Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Bokutdrag 70

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENN I VÅRE DAGER KAN bare bli bedre fedre enn deres egne fedre. Ganske enkelt ved å vite hvordan de skifter en bleie eller finne ut hvilket hull tåteflasken skal stikkes inn i; disse tingene viser at de er dyktigere foreldre enn noen generasjoner før dem. Men kvinner kan bare bli verre mødre enn våre egne mødre, og dette er tungt, fordi vi jobber så veldig, veldig hardt og er dømt til å mislykkes. Hos Edwin Morgan Forster er pultene til småbarnsfedre stappfulle av fotografier av avkommene deres. Før du får øye på datamaskinen og skriveunderlaget må du passere en hinderløype av familieportretter – skinnrammer, spraglete krokodilleskinnsrammer, doble stålrammer med kobberhengsel, festlige pleksiglasskuber. En felt tann her, et fotballmål der; den skituren i februar da Sophie knyttet det røde skjerfet sitt rundt pappas hals og de begge snudde seg mot kameraet med tannpastasmilene sine. En mann har lov til å opplyse om at han er far. Det er et tegn på styrke, et tegn på at han er en god forsørger. Kvinnene i EMFs kontorer pleier ikke å vise fram bilder av ungene sine; jo høyere opp på stigen de klatrer, desto færre fotografier har de. Hvis en mann har bilder av ungene sine på pulten sin, styrker det hans menneskelighet; hvis en kvinne har det, minsker det hennes. Hvorfor? Fordi det ikke er meningen at han skal være hjemme med barna; det skal hun. Før hadde jeg et foto av Ben og Emily på pulten min. Rich tok det like etter at Ben hadde lært å sitte selv. Em satt bak og holdt rundt Ben med heftig stolthet. Han sprudlet som om livet var en eneste stor vits og han nettopp hadde hørt sluttpoenget for første gang. Jeg lot fotografiet stå på pulten min i et par uker, men hver gang jeg oppdaget at barna så på meg, tenkte jeg det samme: Du forsørger dem, men du oppfostrer dem ikke. Så nå ligger bildet i skuffen. I fjor gikk jeg på en forelesning som en amerikansk administrativ direktør holdt ved London Business School. Hun sa at hun skulle trene opp døtrene sine til å bli geishaer; den reelle fremtiden for kvinner var å oppdra barn og å glede menn. Det frembrakte nervøs latter; hun tullet, ikke sant? Hun var vakker, og hun var ubegripelig skarp, og jeg tror ikke hun tullet. Det eneste jeg visste, var at jeg ikke ville leve det livet moren min levde; jeg trengte ikke en rollemodell til å lære meg at å bli avhengig av en mann var svekkende, kanskje til og med farlig. Men kommer Emily til å ønske å leve mitt liv? Hvem er det hun ser når hun betrakter moren sin? Hvis hun noen gang ser moren sin. Hva mente de egentlig at likestilling betydde på 1970-tallet, da de slåss for kvinnens rettigheter; at kvinner hadde krav på å tilbringe like lite tid sammen med ungene sine som det menn gjorde? Kl. 12.46: Chowzat! er den hi-tech-kafeen som EMF driver i kjelleren og som er en del av firmaets forsøk på ikke å ligne på en bank, men mer på en nattklubb. Det er meningen at kafeen skal ha en funky, postindustriell stemning, men den minner mest om en kafé i avgangshallen på en flyplass. Jeg er fremdeles svakt beruset av Winstons joint, fra i dag tidlig. Hva var det jeg tenkte på? Idet jeg gikk ut av bilen, inviterte Winston meg på en konsert søndag om vel to uker. Det var kanskje ikke helt min stil, sa han, musikken var litt overveldende, men han mente det ville gjøre meg godt. Mens den stolte, uinntagelige fondsmegleren forberedte sitt høflige, men kjølige svar, åpnet jeg munnen min og ordet ja falt ut. Nå har jeg trolig et stevnemøte på et rave-party sammen med den nye narkolangeren min. Hva pokker skal jeg si til Richard? Etter hvert som virkningen fra marihuanaen avtar, føler jeg meg både kvalm og skrubbsulten. Jeg vurderer fordelene og ulempene med de to rivaliserende muffinsene; den med blåbær eller dens utsøkte, lavkalorisøster med sitron og sesamfrø. Kjøper begge. Jeg stapper vekselsvis en håndfull av hver inn i munnen min når jeg titter opp og ser et velkjent, mursteinsrødt ansikt som stirrer olmt ned på meg. «Herregud, Katie. Du spiser vel ikke for to, gjør du vel? Har nok trøbbel med Candy på den fronten.» Rod Task. «Jgnei,» spytter jeg mens jeg skyter blåbærkuler over bordet. Rod sier han vil jeg skal dra til New York på onsdag for å ta en runde med noen meglere. Vil at jeg skal gi dem «litt kjærlig omtanke». Denne informasjonen ble etterfulgt av et grotesk blunk. «Onsdag?» «Ja visst. Altså i morgen.» «Praktikanten min er faktisk syk, Rod, og jeg er nødt til å finne en vikar som …» Han avbryter meg med et karateslag i luften. «Sier du at du ikke kan, Kate? Hvis du ikke kan, er jeg sikker på at Guy kan ta seg av det.» «Nja. Jgnei. Selvsagt kan jeg, det er bare det at …» «Flott. Og kan du ta en titt på dette, vennen min? Takk skal du ha.» Jeg gransker fotokopien i heisen på vei opp til fjortende etasje. Det er en artikkel fra Den internasjonale fondsmegler under overskriften: LIKESTILLINGS-VALUTAEN FALT TIL SLUTT!

    Stadig flere fondsmeglerfirmaer hopper nå på likestillingskarusellen, fordi de skjønner at det er god forretning å ha en mer imøtekommende holdning overfor kvinnelige ansatte. Herbert George og Berryman Lowell har nylig blitt hedret for sine anstrengelser på dette området. Julia Salmon, viseadministrerende direktør hos Herbert George, sier: «City gir kvinner fabelaktige muligheter. Flere blir forfremmet hvert år. De fleste firmaer har nå ansatt egne likestillingskonsulenter.» Det er imidlertid mange institusjoner som klager over at mens de gir kvinner store karrieremuligheter, virker fordommene mot usosial arbeidstid og machokultur fremdeles avskrekkende på kvinnelige søkere. «Det er ikke lett å stikke hull på old boys-kameraderiet som assosieres med Square Mile,» innrømmer Celia Harmsworth, personalsjef i Edwin Morgan Forster.
Vel, det burde hun vite. Å se Celias navn i en artikkel om likestilling er som å få vite at Heinrich Himmler er blitt guide i en synagoge. «Harmsworth kunngjorde at EMF, som tidligere var ansett som en av Citys mer gammeldagse bedrifter, nylig har oppnevnt en egen likestillingskonsulent, Katharine Reddy.» HVA? «35 år gamle Reddy, EMFs yngste avdelingssjef, har fått som oppgave å identifisere kjønnsrelaterte hindringer i bedriftskulturen.» Jeg merker meg at Rod har satt ring rundt formuleringen «kjønnsrelaterte hindringer». Ved siden av har han rablet ned: «Hva faen er dette?» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.