Bokutdrag 76

      35
    Ingen svar

Kl. 18.35: «Og dessuten finnes det ganske mange bevis på at blandet kjønnsrepresentasjon er avgjørende for et effektivt teamarbeid.» «Gode Gud, Katie, jeg trodde aldri jeg skulle høre deg si noe sånt.» Rod Task er ikke imponert, og han er ikke den eneste; rommet er fullt av folk som heller skulle ønske de var i vinbaren enn å høre på meg i min nye rolle som likestillingskonsulent. Jeg føler meg som en streng vegetarianer i et slakteri. Chris Bunce lener seg tilbake i stolen med føttene oppå møtebordet. «Jeg er helt for kjønnsblanding,» sier han og pirker seg i tennene. «Kan vi få gå nå, for pokker?» spør Rod. «Nei,» sier Celia Harmsworth, «vi må lage en målformulering.» Idet rommet stønner kommer det et pip fra mobilen i lommen min. En tekstmelding fra Paula.

    Ben syk kom nå.
«Jeg må dra,» sier jeg. «Viktig telefon fra Statene. Ikke vent på meg.» Jeg ringer Paula fra taxien på vei hjem. Hun forteller. Ben falt i trappen. «Du vet den ødelagte delen av teppet nesten øverst i trappen, Kate?» Vær så snill, Gud, nei. «Ja, det gjør jeg.» «Vel, på en eller annen måte klarte han å vikle foten inn i den i dag morges, og snublet og dunket hodet sitt. Han kastet litt opp, men han virket helt fin. Så ble han dårlig for en liten stund siden, og han ble helt slapp.» Jeg ber Paula om å holde ham varm. Eller burde han kjøles ned? De visne fingrene mine kjennes ut som stumper når jeg ringer Richard på mobilen hans. Jeg ber til Gud at det er han som svarer, men det er bare den fordømte mobilsvarstemmen som sier at jeg vennligst må legge igjen en beskjed. «Hallo. Jeg vil ikke legge igjen noen beskjed. Jeg vil at du skal være her. Det er meg. Kate. Ben har falt stygt, og jeg må få ham på sykehuset. Jeg har mobilen med meg.» Etterpå ringer jeg Pegasus Taxi og ber Winston om å stå klar med en bil utenfor huset vårt. Må få Ben på sykehuset. Kl. 20.23: Hvor lenge er for lenge å vente på at noen skal undersøke barnet ditt? Ben og jeg får beskjed om å sette oss på en av de grå plastikkstolene på Akuttmottaket. Ved siden av oss sitter et par skolegutter som er påvirket av et eller annet. Ecstasy, antagelig. «Jeg har ingen følelse i fingrene,» er det en av dem som klager om igjen og om igjen, og later som om han ikke har peiling på hvorfor. Jeg gir blaffen; jeg har lyst til å be ham om å dra tilbake til den sumpen han kom fra og dø stille. Jeg har lyst til å dra til ham fordi han kaster bort sykehusets tid. Winston, som har vært og parkert Pegasus, kommer tilbake og går mot resepsjonsskranken. Når han ser ansiktsuttrykket mitt, kommer han meg til unnsetning og blir forlangende. «Unnskyld meg, vi har en baby her som trenger hjelp. Tusen hjertelig takk skal du ha.» Etter en evighet – kanskje fem minutter – blir Ben og jeg vist inn til legen. Sliten og med skjeggstubb fra forrige torsdag sitter den unge turnuslegen i et lite avlukke, som er avskjermet fra det travle venterommet ved hjelp av et tynt, aprikosfarget forheng. Jeg begynner å forklare hvilke symptomer Ben har, men han holder opp en hånd for å stoppe meg mens han studerer notatene på pulten foran seg. «Hmmm, ja ha, ja ha. Og hvor lenge har den lille gutten hatt feber, Mrs. Shattock?» «Vel, jeg er ikke helt sikker. Han var veldig varm inntil for en time siden.» «Og tidligere i dag?» «Jeg vet ikke.» Legen flytter seg for å legge hånden på pannen til Ben. Ungen klynker når jeg løsner grepet rundt ham. «Kvalme, oppkast de siste 24 timene?» «Jeg tror han kastet opp i går ettermiddag, men Paula tenkte, hun er praktikanten min – vi tenkte at han bare hadde litt dårlig mage.» «Avføring siden det?» «Jeg vet dessverre ikke.» «Så du så ham ikke i hele går?» «Jo. Nei. Jeg mener, jeg prøver å være hjemme til leggetid, men ikke i