Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 69

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kl. 07.44: Pegasus har stanset utenfor huset i en ny vogn, ny for ham i hvert fall. Nissan Primera-en er skjult bak en sky av sin egen skitt, men det drypper i det minste ikke rust ned på klærne dine når du åpner døren. Jeg stuer barna inn i baksetet, setter Ben på fanget mitt og ringer et praktikantbyrå fra mobilen med den ledige hånden. En ung overklassejente med en stemme som er konstruert for å bære over heder fulle av hjort, sier at hun gjerne skulle ha hjulpet meg, men akkurat nå er det svært dårlig med vikarer. «Det er skoleferie, vet du.» Ja, jeg vet det. Alle har blitt revet bort for evigheter siden, bortsett fra at det er en ny jente som har meldt seg. Kroatisk. 18. Ikke kjempegod i engelsk, men veldig ivrig. Liker barn. Vel, det er en begynnelse. Jeg ransaker hjernen for å prøve å huske hvilken side Kroatia var på under massakren på Balkan. Jeg tror de sto sammen med nazistene under krigen og er blant de snille nå, eller kanskje det er omvendt? Jeg sier ok, at jeg skal intervjue henne i kveld. Hva heter hun? «Rotka.» Selvsagt heter hun det. Må huske å ringe rottemann. Hvorfor kom ikke han? Emily dunker innstendig borti beinet mitt. Hun har sittet i dyp samtale med sjåføren vår. «Mamma, Winston sier at det fine med å være i himmelen, er at hvis du er sulten, så kan du lene deg ned og bite av et stykke av en sky. Akkurat som sukkerspinn. Englene lager dem.» Hun virker langt mer fornøyd med den forklaringen enn noen av dem jeg har klart å komme med. Alice bor i en raffinert bygård i utkanten av Queen’s Park; hun kjøpte i dette området før en femroms terrasseleilighet kostet mer enn Colorado. Så snart datteren min er kommet inn døren, stikker hun fornøyd av gårde og leker med Nat og Jake, men Ben kaster ett blikk på de ukjente Brio-klossene og klamrer seg til det høyre beinet mitt som en sjømann som surrer seg fast til masten i en orkan. Jeg må komme meg fort av gårde, men jeg må bruke et par minutter på å fornedre meg hos praktikant Jo. Jeg kan se at hun stirrer på den hysteriske tassen og lurer på hva hun har begitt seg ut på. Ender opp med å måtte riste ham av meg, og løper ut av rommet med skrikene hans i ryggen. Mens jeg sitter i baksetet på Pegasus, prøver jeg å lese Financial Times for å være à jour til møtet, men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Rister heftig på hodet for å drive bort minnene om Bens tårer. Jeg kan se at Winston gransker meg i bakspeilet. Vi kommer til rundkjøringen ved Old Street før han endelig sier noe: «Hvor mye er det de betaler deg, frue?» «Har du ingenting med.» «Femti tusen pund? Hundre?» «Kommer an på bonusen. Men i år kommer det ikke til å bli noen bonus. Etter resultatene i juni vil jeg oppriktig talt være heldig om jeg får beholde jobben.» Winston slår begge hender mot saueskinnsrattet. «Det der er ikke sant. De eier deg hvert sekund, hvert minutt av dagen. Du er slaven deres, jenta mi.» «Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, Winston. Jeg er det som formelt kalles hovedforsørger.» «Jøss.» Han hugger i bremsen for ikke å kjøre på en nonne i fotgjengerfeltet. «Hva synes mannen din om det’a? Sånt noe får menn til å føle seg temmelig små der nede.» «Mener du virkelig at størrelsen på lønnen min får penisen til mannen min til å krympe?» «Vel, det ville jo forklare hvorfor ingen der ute lager unger lenger, ikke sant? Fruktbarhetsraten klarte seg bra helt til kvinnene begynte å jobbe.» «Jeg tror det kommer av at det finnes østrogen i drikkevannet.» «Jeg tror det kommer av at det finnes østrogen på kontorene.» Selv her fra baksetet kan jeg se at han gliser bredt, fordi kinnene hans er så stramme at de har rynket til huden under ørene hans. «For Guds skyld, Winston, vi er ved slutten av det 20. århundret.» Han rister på hodet og et dryss av gullstøv fyller drosjen. Som en god fe, sa Emily da hun så det. «Spiller ingen rolle hvilket århundre det er,» grynter han, «klokka i menns hoder viser alltid samme tid. Tid for fitte.» «Jeg trodde at vi hadde blitt voksne alle sammen og kommet over det huleboer-tøvet.» «Det er på det punktet sånne som deg har misforstått, frue. Kvinnene, de vokste fra det, mens mennene, de bare gikk med på det for å kunne fortsette å ha sex med kvinnene. Mannen, han bare spør seg selv hvilken melodi det er hun vil at jeg skal spille nå, og så spiller han den. Se her, prøv en av disse.» Winston kaster en eske på meg. Jeg kjenner igjen den runde, bronsefargete boksen fra barndommen; reisedrops. Julie og jeg foretrakk dem med pæresmak, de som smakte sånn som bjeller ville ha smakt hvis du slikket på dem, men vi fikk alltid disse her – brystkarameller. Mamma bedyret at brystkarameller holdt reisesyke i sjakk. Så for meg er smaken av brystkarameller smaken av oppkast – papirposen med det fæle innholdet, sjanglingen ut på siden av veien, tørkingen av hender på det døde, brune gresset. Nå har vi ankommet City og suser gjennom glassjuvene der heten henger i en syrinfarget dis. Jeg åpner boksen med drops. Oppi er det seks pent rullede jointer. Mens