hun var ute av døren skjedde det et annet sammenstøt, med Angela Brunt, som lå på kne ved jakkene og skrapte jordbærsorbet av den grønne fløyelskjolen til Davina. «Har du fått Emily inn på noen skole ennå, Kate?» «Jgnei.» «Vel, Davina har garantert fått plass på HolbRuuk House, men hun skal ha sitt andre intervju på Piper Place på torsdag, og det er den skolen vi satser på, fordi den åpner dørene for så mange andre ting, ikke sant, vel?» «Jo, ikke sant, vel.» Etter å ha vasket hendene mine for å prøve å få bort oppkastlukten, går jeg inn i stuen der Richard har sluknet på sofaen med kulturbilaget til søndagsavisen over ansiktet. Hver gang han puster ut, blåser han opp brystene til Madonna, som det er bilde av på forsiden, over en artikkel med tittelen: «Fra Jomfru til Velsignet Moder.» Kanskje jeg skulle ringe Madonna og ha en mor-til-mor-prat om hvordan man vasker oppkast av et kelimteppe? Hun har formodentlig ansatt et menneske til å ta seg av gjester som kaster opp i selskapene til datteren sin. Sånn som jeg hater de berømte Mødrene-som-har-alt, som skryter av hvor mye de realiserer seg selv når du bare vet at de har en lang rekke med reservemammaer som gjør alt sammen for dem? «Rich?» «Hmmmmm?» Avisen glir ned til nesen hans. «Vi er nødt til å få Emily inn på Piper Place.» «Hvorfor det?» «Fordi det åpner så mange dører.» «Du har snakket med Angela Brunt igjen.» «Jgnei.» «Katie, den stakkars ungen til den dama er satt under et sånt press at hun kommer til å ende opp som nabolagets narkolanger.» «Men hun kan spille obo.» «Greit, nabolagets obospillende narkolanger, da. Dattera di kan hele Mary Poppins utenat, så gi henne en sjanse, hva?» Richard tilbrakte mesteparten av tiden i svømmehallen ute på dypet sammen med Mathilde, moren til Laurent som går i klassen til Em. Jeg var inne på grunna og dro ti hylende barn rundt på en oransje gummislange. I bilen på vei hjem sa Rich: «Franske kvinner holder seg i god form, ikke sant?» Han hørtes akkurat ut som moren sin. «Mathilde jobber ikke,» sa jeg strengt. «Hva har det med saken å gjøre?» «Etter at man har fylt 30, er det å holde kroppen i form en fulltidsjobb. Og jeg har allerede en sånn, i tilfelle du ikke har lagt merke til det.» Et øyeblikk hvilte han hodet sitt mot rattet. «Det var ingen kritikk mot deg, Kate. Ikke alt er kritikk mot deg, vet du.» Når kjøkkenet er rent og jeg har krabbet langs hele lengden av gangen og plukket opp små, oransje ostepopbiter med tommel og pekefinger – hvis jeg bruker støvsugeren, kommer de til å våkne – setter jeg meg ned i fem minutter for å se på tv. En time senere våkner jeg av telefonen. Det er Barbara, svigermoren min. «Jeg får ikke håpe at du synes jeg blander meg oppi ting, Katharine, men Richard hørtes fryktelig nedtrykt ut da jeg snakket med ham forleden. Jeg har selvsagt ingenting med det, men forsømmer man en bestemt avdeling, vel, så vil hele butikken stenge før du vet ordet av det.» «Ja da, Barbara, men Emily har hatt bursdagsselskap og …» «I alle fall, Richards far og jeg kommer ned en tur på lørdag for å gå på den fabelaktige utstillingen i Royal Academy.» Jeg er klar over at pausen betyr at jeg skal si noe. «Å, så fint, Barbara, hvor skal dere bo?» «Ikke gjør dere så mye umak nå, hva? Du kjenner Donald og meg, varmt vann og en ren seng og så vil alt være i den skjønneste orden for oss.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.