går, nei.» «Og ikke kvelden før?» «Nei, jeg måtte dra til Frankfurt. Du skjønner, Ben falt ned trappen i dag tidlig, og det virket som om han var helt fin, men så ble Paula veldig bekymret og han ble slapp, så …» «Ja, jeg skjønner.» Jeg tror ikke at han skjønner. Jeg må prøve å snakke rolig så han skjønner. «Kan du kle av gutten for meg?» Jeg tar av ham Thomas-tog-pysjamasen, løsner trykkknappene i skrittet på body’en og drar den over hodet hans. Huden til Ben er så lys at den nesten er gjennomsiktig, og gjennom ribbeina kan du se de ørsmå lungene hans. «Og barnets vekt. Hva veier han nå, Mrs. Shattock?» «Jeg er ikke helt sikker. Han må være 12–13 kilo, tenker jeg.» «Når veide du ham sist?» «Vel, han var på 1,5-årskontroll, men han er mitt andre barn, og du bekymrer deg ikke om sånne ting som vekt med nummer to, så lenge de er …» «Og på 1,5-årskontrollen var vekten?» «Som sagt, jeg er ikke sikker, men Paula sa at han var helt fin.» «Og Benjamins fødselsdato – du husker den, formoder jeg?» Fornærmelsen er så sarkastisk at tårene mine spretter som om jeg hadde gått rett ut i en snøstorm. Jeg pleier å klare meg bra på tester. Jeg vet svarene, men jeg vet ikke disse svarene, og jeg burde vite dem. Jeg vet at jeg burde vite dem. Ben ble født 25. januar. Han er veldig sterk og veldig glad, og han gråter aldri. Bare hvis han er trett eller hvis han har vondt i tennene. Og yndlingsboken hans er Ugleunger, og yndlingssangen hans er «Hjulene på bussen», og han er min kjæreste, skjønneste, eneste sønn og hvis noe skjer med ham, vil jeg drepe deg, og så vil jeg sette fyr på sykehuset og så vil jeg ta livet av meg selv. «25. januar.» «Takk skal du ha, Mrs. Shattock. Nå, lille mann, la oss ta en titt på det brystet ditt.» Kl. 00.17: Jeg fatter ikke hvordan jeg hadde klart meg uten Winston. Han ble på sykehuset sammen med meg hele tiden, hentet te med sukker til meg fra automaten, holdt Ben når jeg måtte på do og bare da jeg tilbød meg å betale for den tiden han hadde brukt, viste han tegn på fortvilelse. Når han hjelper meg og det sovende barnet ut av taxien, kan jeg se at det står en skikkelse på trappen foran huset vårt. Jeg tenker at hvis det er en overfallsmann, vil jeg ikke kunne være ansvarlig for mine handlinger, men når jeg kommer et par skritt nærmere, ser jeg at det er Momo. Orker ikke å treffe noen fra jobb. Ikke nå. «Hva det enn er, kunne du ha ventet til i morgen tidlig?» sier jeg mens jeg stikker nøkkelen i låsen. «Unnskyld meg, Kate.» «Unnskyld meg holder ikke, er jeg redd. Jeg har nettopp vært på sykehuset med Ben. Han har ligget til observasjon. Det har vært en lang kveld. Hvis Hang Seng falt ti prosent, gir jeg faktisk blanke faen, og det kan du fortelle Rod, i nøyaktig det ordelaget. Å, Gud, hva er det?» I det skarpe lyset som den åpne døren kaster ut på gaten, ser jeg plutselig at Momo har grått. Det er et sjokk å oppdage at det perfekte ansiktet er hovent av fortvilelse. «Unnskyld meg,» sier hun og klarer ikke å si noe, fordi det å snakke har utløst et nytt gråteanfall. Jeg får henne inn og plasserer henne på kjøkkenet mens jeg bærer Ben opp i sengen. En virusepidemi, kalte legen det. Det hadde ingenting med fallet å gjøre og var definitivt ikke hjernehinnebetennelse heller; vi må bare passe på å gi ham masse væske de neste 24 timene og holde et øye med feberen. Idet jeg runder hjørnet og går opp trappen, som fører opp til soverommene til barna, ser jeg den biten av teppet som er ødelagt og der Ben snublet. Jeg hater det jævla teppet, jeg hater det faktum at jeg ikke ba om et prisanslag på et nytt, jeg hater det faktum at å få tid til å ringe etter noen som kunne måle opp trappen min, føltes som en umulig luksus, men hele tiden var en nødvendighet. Skadeprioritering. Graden av akutthet. Jeg