Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 68

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
      31
    Praktikantkrise

Kl. 06.27: Det er fremdeles ganske tidlig, men her ute i hagen kan jeg slå fast at det kommer til å bli en varm dag. Luften er glassklar og varsler hete. Da jeg var i Statene, var det ingen som tok seg av plantene, så sneglene har støvsugd hortensiaen min, og stemorsblomstene i terrakottapottene har tørket helt ut. Hvis du tar på en av dem, forvandles den til lilla aske. Jeg plantet nettopp den sorten fordi jeg elsket navnet; den kalles også for natt og dag. En dag, når jeg får tid, skal hagen bli nydelig. Jeg skal plante lobelia og kamelia og et laurbærtre og søtduftende sjasminbusker, og det skal være dekorerte steinstamper fulle av natt og dag. Jeg hører et skrik presse seg ut av vinduet høyt oppe i huset. Akkurat som meg synes også barna at det er vanskelig å sove når det er så varmt om nettene. Ben våknet gråtende rundt fem da jeg var midt i en fæl drøm. Du drømmer til og med annerledes om sommeren; feberdrømmer som svetter ut tanker du heller ville fortrengt. I alle fall, da jeg gikk inn på rommet hans, var han våt av svette, stakkars gutt; gled mellom armene mine som en selunge. Jeg tok ham inn på badet, vasket ham – han er av en eller annen grunn plutselig blitt redd for Nasse Nøff-pysjen sin – og skiftet på ham. Da jeg ga ham en kopp med vann, ble han rasende: «Epp-el,» forlangte han, «epp-el!» Hvor mange ganger har jeg sagt til Paula at han ikke får lov til å drikke juice? I hodet mitt laget jeg en omfattende irettesetting av praktikanten, men Paula har klaget over «kvinneplager» i det siste, så hun kunne lett finne på å si at hun er syk, og i feriene er det vanskelig å finne en avløser. Faen. Faen. Kl. 07.43: Jeg kunne høre på Paulas stemme med én gang at hun ikke kom i dag. Og jeg som skal lede Komiteen for global allokering av formue, fordi Robin Cooper-Clark er reist bort med guttene sine, og Emily og Ben som ikke har skole eller barnehage å gå på, og praktikant som ikke kommer. Storartet. Sommerferiene er tradisjonelt sett en tid full av glede og avslapning, men er den verste tiden for yrkesaktive mødre. Varmt vær og sorgløse dager føles som en konstant reprimande. Det er utflukter du skulle ønske du kunne være med på, avkjølende plaskebassenger som du gjerne skulle tatt av deg skoene for og gått oppi; kjeks med vaniljeis du mer enn gjerne skulle ha slikket i deg. Paula utånder et langt, sammensatt sukk. Sier at hun ikke har følt seg så bra i det siste, og den rottesaken har selvsagt vært opprørende. Men hun ville ikke gjøre meg urolig, for «Jeg vet at du har det travelt, Kate». En klassisk praktikant-taktikk, dette, å plante et mer avskrekkende slag før ditt eget, kraftigere klagemål har fått sjansen til å treffe målet. Allerede mens jeg mumler mmm’er i sympati, blar jeg gjennom min mentale adressebok på jakt etter noen som kan passe barna bare i dag (Richard er i Sunderland for å presentere tegninger av en jurte for kunsthåndverkere). Første tanke: Angela Brunt, naboen min og sjef for den lokale Muffiaen. Jeg begynner å slå nummeret hennes, men ser plutselig for meg Angelas Ford Anglia-fjes, med fjernlysene på, når det blir tydelig at «karrierejegeren» på den andre siden av gaten kravler opp fra sin havarerte egoisme og trygler om hjelp. Nei. Kan umulig gi henne den fornøyelsen. I stedet ringer jeg Alice, tv-produsent-venninnen min, og spør om hun kan gjøre meg en tjeneste. Er det mulig at praktikanten hennes Jo kunne passe på Emily og Ben? Jeg vil helst ikke spørre, hadde det ikke vært for dette viktige møtet jeg skulle vært i, og det er uansett praktisk talt ulovlig å ta seg fri i EMF og … Alice avbryter meg med et hest jeg-har-opplevd-det-der-selv-rop. Sier det er greit såfremt jeg ikke har noe imot at Jo tar med seg ungene på badetur. Akkurat nå ville jeg ikke protestert hvis Ben og Emily dro på paragliding på Borneo, så lenge jeg kan komme meg til City og begynne å forberede meg til møtet. Kl. 07.32: Jeg ringer Pegasus Taxi. Winston tar telefonen igjen. Hvorfor det? Har ikke Pegasus andre sjåfører? Jeg begynner å lure på hvilken type virksomhet han driver. Winston sier han kommer om et kvarter; jeg sier at han må komme om fire minutter. «Skal se hva jeg får til,» sier han kjølig. Jeg får en plutselig og umulig lengsel etter å klyve opp på fanget til et stort menneske og bli holdt rundt og trøstet i – tja, 24 år ville vel gjøre susen. «Mamma?» «Hva er det, Em?» «Himmelen er et fint sted, ikke sant?» «Jo da. Himmelen er et veldig fint sted.» «Er det McDonald’s der?» «Hvor da?» «I himmelen.» «Gud, nei. Jeg må pakke Bens vinger.» «For himmelen?» «Hva? Nei. Svømmeringer. Dere skal dra og svømme. Du husker Nat og Jacob, ikke sant?» «Hvorfor er det ikke McDonald’s i himmelen, mamma?» «Fordi. Jeg aner ikke. Fordi døde mennesker ikke behøver å spise.» «Hvorfor spiser ikke døde mennesker?» «Ben, nei. Nei, Benjamin. SITT NED. Mamma skal gi deg juicen i en … Ikke på kjolen min.» «Mamma. Kan jeg få ha det neste bursdagsselskapet mitt i himmelen?» «Emily, NÅ TIER DU STILLE.» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.