jeg rensker stemmen, tar jeg i bruk tonen til en programvert i Radio 4: «Firmapolitikken er ganske tydelig på at inntak av ulovlige stoffer i Edwin Morgan Forsters lokaler er uttrykkelig forbudt. Og … vi er snart fremme, så jeg må nok skynde meg. Har du fyr, Winston?» Kl. 11.31: Innhentingen av informasjon til møtet er blitt forhindret, fordi skriftbildet i Wall Street Journal nekter å holde seg i ro. Sidene med børsnoteringer er forvridde, svarte linjer som ekle, små kryp. Så patetisk. Føler meg like brisen som en ugift tante som har nippet litt for mye til prestens sherry. Moderskapet – eller den avholdenheten som moderskapet har tvunget på meg – har ødelagt min evne til å få noen glede av rusmidler, bortsett fra en desperat sup med flytende paracetamol i ny og ne. Jeg greier å komme meg inn på møterommet, men så snart jeg er på plass, begynner veggene å forsvinne inn i ubestemmelige speilbilder av seg selv, som en tegning av Escher. Hver gang jeg reiser meg for å skifte lysbilde, må jeg gripe tak i bordkanten og vippe hodet en anelse til den ene siden for å rette opp horisonten. Føler meg som et menneskelig vater. Når jeg åpner munnen for å henvende meg til de tolv fondsmeglerne rundt bordet, høres stemmen min selvsikker ut. Men så oppdager jeg at jeg bare har en vag forestilling om hvem som snakker, og overhodet ingen forstilling om hva hun skal si etterpå. Det er som å være en buktaler av meg selv. Ikke desto mindre gjør en intens avslappende følelse at jeg ignorerer de meningene kollegene mine måtte ha, og foretar de investeringsvalgene som vil være hele firmaets politikk fra i morgen av. Obligasjoner eller aksjer? Ikke noe problem. Storbritannia eller Japan? Faen heller, bare en idiot ville ha vært i tvil om det. Halvveis uti møtet gir Andrew McManus – skotte, rugbyspiller med skuldre som en Chesterfield-sofa – fra seg et selvhøytidelig, lite kremt og kunngjør at han håper alle som er til stede vil tilgi ham, men han er nødt til å gå tidlig, fordi Catriona, datteren hans, skal delta på et svømmestevne og han lovet at pappa skulle være der. Alle rundt bordet reagerer som om det er det mest normale i verden. De yngre mennene, som tenker at de en dag også vil få unger, men bare når Porschen med innebygd stellestativ kommer på markedet, hever ikke et øyenbryn. De andre fedrene soler seg i konspiratorisk, nybakt far-selvtilfredshet. Jeg ser på Momo, som ikke vet bedre, og som mimer med munnen: «Sååå søtt.» Selv Celia Harmsworth forsøker å legge sine onde dronning-folder i et slags smil og sier: «Å, så fantastisk, Andrew! Du er så flink,» som om McManus alene hadde fått Dow Jones til å stige 150 prosent. Når Andrew legger merke til at jeg er den eneste som ikke deltar i det kurrende bifallet, heiser han hjelpeløst på skuldrene, og sier: «Du vet hvordan det er, Kate.» Smetter på seg jakken og ut av rommet. Ja visst, jeg vet virkelig hvordan det er. Mann som kunngjør at han må dra fra jobb for å tilbringe litt fritid sammen med barnet sitt, blir hyllet som uselvisk, kjærlig far. Kvinne som kunngjør at hun må dra fra jobb for å passe sykt barn, blir fordømt som ustrukturert, uansvarlig og «viser for lite engasjement» i jobben. For far å skryte av seg selv som Far, er et tegn på styrke; for mor å avsløre at hun er Mor, er et tegn på sjokkerende sårbarhet. Er det ikke simpelthen fantastisk med likestilling?

    Fra: Kate Reddy Til: Debra Richardson Ledet nettopp møte der meglerkollega kunngjorde at han måtte stikke for å være til stede på datters svømmestevne. Ble praktisk talt slått til ridder på stedet for tro tjeneste i foreldreskapet. Hvis jeg forsøkte meg på det, ville Rod henrettet meg og stukket det bloddryppende hodet mitt på vollene utenfor Bank of England som en advarsel for andre kvinnelige unnasluntrere. Det er såååååå urettferdig. Er kommet til den konklusjon at karrierekvinne-tøvet er en én-generasjons-greie. Vi er levende bevis på at det ikke fungerer, ikke sant? Det er bare å glemme høyere utdannelse. Synes vi skal sende jentene våre på husstellskole der de kan lære å lage borddekorasjoner og en deilig middag for to, så kan de gifte seg med en mann som vil betale for at de er hjemmeværende og få fotpleie. VIKTIG: Hva var det egentlig som var ulempen med en sånn livsstil??? Fra: Debra Richardson Til: Kate Reddy Det var en gang en vakker, selvstendig, selvsikker prinsesse, som bodde i et land langt borte, som kom over en frosk idet hun satt og funderte over økologiske spørsmål ved bredden til en dam som ikke var forgiftet ved en grønn eng nær slottet hennes. Frosken hoppet opp i Prinsessens fang og sa: Skjønne pike, en gang var jeg en vakker Prins, inntil en ond heks forhekset meg. Men hvis du gir meg ett kyss, vil jeg forvandles til den nydelige, unge Prinsen jeg er. Så, min skjønne, kan vi gifte oss og bo i slottet ditt der du kan lage mat til meg, vaske klærne mine, føde barna mine, og bestandig være takknemlig og lykkelig for å gjøre det. Den kvelden, mens hun spiste et måltid bestående av lettstekte froskelår, klukket Prinsessen for seg selv og tenkte: Ikke faen.
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.