tok feil; ting som kan skade barna, kommer først, alt annet kan vente. Når jeg titter inn til Emily, ser jeg at hun ligger slynget rundt Paula, som har sovnet på sengen. Jeg går inn og slukker Askepott-lampen og legger dynen godt rundt dem. Nede på kjøkkenet lager jeg en kanne med peppermyntete og prøver å få noe fornuftig ut av Momo. Ti minutter senere forstår jeg hvorfor hun har vanskeligheter med å forklare problemet: Hun har rett og slett ikke et ordforråd som er grovt nok til å beskrive det hun har opplevd. Etter jobb i dag gikk Momo på 171, en bar rett overfor Liverpool Street, sammen med en gjeng fra USA-avdelingen. Senere stakk hun innom kontoret for å hente noen dokumenter til det forestående anbudet vårt. Chris Bunce var der sammen med en gjeng andre menn som alle sto samlet rundt dataskjermen hans, mens de lo og kom med grove kommentarer. En av dem var Julian, en venn av Momo som hadde begynt i EMF samtidig med henne. Mennene hørte ikke at hun kom inn, og de la ikke merke til det før det var for sent og hun hadde kommet bort for å se hva det var de så på. «Bilder av en kvinne, vet du, Kate, med ingenting på seg, jeg mener verre enn ingenting.» «Men de laster ned den slags hele tiden, Momo.» «Du forstår ikke, Kate, det var bilder av megKl. 02.10: Jeg har hjulpet Momo opp trappen, funnet fram nattøy til henne og installert henne på gjesteværelset. Vassende rundt i Gap-T-skjorten min i størrelse XXXL med grevlinghund-motiv, ser hun ut som en åtteåring. Hun er roligere nå og klarer å fortelle hele historien. Hun skrek tydeligvis alt hun kunne da hun så bildene på skjermen, og krevde å få vite hvem som hadde gjort dette. Bunce sto naturligvis imot presset. Snudde seg mot Momo og sa: «Vel, nå da de ekte varene er ankommet, gutter, kan hun kanskje vise oss hva hun duger til?» De lo alle sammen, men da hun begynte å gråte, forlot de kontoret temmelig fort. Bare Julian ble igjen og prøvde å roe henne ned. Hun skrek til ham helt til han fortalte at Bunce hadde klippet ut hodet til Momo fra EMFs hjemmeside – de bildene som firmaet brukte i brosjyren sin for å illustrere sitt engasjement for mangfold – og skjøtet dem sammen digitalt med andre kvinnekropper, som er fritt tilgjengelige på nettet. «Kropper uten klær,» sier Momo igjen, og tertefinheten hennes gjør det dobbelt så smertefullt. Momo sier at hun sluttet å se da hun så sitt eget hode suge en annen. Det var tekster til bildene, men hun syntes det var vanskelig å tyde dem fordi hun mistet brillene sine, og de knuste mot gulvet. «Jeg tror det var noe om asiatiske babes.» «Sikkert.» «Hva skal vi gjøre?» spør hun, og ordet vi føles både overmodig og helt riktig. Ingenting er det vi skal gjøre. «Vi får pønske ut noe.» Jeg slukker lyset i taket og lar nattbordslampen stå på. Ved siden av den står en uttørket bukett med liljekonvaller oppi en vase, som har blitt stående etter at Donald og Barbara var på besøk. «Jeg forstår det ikke, Kate,» sier Momo. «Hvorfor gjorde Bunce dette? Hvorfor skulle noen ville gjøre noe sånt?» «Ja, fordi du er vakker og du er kvinne og fordi han kan. Det er ikke så komplisert.» I et øyeblikk ulmer hun av sinne. «Sier du at det Chris Bunce gjorde mot meg, ikke var personlig ment?» «Nei. Jo.» Jeg føler meg ubegripelig trett, som om årene mine var fylt med bly. Frykten for at det var noe galt med Ben, og nå dette. Hvorfor må jeg bestandig forklare Momo saker og ting, viktige ting, når jeg føler meg som dummest? Jeg legger hånden min på hennes kalde, brune, og tvinger fram ordene. «Det jeg sier er at man har hele menneskehetens historie, og så kommer vi. Det har aldri eksistert sånne som oss før, Momo. Århundrer etter århundrer med kvinner som har kjent sin plass, og plutselig kommer det tjue år med kvinner som ikke