Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 66

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 08.52: For en gangs skyld kjører jeg Emily til skolen selv. (Jeg ringte jobben og sa at jeg måtte til legen; i rekken av unnskyldninger høres dårlig helse bedre ut enn en trengende, liten jente.) Em er henrykt over å ha meg der sammen med de andre mammaene; hun viser meg fram for vennene sine som om jeg er en utstillingshest, klapper meg på rumpa og fremhever mine fortrinn. «Mammaen min er så nydelig og høy, ikke sant?» Jeg håpet å smette inn mitt bidrag på Nasjonenes festdag helt ubemerket, men det står et svært bord midt i aulaen som bugner av etniske matvarer. Det ser ut som om en av mødrene har tatt med seg en hel karri-geit. Kirsties mamma har laget haggis i en ekte dyremage. Herregud. Gjemmer fort jordbærsyltetøyet bak en krenelert festning med sodabrød. «Kate, hallo! Har du begynt å jobbe deltid?» dundrer Alexandra Law, mens hun avslører en bløtkake på størrelse med Albert Hall. «Nei. Jeg er redd de ikke har deltidsstillinger der jeg jobber. De betrakter faktisk fulltid som skulk.» De andre mødrene ler, alle bortsett fra Claire Dalton, seniorpartner hos Sheridan & Farquhar. Jeg merker meg at Claire prøver å smyge en skål med grønn gelé på Nasjonenes festdags alter. Hun holder geléen helt i ro for ikke å avsløre at den ikke har stivnet. Kl. 12.46: Candy skal beholde barnet. Hun nekter å snakke om det, men magen viser tydelig hva hun har bestemt seg for. Stratton-klærne, som alltid er av den utfordrende og tettsittende typen, strever nå med å komme rundt henne. Så i dag har jeg tatt med meg en pose med mammaklær; et plagg eller to som er fine å bruke på jobb og et par nyttige sekker som kan brukes etterpå. Jeg gir henne posen uten et ord når vi sitter og spiser lunsj på Pizza Navona. Hun drar opp en musegrå omslagskjole og holder den vantro opp. «Oi, brune papirhandleposer med knytebånd. Sånne har jeg ønsket meg!» «Jeg tenkte bare at du kanskje ville få bruk for dem.» «Hvorfor det?» «Siden du er gravid.» «Herregud, hva er dette?» Candy tar opp en hvit kniplingsnattkjole og vifter den som et flagg, til fornøyelse for mennene som sitter på bordet ved siden av. «Jeg overgir meg, jeg overgir meg,» roper hun bønnfallende. «Hør her, den er lett å åpne når du skal gi bryst.» «Hvorfor skulle jeg ønske å gi brystet til noen – å, Gud, mener du amme? Det er sååå ekkelt.» «Ja, vel, det har vært ganske vanlig de siste 150 tusen år.» «Ikke i New Jersey, vel, Kate?» «Jo.» «Barnet. Det kommer ikke til å bli kravstort, vel?» Jeg gransker ansiktet til Candy nøye. Hun tuller ikke. «Nei da, det vil ikke bli kravstort. Det lover jeg.» Ikke etter de første atten årene, burde jeg tilføye, men jeg holder munn for min venninnes skyld. Hun er ikke klar ennå. Kl. 15.19: En krise er oppstått. Ruu er blitt borte. Paula ringer og sier at hun er helt sikker på at han var oppi tralla da hun tok Ben med til musikkgruppen Små stjerner i dag morges, og hun er ganske sikker på at Ruu ble med dem hjem. Men så, da hun skulle legge Ben i ettermiddag, kunne de ikke finne ham. Ben ble helt fra seg. Skrek og skrek mens Paula lette over hele huset. Høyt og lavt, men det var ikke en kenguru å se noe sted. Jeg kan høre Ben hikste av sorg i bakgrunnen. For det første: Hvorfor tok hun Ruu ut av huset? Jeg fatter ikke at Paula kunne være så dum når hun vet hvor forferdelig det ville bli hvis de mistet ham. Jeg formulerer den tanken høyt, og i stedet for å glefse tilbake høres hun bare skyldbetynget og trist ut. «Tror du vi kan kjøpe en ny, Kate?» «Jeg aner ikke hvordan markedet for brukte kenguruer ser ut, Paula.» Kl. 15.29: Ringer Woolworths der Ruu opprinnelig kom fra. Butikkassistenten beklager, men hun antar at de er utsolgt for kenguruer. Vil jeg snakke med daglig leder? Ja. Daglig leder sier at kenguruer ikke lages lenger. «Det er en klar tendens, Mrs. Reddy, bort fra de mykere dyrene og mer mot moderne plastikkfigurer. Kanskje du ville være interessert i Herr Potethode?» Nei, jeg jobber sammen med mange sånne allerede. Kl. 15.51: Prøver Harrods. De må da ha en Ruu. De har jo alt, ikke sant? En kvinne i lekebutikken sier at hun kanskje har en, hun skal bare gå og sjekke i naborommet hvis jeg kan vente litt. Når hun kommer tilbake, beskriver hun noe som høres helt feil ut. «Nei, jeg kan ikke ha en som har barn. Dette er krise. Australsk, ja. Jeg trenger en som er omtrent 20 centimeter lang før kvelden.» «Kate, jeg trodde ikke at du ville ha meg, jeg.» Jeg titter opp og ser Rod Task kaste lystne blikk ned på meg. Å herregud. «Beklager, Rod, jeg er bare på jakt etter en kenguru.» «Flott. Jeg hadde aldri trodd at du skulle spørre.» Det kommer en slem latter fra Guy to pulter borte. Når Rod er ute av hørevidde, ber jeg Guy om å gå inn på Internett straks og lete etter pungdyr. Kl. 19.43: Det tar to timer og tre kvarter å overtale sønnen min til å sove. Alle de kosedyrene jeg tilbyr ham som erstatning – lam, isbjørn, lilla dinosaur, hver enkelt Teletubbie i tur og orden – blir kastet ut av sprinkelsengen i raseri. «Ruu,» hyler han, «Ruu.» For å få ham til å roe seg må jeg la ham holde i den elektriske tannbørsten min, og så setter vi oss i den blå stolen, han langflat over meg, mens han klynger seg til skjorten min som en babyapekatt. Hver gang han trekker pusten, lyder det et umedgjørlig gisp, som om en bitte liten port blir åpnet i lungene hans. Kjære Gud, la meg finne en annen Ruu. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.