Bokutdrag 74

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
      34
    Hjem til mamma

UANSETT HVOR MYE JEG ANSTRENGER MEG, klarer jeg ikke å gjenskape et minne om moren min hvor hun sitter. Hun står alltid. Står ved vasken og holder en kasserolle under rennende vann, står ved strykebrettet, står ved skoleporten i den solide, marineblå jakken sin; kommer fra kjøkkenet med tallerkener fulle av varm mat for så å rydde dem bort igjen. Sunn fornuft sier at det må ha vært et tidsintervall mellom det å komme inn med tallerkenene og det å rydde dem ut, da hun satte seg ned og spiste sammen med oss, men jeg kan ikke huske det. Så snart dekketøy var tatt ut av skap, ble det for moren min forvandlet til rot, og rot måtte ryddes bort. Du kunne sitte med mat på gaffelen, men hvis tallerkenen din så tom ut, snappet mamma den bort. Min mors generasjon var født til å tjene; det var deres kall og deres skjebne. Tidsrommet mellom skole – rutine, ting du gjør fordi du må, vonde lukter – og moderskap – rutine, ting du gjør fordi du må, vonde lukter – varte bare i fem år. Jentene på 1950-tallet hadde et vindu av frihet, men vinduet var sjelden bredt nok til å klatre ut av, og hvordan skulle det nå gå med dem hvis de klarte å krype ut? Kvinner som moren min forventet ikke stort av livet, og de færreste av dem ble skuffet. Selv når mennene de tjente, stakk av fra dem eller døde for tidlig, av slag og magebesvær, ble de som oftest værende ved sin post og laget mat, støvsuget, snappet til seg saker som skulle strykes for barna eller barnebarna, og satt aldri ned hvis de kunne unngå det. Det var som om de definerte seg selv ut fra det de gjorde for andre, og hvis de mistet den definisjonen, ble de omtåket, forvirrete; som de gruvehestene som beholdt tunnelsynet sitt lenge etter at de ble sluppet ut på markene. For min generasjon var det å bli mor et sjokk, fordi vi ble det senere og noen ganger for sent. Oppofrelse sto ikke i vår kontrakt. Etter femten år som et selvstendig voksent menneske kunne den plutselige mangelen på frihet virke like lammende som å bli atskilt fra en kroppsdel; en tynn tråd av tap vikler seg inn i den intense kjærligheten til barnet, og kanskje vi bestandig vil kjenne fantomsmerter. Det som moren min fremdeles kaller kvinnefrigjøring, hadde så vidt begynt da jeg ble født, men den hadde ikke nådd den delen av landet der foreldrene mine bodde, og har i stor utstrekning ennå ikke gjort det. En sommer lot moren min permanenten vokse ut og klippet håret sitt i en kort, fjærlett frisyre som kledde de alveaktige ansiktstrekkene hennes. Julie og jeg elsket den frisyren, hun var så pen og rampete, men da faren min kom hjem den kvelden, sa han: «Det der er litt sånn kvinnefrigjørende, Jean,» og håret vokste ut igjen uten oppstyr, uten at noe behøvde å bli sagt. Da jeg kom i tenårene, slo det meg at ting ikke var helt som de så ut til å være; selv om mennene rundt oss spilte alle hovedrollene, var det kvinnene som regisserte stykket, uten å få lov til å stå på scenen. Det var et matriarkat som lot som om det var et patriarkat for å gjøre gutta fornøyde. Jeg trodde alltid at det var fordi folk ikke tok noe særlig utdannelse der jeg kom fra. Nå synes jeg at hele verden er slik, bare at enkelte steder skjuler det bedre enn andre. PÅ LEKEPLASSEN fyller skrålingen fra barna luften som fugleskrik. Barnehagen er en teglsteinsbygning med høye, kirkeaktige vinduer, og stammer fra en tid da folk trodde på både Gud og utdannelse. Lengst borte, ved siden av klatrestativet, står en kvinne med en blå, trekvartlang jakke og bøyer seg ned. Når hun retter seg opp, kan jeg se at hun holder et lommetørkle mot den blodige nesen til ei lita jente. Moren min er assistent i en barnehage. Hun har vært her i årevis, og hun driver i bunn og grunn stedet, men de kaller henne fremdeles assistent. Fordi de slipper unna med det – mamma liker ikke å lage bråk – og fordi det betyr at de kan gi henne lavere lønn. Jobben er elendig betalt. Da hun fortalte meg