kjenner sin plass, og det synes menn er skremmende. Det har skjedd så fort. Chris Bunce ser på deg, og han ser på en som egentlig er en jevnbyrdig. Vi vet hva han ønsker å gjøre med deg, men han får ikke lov til å røre lenger, så han forfalsker bilder av deg som han kan gjøre hva han vil med.» Hun skjelver under dynen, ristingen av en ennå fersk skamfølelse, og strammer grepet rundt fingrene mine. «Momo, vet du hvor lang tid de tror det tok før det første mennesket reiste seg?» «Hvor lang tid?» «Mellom to og fem millioner år. Hvis du gir Chris Bunce fem millioner år, vil han kanskje skjønne at det går an å jobbe sammen med kvinner uten å måtte kle av dem.» Jeg kan se at opallignende tårer renner fra øynene hennes. «Det du sier, Kate, er at vi ikke kan foreta oss noe, ikke sant? Når det gjelder Bunce. Jeg må bare finne meg i det, fordi det er sånn de er, og det er ingen vits i å prøve å forandre noe.» Det er nøyaktig det jeg sier. «Nei, jeg ville ikke ordlagt meg helt slik.» Når Momo sukker og kryper sammen for å sove, går jeg ned for å slukke og låse. Jeg savner Richard hele tiden, men det er nå jeg savner ham mest. Å låse er hans jobb, og låsslåen føles mindre sikker når jeg drar den på plass, knirkingen i vinduskarmen mer spøkelsesaktig. Mens jeg lukker vindusskoddene tenker jeg hva som kommer til å skje de neste par dagene. I morgen tidlig vil Momo Gumeratne gi en formell klage på Christopher Bunces oppførsel til sjefen sin, Rod Task. Task vil videresende klagen til personalavdelingen. Så vil Momo bli suspendert med full lønn til den interne etterforskningen avsluttes. I den første delen av etterforskningen, der jeg vil måtte bidra, vil det bli offentlig påpekt at Momo Gumeratne har et plettfritt rulleblad. Det vil taust bli påpekt at Chris Bunce er vår beste megler, som tjente ti millioner pund for firmaet i fjor. Ganske snart vil fornærmelsen mot Momo refereres til som «en kjedelig sak» eller simpelthen «den Bunce-saken». Etter å ha vært hjemme i tre måneder – nok tid til at Momo begynner å bli engstelig og deprimert – vil hun bli kalt inn på jobb. En økonomisk påskjønnelse vil bli tilbudt. Cheltenham-kvinnen vil stå oppreist og si at hun ikke lar seg kjøpe; det eneste hun ønsker, er at rettferdigheten skal seire. Etterforskningsutvalget vil bli sjokkert; de vil også at rettferdigheten skal seire, det er bare det at bevisene er – hva skal vi si? – problematiske. Tilfeldig, umerkelig vil det bli antydet at Momos karriere i City kan være over. Hun er en ung kvinne som er ualminnelig lovende, men slike ting har en tendens til å bli mistolket. Ingen røyk uten ild, det hele utrolig uheldig. Hvis nyhetene om de pornografiske bildene skulle, la oss si, komme ut i media … To dager senere vil Momo Gumeratne gå ut av rettssalen med en ukjent pengesum. Når hun går ned trappene fra Edwin Morgan Forster for siste gang, vil en kvinnelig journalist fra tv-nyhetene stikke en mikrofon opp i ansiktet hennes og spørre om hun kan fortelle nøyaktig hva som skjedde. Er det sant at de kalte henne en asiatisk babe og laget pornobilder av henne? Mens hun bøyer det vakre ansiktet sitt vil Momo nekte å kommentere saken. Dagen etter vil historien stå referert på side tre i fire aviser. Den ene overskriften er: ASIATISK CITY-BABE I PORNOSKANDALE. Momos tilbakevisning vil dukke opp i nest siste avsnitt. Ikke lenge etterpå vil hun flytte utenlands og håpe hun blir glemt. Bunce vil beholde sin jobb, og den svarte pletten på rullebladet hans vil bli visket ut av en jevn inntjeningsstrøm. Og ingenting vil forandre seg. Det er i hvert fall helt sikkert. Idet jeg strekker meg etter lysbryteren legger jeg merke til et nytt bilde som er hengt opp på kjøleskapet under Teletubby-magneten. Det er en tegning av en kvinne med gult hår; hun har på seg en stripete, brun drakt, og skohælene hennes er høye som stylter. Det blendende lyset gjør det vanskelig å tyde hva som står skrevet med blyant helt nederst på arket. Jeg går nærmere. Kunstneren er Emily, og ved hjelp av en lærer har hun skrevet: «Mammaen min går på jobb, men hun tenker på meg hele dagen lang.» Har jeg virkelig sagt det til henne? Må jeg ha gjort. Kan ikke huske når, men Em husker absolutt alt. Jeg slenger opp fryseskapet og presser ansiktet mitt inn i den arktiske luften. Trangen til å klyve inn og bli værende er utrolig sterk. Jeg går inn nå; det kan være jeg blir der en stund. Når jeg er oppe igjen, kikker jeg inn til Momo. Øyelokkene hennes er lukket, men øynene under dem blafrer som møll. Drømmer, stakkars barn. Jeg slukker lyset, og øynene åpner seg og hun hvisker: «Hva tenker du på, Kate?» «Å, jeg tenkte nettopp på hva jeg sa til deg første gang vi møttes.» «Du sa jeg måtte slutte med å si unnskyld meg.» «Det bør du faen meg også. Og hva mer?» Hun stirrer opp på meg med det tillitsfulle spaniel-blikket som jeg så under anbudet for alle de evighetene siden. «Du sa at barmhjertighet ikke nødvendigvis er å sløse bort penger, selv om det er kostbart.» «Det sa jeg ikke.» «Jo, det gjorde du.» «Gud, så fryktelig. For ei merr. Hva mer sa jeg?» «Du sa at penger ikke vet hvilket kjønn du er.» «Nemlig.» «Nemlig?» gjentar hun usikkert. «Hvor gjør det mest vondt for dem, Momo? Hvor skal vi slå for at de skal få mest mulig vondt?» Jeg fikk ikke sove den natten. Jeg snek meg inn på Bens rom, sjekket at han pustet slik som jeg sjekket Emily da hun kom hjem fra sykehuset og jeg var redd hun aldri skulle våkne igjen. Ben sov og sov, men det var ingenting å være redd for. Han sov som et barn. Richard ringte i totiden. Han var i Brussel og søkte om EU-støtte til et nordisk kunstsenter, og hadde nettopp hørt beskjeden min. Han spurte om jeg hadde det bra, og jeg sa nei. Han sa at vi måtte snakke sammen, og jeg sa ja. Klokka 5.30 ringte jeg Candy, som jeg visste ble vekket tidlig nå for tiden av barnet som sparket henne i ribbeina. Fortalte henne om bildene av Momo i systemet. Jeg ante ikke hva vi kunne gjøre, men jeg tenkte at hun, med sin tekniske innsikt og erfaring fra Internett-bedrifter, kanskje visste. Mellom kl. 5.50 og 6.30 laget hun et program som ville søke og ødelegge alle filer som inneholdt noe om Momo Gumeratne. «Det vil bli vanskelig å oppspore det som måtte ha kommet ut av bygningen,» sa hun, «men jeg kan sette en stopper for alt som fremdeles ligger inne i EMF-systemet.» Vi ble enige om at hun skulle beholde én kopi av bildene som bevis. Klokka seks kom Momo inn på kjøkkenet og holdt opp noe. «Jeg fant denne i sengen min. Er det noen som eier den?» Jeg gikk bort til henne og ga henne en klem. «Det er Ruu. Han er et familiemedlem.» Jeg ga henne en kopp te som hun kunne ta med seg tilbake i sengen, så gikk jeg opp sammen med henne og inn på Bens rom. Fremdeles i dyp søvn. Jeg la Ruu inntil kinnet hans. Om kort tid ville en liten gutt være lykkeligere enn på julaften. Da jeg gikk inn på mitt eget soverom, åpnet jeg garderobeskapet og lot hånden løpe bortover klærne til den nådde den fineste Armani-rustningen min. En ravnsvart drakt. Fra stativet under valgte jeg et par høyhælte sko med slangeskinnstær – hæler som var umulige å gå på, men i dag var det ikke det som var poenget med dem. Mens jeg kledde på meg gikk jeg gjennom hvilke ressurser jeg kunne trekke på, hvilke styrker jeg kunne samle. Jeg ville at Richard skulle komme hjem, og nå visste jeg at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for at det skulle skje, men først måtte mamma fullføre jobben sin.
    Må huske
Ødelegge Bunce.
Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.