Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 65

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      30
    Tassingen av bitte små føtter

Kl. 11.29: Nært forestående besøk av svigerforeldre gjør luften urolig, som buldringen fra en antilopeflokk som nærmer seg. «Ikke gjør deg noe umak, kjære,» sier mannen min. «Hva har du planlagt å ha til lunsj på søndag?» «Ikke gjør deg noe umak, Katharine,» sier Barbara, som ringer for tredje gang. Så da gjør du deg ikke noe umak, og når de kommer, vil hun kaste ett blikk inn i kjøleskapet, fikle med perlekjedet sitt som om det var en rosenkrans og hale Donald med seg ut i bilen. De kommer tilbake med hele Sainsbury, «så har vi noe hvis det skulle skje noe uforutsett». Denne gang er imidlertid alt under kontroll. Jeg skal ikke komme til kort: Det er rent sengetøy på gjestesengene og rene, hvite håndklær, hugget tak i på Marks & Spencer i lunsjpausen. Jeg har til og med puttet en nikkende kvist med liljekonvaller oppi en vase og satt ved siden av sengen, for å gi det hyggelige, kvinnelige draget av den typen som Cheryl, min Muffia-svigerinne, praktiserer. Dessuten må jeg huske å grave fram alle de presangene vi har fått av Donald og Barbara opp gjennom årene, og dandere dem rundt omkring:

    Akvarell av solnedgang over Coniston av «den berømte lokale kunstneren Pamela Anderson» (ikke i familie, dessverre) Royal Worcester-eggekokere (x 4) Elektrisk wok Dick Francis-roman, innbundet Beatrix Potter-jubileumskakefat. Dessuten var det helt sikkert enda et dessuten.
Jeg tørker over kjøkkenbenken, sjekker deretter skolevesken til Em, så den er klar til i morgen. I vesken, innimellom sidene i Lily, den forsvundne hunden, ligger en beskjed fra skolen. Kan foreldre vennligst ta med noe mat som er typisk for deres barns kulturelle bakgrunn, på Nasjonenes festdag? Nei. Foreldre kunne ikke det. Foreldre har det veldig travelt med å tjene til livets opphold, ellers takk, og er takknemlige for at skolen kan gjøre dette, noe den blir betalt for. Jeg leser nederst på lappen. Nasjonenes festdag er i morgen. VELKOMMEN ALLE SAMMEN! Ved siden av denne truende formaningen har Emily, med sin heftigste og tydelige håndskrift, skrevet: «Maman min Er en veldi go kåk mye bedre en Sofies mama.» Å, faen. Jeg begynner å lete i skapene. Hva kvalifiseres som etnisk engelsk, for Guds skyld? Roastbeef? Rosinpudding? Der står det et glass med engelsk sennep, men den har en motbydelig, seig rand med gammelt kliss, som Mick Jagger-lepper, som velter seg rundt lokket. Fish & chips? Bra, men har ikke fisk og har aldri laget chips. Jeg kunne ta med McDonald’s stor pommes frittes, innpakket i avispapir, men bare se for deg ansiktene til helsekost-naziene med Abedisse Alexandra Law i spissen. Bakerst i hylla med frokostblandinger, oppdager jeg to glass med Bonne Maman-syltetøy. Jordbærsyltetøy er et glimrende eksempel på ekte, engelsk kokekunst, bortsett fra at dette er laget i Frankrike. Strålende idé. Koker opp vann. Tar først opp det ene glasset, så det andre, og holder dem over dampen til etiketten går i oppløsning og løsner. I skuffen med fryseposer finner jeg noen nye etiketter og på dem skriver jeg med runde, gammeldagse bokstaver: Shattock jordbærsyltetøy. Grepet av overdreven selvtillit gjør jeg et forsøk på å tegne et fristende jordbær i det ene hjørnet. Det ser ut som en betent bukspyttkjertel. Limer etiketter på glass. Et voilá! Je suis une bonne maman! «Kate, hva er det driver med? Klokka er over tolv.» Rich har kommet inn i kjøkkenet iført boksershorts og T-skjorte og bærende på en Furby. Jeg avskyr Furby. Furby er en skrekkelig krysning mellom en chinchilla og Bette Davis i Whatever Happened to Baby Jane? Både Furby og ektemann myser usikkert på meg i halvmørket. «Jeg lager syltetøy. Gjenskaper faktisk syltetøy hvis du absolutt må vite det. Skolen til Emily skal ha etnisk nasjonalfest, og hun er nødt til å ha med seg noe engelsk.» «Kan du ikke bare kjøpe noe i morgen?» «Nei, Rich, jeg kan ikke det.» Sukket hans høres nesten ut som et stønn. «Herregud, hvor mange ganger må vi gå gjennom dette her? Jeg har sagt det før: Du må lære deg å slippe taket. Hvis kvinner jobber så hardt som du gjør, Kate, er andre mennesker simpelthen nødt til å akseptere at du ikke kan gjøre alle de tingene mødrene deres gjorde.» Jeg har lyst til å fortelle ham at selv om andre mennesker aksepterer det, er jeg ikke så sikker på om jeg noen gang vil gjøre det. Men Furby kommer meg i forkjøpet og bryter tausheten med en nynnende kvitring, og Rich forsvinner opp trappen. Kl. 00.39: For trett til å sove. Jeg putter Furby oppi en svart søppelsekk og knytter en knute rundt halsen. I det mørke kjøkkenet åpner jeg laptopen og sitter badet i det melkehvite, metalliske lyset. Jeg henter opp Salinger-filen. Tallene på skjermen trøster meg – måten de gjør som jeg befaler på, det faktum at jeg ikke kan lyve for dem. Mens jeg i hjemmet er en falskner, en løgner. Jeg skammer meg ikke; jeg har ikke noe valg. En god mor lager sitt eget syltetøy, ikke sant? Innerst inne vet vi alle det. Når de begynner å kalle syltetøy for Døgnvill Mamma eller Kvalitetstid Mamma, når brød kommer i poser merket med Fars Stolthet, vil det være trygt for oss dårlige, utslitte mødre til å komme ut med hendene i været. Fredag, kl. 07.10: Richard hevet stemmen. Jeg har aldri hørt ham heve stemmen før, bare bedt meg om å dempe min. Men der satt vi ved frokostbordet, og ungene skravlet i vei, og du skulle ha hørt så forbanna han ble på Emily. «Mamma, kan jeg få en lillesøster?» «Nei, vennen min.» «Men jeg vil ha en. Pappa, kan vi få en lillesøster?» «NEI, DET KAN DU IKKE!» «Hvorfor ikke?» «Fordi mammaer og pappaer må ligge på samme rom for å lage en lillesøster.» Rich ser på tv med lyden skrudd ned og øynene limt fast på halvmånetrutmunnen til Chloe-Zoe. «Hold opp, Richard.» «Og mammaen og pappaen din har aldri tid, Emily. Mamma skal til New York igjen, så under slike forhold er det spesielt vanskelig å lage en lillesøster. Eller kanskje mamma vil at jeg skal ringe etter en mann for henne. Er det ikke det mamma bestandig ber pappa om å gjøre når oppvaskmaskinen er ødelagt? Ring etter en mann.» «Jeg sa hold opp.» «Hvorfor det, Kate? Vi må aldri lyve for henne, var det ikke det du sa?» «Mam-ma, Daisy har en lillesøster.» «Og du har en lillebror, Em.» «Men han er EN GUTT.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.