hvor mye hun får, skrek jeg i forferdelse. Jeg kunne bruke det beløpet på taxi i løpet av tre dager. Men hvis du nevner et ord som utnyttelse, så bare ler moren min. Sier hun liker jobben sin, får henne ut av huset. Dessuten er hun flink med barn. Hvis treåringen din blødde neseblod, ville du garantert ønske at moren min skulle holde hånden hennes. Jean Reddy er en sånn sjel som utstråler omsorg som en menneskelig varmeflaske. Når hun ser over plassen, vet hun umiddelbart at det er meg, men det tar enda et sekund før gleden brer seg over ansiktet hennes. «Å, Kate, vennen min,» sier hun mens hun kommer bort til meg med den skadde smårollingen på slep, «for en deilig overraskelse. Jeg trodde du var i Amerika.» «Jeg var det. Kom tilbake for et par dager siden.» Når jeg kysser henne på kinnet, er det eplekaldt. «Vet du, Lauren,» og henvender seg til den snufsende jenta, «dette er min lille jente. Skal du si hei!» Ringeklokka signaliserer at det er slutt på mammas vakt, og vi går inn og henter vesken hennes på personalrommet. I korridoren presenterer hun meg for Val, bestyreren. «Å, ja, Katharine, vi har hørt så mye om deg. Jean viste meg det avisutklippet. Du har sannelig gjort det bra, hva?» Jeg er oppsatt på å komme meg ut herfra, men moren min liker å vise meg fram. Hånden hun legger på armen min når hun styrer meg mellom kollegene sine, minner meg om Emily på Nasjonenes festdag, da hun stilte mammaen sin til skue foran vennene sine. Volvo-en står parkert foran skolen og er full av barneleker. «Hvordan har de det?» spør mamma når vi klyver inn. Jeg sier at de har det bra og er sammen med Paula. På vei til leiligheten kjører vi forbi den gamle skolen min, og hun sukker: «Hørte du om Mr. Dowling? Fryktelig.» «Han førtidspensjonerte seg, ikke sant?» «Jo. En jentunge. Kan du tenke deg at en liten jentunge kan gjøre noe sånt, Kath?» Mr. Dowling var historielæreren min for tjue år siden, en nervøs, elskverdig mann med et stort engasjement for det elisabetanske England og poesi fra første verdenskrig. For et par måneder siden tok et lite nek i femte og knuste brillene hans inn i ansiktet hans, og han førtidspensjonerte seg kort tid etter. Mr. Dowling, en akademiker av den gamle skole, hadde blitt et offer for moderne skolereformer – med en likhetsdoktrine som betyr at alle unger som ønsker å lære noe, går i samme klasse som dem som ikke vil lære noe. «De vil forvente at du har lest mye, Katharine, men vi har veldig dårlig tid,» sa Mr. Dowling til meg da han forberedte meg til opptaksprøvene til Cambridge. Jeg var den eneste i mitt årskull, den eneste på så lang tid noen kunne huske, bortsett fra Michael Brain, som studerte juss i Oxford og som nå jobbet som forsvarer, som vi fikk høre ikke hadde noe med fotball å gjøre. Det var etter skoletid, inne på Mr. Dowlings kontor, foran den elektriske peisen, ved siden av biblioteket. Jeg elsket å være der inne sammen med ham og lese og høre klikkene fra glødetrådene. Vi gjorde unna chartistene på én dag, første verdenskrig på én helg. «Du kan ikke vite alt, men jeg tror vi kan gi et inntrykk av at du vet det grunnleggende,» sa læreren min. Men jeg hadde den berømte Reddy-hukommelsen: England under tudorene og stuartene, osmanerriket, hekseforfølgelsene. Jeg kunne årstallene for når de ulike slagene fant sted på rams, på samme måte som faren min husket fotballresultater. La Coruña, Bosworth, Ypres. Raith Rovers, Brechin City, Swindon Town. Vi kunne improvisere hva det skulle være, pappaen min og jeg, hvis vi trodde det ville lønne seg. Da jeg gikk opp trappene for å sette meg alene på stolen i eksamenslokalene, visste jeg at jeg kunne klare det, hvis jeg bare klarte å holde kunnskapene der inne lenge nok. Må huske. «En god kopp te. Og så lager jeg noen sandwicher, hva? Greit med skinke?» Mamma har det travelt med vannkjelen ute på kjøkkenet i leiligheten sin. Mer en alkove enn et kjøkken; det er bare plass til ett menneske der inne. Jeg har aldri villet spise sandwichene hennes, men for et par år siden fikk jeg et sånt hopp i modenhet og skjønte at å spise ikke var poenget med mors sandwicher. De var der for å gi henne noe hun kunne gjøre for meg, når det er så mye hun ikke kan gjøre lenger. Plutselig var hennes behov for å bli ønsket viktigere enn mitt behov for å komme meg vekk. Jeg setter meg ved respatexbordet med klaffer, bordet som var på alle kjøkken i min barndom; det har et svart arr som en rasende Julie skar ut etter en krangel med pappa om å spise opp kålrabien sin. Mens jeg spiser setter mamma opp strykebrettet og begynner å arbeide seg gjennom kleskurven som står ved føttene hennes. Ikke lenge etter er rommet fylt med den søvndyssende, behagelige lukten av dampet vann. Strykejernet lager små, hissige sukk mens det beveger seg bortover en bluse, eller får snuten inn i en kinkig ermelinning. Moren min er en mester i å stryke. Det er en glede å iaktta hånden hennes som beveger seg et par centimeter foran det lille damplokomotivet, og glatter ut veien for det. Hun stryker og stryker, og så tar hun tak i tøyet som en tryllekunstner og bretter det til slutt sammen. Skjorteermer brettes bak på ryggen, som en mann som blir arrestert. Idet jeg betrakter henne, blir øynene mine fulle av vann; jeg tenker at når hun går bort, er det ingen som noen gang vil gjøre dette for meg igjen – ingen vil stryke klærne mine med så voldsom flid. «Hva er det du har der over øyet, vennen min?» «Ingenting.» Hun kommer bort og løfter opp panneluggen min for å se eksemen bedre og jeg blunker tårene bort. «Jeg kjenner dine ’ingenting’, Kate,» ler hun. «Har du fått noe krem av legen?» «Ja da.» Nei. «Har du det noe annet sted?» «Nei.» Jo, det er et flammende, rødt belte rundt midjen min, bak ørene, på baksiden av knærne. I lommen begynner mobilen min å kime. Jeg tar den ut og sjekker nummeret. Rod Task. Jeg slår den av. «Har jeg ikke sagt at du må passe på deg selv? Jeg fatter ikke hvordan du klarer å ha denne jobben hengende over deg hele tiden» – mamma stikker fingeren i retning mobilen – «og ungene i tillegg. Det er ikke noe liv.» Da hun står bak strykebrettet igjen, sier hun: «Ja ja, hvordan har Richard det, da?» Jeg mumler utydelig. Jeg har reist hele denne veien for å fortelle henne at Rich har gått fra meg. Jeg likte ikke tanken på å overlate ungene til Paula så fort etter å ha kommet tilbake fra Statene, men hvis jeg skynder meg, kan jeg reise fram og tilbake på dagen. Og jeg ville ikke at mamma skulle få vite at Richard og jeg er separert per telefon, sånn som jeg fikk. Men nå når jeg er her, klarer jeg ikke å finne de rette ordene. «Å, forresten, mannen min har gått fra meg, fordi jeg ikke har brydd meg om ham siden 1994.» Hun ville tro jeg drev gjøn med henne. «Richard er en snill mann,» sier hun mens hun fester et putevar på den krumme enden av brettet. «Du burde holde fast på ham, vennen min. De blir ikke særlig bedre enn Richard.» Før har jeg ansett min mors entusiasme for min mann som et tegn på det motsatte. Når hun uttrykker begeistring over en av hans antatt mirakuløse egenskaper (hans evne til å lage et enkelt måltid, hans vilje til å tilbringe tid sammen med barna sine), trekker det bestandig oppmerksomheten mot mine mangler (min hang til ferdiglagde måltider, mine jobbehelger i Milano). Nå når jeg sitter her hjemme hos moren min, hører jeg at lovprisningen er det den er: sannheten om noen som har mammas evne til å sette andres behov foran sine egne. Vi drakk te i dette rommet første gang jeg tok Rich med for å møte henne. Jeg var så oppsatt på ikke å skamme meg over hvor jeg kom fra, at innen vi hadde kommet hit, etter en varm og svett kjøretur fra London, hadde jeg bygd opp et trassig ta-oss-for-det-vi-er-humør. Tenk om moren min sier divan i stedet for sofa? Har du tenkt å gjøre et nummer ut av det, hm, hm? Rich gjorde ikke noe nummer ut av det. Som den fødte diplomat han er, hadde han snart moren min i sin hule hånd, simpelthen ved å hive i seg mengder av brød og smør. Jeg husker hvor stor han så ut i huset vårt – møblene ble plutselig forvandlet til dukkemøbler – og så forsiktig som han beveget seg gjennom de forbudte områdene i vår families fortid. (Pappa hadde gått fra oss da, men fraværet hans var nesten like dominerende som nærværet hans hadde vært.) Mamma, som alltid gjør seg for mye umak, fikk panikk av tanken på Kaths snobbete kjæreste, og gjorde ved denne anledningen for lite. Men Rich meldte seg frivillig til å gå og handle melk i butikken på hjørnet, og kom tilbake med to typer kjeks og en entusiasme for de sotsvarte åssidene som du fikk et glimt av i enden av gaten. «Julie fortalte at noen menn har vært her og krevd penger som pappa skylder dem.» Med én hånd klapper moren min på hjelmen sin av grå krøller: «Det er ingenting. Hun hadde ikke behøvd å bry deg med det. Alt i orden nå. Det er ingenting å bli opprørt over.» Jeg må ha laget en grimase, for hun legger til: «Du burde ikke være for hard mot faren din, vennen min.» «Hvorfor ikke? Han var hard mot oss.» Hysssssssj. Hysssssssj. Strykejernet og moren min skjenner på meg samtidig, med sine myke sukk. «Det er ikke så lett for ham, vet du. Han er så begavet, men han har ikke hatt de samme mulighetene som deg. I hans familie var det ikke snakk om å studere. Har bestandig vært interessert i medisin, men da måtte han studere i årevis, og det fantes rett og slett ingen penger.» «Hvorfor kommer han alltid opp i vanskeligheter hvis han er så begavet?» Moren min avslutter alltid samtaler som hun ikke liker, med en feilslutning. «Han var i hvert fall veldig stolt av deg, Kathy. Jeg måtte få ham til å slutte å vise vitnemålet ditt fra videregående fram til alle og enhver.» Hun bretter ermene bak på ryggen på den siste blusen, og legger den oppi kurven sammen med de andre. Det er ikke noe tegn til de to jeg kjøpte til bursdagen hennes i fjor hos Liberty’s, og ikke tegn til andre gaver heller. «Har du hatt på deg den røde kardiganen jeg kjøpte til deg, mamma?» «Men det er kashmir, vennen min.» Etter at jeg begynte å jobbe har jeg kjøpt nydelige klær til moren min. Jeg ville gi dem til henne, jeg ville at hun skulle ha dem. Jeg ville gjøre at ting ble bra for henne. Men hun legger bestandig alt jeg gir henne til side for en anledning, til pent. Til pent betyr en slags ubestemmelig dato i fremtiden når livet endelig vil leve opp til sine forventninger. «Vil du ha et kakestykke?» Nei. «Ja, det hadde vært deilig.» Oppå skjenken, ved siden av reiseuret som de skaffet seg for et kvart århundre siden mot å innløse de grønne handlemerkene, står et fotografi av foreldrene mine, tatt på slutten av 1950-tallet. En badeby, de ler, og bak dem er himmelen spettet med måker. De ligner på filmstjerner. Pappa poserer som Tyrone Power, mamma med beksvarte Audrey Hepburn-øyne og sånne matadorbukser som går opp på leggen, og små, svarte pumps. Da jeg var liten, syntes jeg at den lykken som fotografiet ustrålte, var en hån. Jeg ville at moren på det bildet skulle komme tilbake. Jeg visste at hun ville komme tilbake hvis jeg ventet lenge nok. Hun bare sparte seg til pent. Ved siden av det bildet står det en sølvramme med et fotografi av Emily på toårsdagen sin. Hun har akkurat fått øye på kaken og stråler av glede. Mamma følger blikket mitt. «Nydelig, hva?» Jeg nikker glad. Uansett hvor skrøpelige familieforhold er, kan et barn bringe familiemedlemmene sammen igjen. Da Emily ble født og mamma besøkte oss på sykehuset og la hånden sin, flekkete av alder, på den nyfødte, forsto jeg at det å få en datter kunne hjelpe deg med å utstå tanken på din egen mors bortgang. Den gang lurte jeg på, men torde aldri å spørre, om det hjalp mamma med å utstå tanken på å forlate Julie og meg. Det lyder skramling av kasseroller fra kjøkkenet. «Mamma, kan ikke du komme og sette deg.» «Bare sitt og slapp av litt du, vennen min.» «Men jeg vil at du skal komme og sette deg.» «Om en liten stund.» Jeg kan ikke fortelle henne om Richard. Hvordan skal jeg kunne gjøre det? Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer