Bokutdrag 77

      36
    Stikket

DET VAR GENERELL enighet om at forretningsplanen til Powers biologisk nedbrytbare bleie var et uvanlig dokument. På over tretti pene A4-sider ble detaljer om hvem som var målgruppen til den nye mirakelbleien, og den tiltenkte vekstraten, lagt fram. Det var lagt fram en imponerende rapport om konkurransevilkårene, en evaluering av de miljømessige fordelene og en detaljert fremdriftsplan. Tallene var svært gode, uten å være overdrevent optimistiske. CV’ene til ledergruppen var førsteklasses, spesielt den til oppfinneren selv, Joseph R. Power, som, ble det bemerket, hadde hatt gleden av å ha forbindelser til Apollo-romfartsprogrammet og den påfølgende lukrative bieffekten det hadde. Patenten til den biologisk nedbrytbare bleien var ennå ikke avsluttet, men søknaden som beskrev produktet i så krystallklar detalj, lot deg ikke tvile på resultatet. Det var synd at det bare var én person som fikk se dokumentet. Målgruppen til Powers biologisk nedbrytbare bleie var ikke en milliard tissende spedbarn, men Mr. Christopher Bunce. Bunce hadde nylig blitt utnevnt til sjef for avdelingen for risikokapital. Dette var gode nyheter av to grunner. For det første ville det gjøre det lettere å få ham til å ta en stor sjanse med min fars elendige bleie: Å gamble med spennende, nye produkter før noen andre fikk tak i dem, var en del av jobben. For det andre kunne man stole på at Veronica Pick, nestleder i avdelingen som hadde forventet å få toppjobben selv og som ble rasende da hun måtte overlate plassen til en novise på området, ikke lot den nye sjefen sin gå utenom minefeltene – kanskje hun til og med kunne overtales til å lede ham mot et av dem, og det med et vennlig smil. Strippeklubben, fredag formiddag «Ok, så la oss gå gjennom dette en gang til.» Candy gjør ikke noe forsøk på å skjule sin forakt engang. «Faren din, en fyr som ikke husker navnet på sine egne unger og aldri, etter det noen vet, har sett rumpene deres, har funnet opp en bleie som kommer til å forandre hele bleieverdenen, bortsett fra at vi vet at bleien ikke fungerer, fordi du har prøvd prototypen på sønnen din Benjamin, og da Benjamin måtte …» «Candy, vær så snill.» «Okei, da Ben måtte tisse, gikk bleien i oppløsning. Så det vi skal gjøre, er å selge bleieprosjektet til den nye sjefen i avdelingen for risikokapital. Han er en arrogant jævel og vet enda mindre enn faren din om rumpene til små unger, og vi skal få ham til å investere tusenvis av dollar i det store bleie-eventyret, og han kommer deretter til å tape alle de pengene, fordi … Hva var grunnen igjen, Kate?» «Fordi min fars firma står i sterk gjeld, og de pengene som EMF investerer, vil kreditorene kreve tilbake, og bleiefirmaet vil straks tre i likvidasjon og Bunce vil miste skjorta si, sokkene sine og boksershortsen sin og bli fremstilt som den vemmelige lykkejegeren han er. Har du noen problemer med denne planen, Candy?» «Nei da, dette høres strålende ut.» Hun sniffer i luften som om hun tester en ny parfyme. «Jeg vil bare høre hvordan vi skal klare å beholde jobbene våre nå når jeg snart er enslig mor, og du er en de facto single mor inntil Langsomme Richard kommer tilbake til Reddy-ranchen.» «Candy, det er prinsipper som står på spill her.» Hun ser med ett bestyrtet ut. «Å ja, nå skjønner jeg. Det gjelder vår gamle kompis Oates.» «Hvem?» «Snømannen. Han som du fortalte Rod om? Dere må unnskylde meg, mine herrer, men jeg skal bare ut en tur og blir kanskje borte helvetes lenge. Dét er ingen plan, Katie, det er edel selvoppofrelse. Veldig britisk, men du vet at i Statene har vi den besynderlige hangen til at de snille skal være i live når filmen er slutt.» «Ikke all selvoppofrelse er meningsløs, Candy.» Venninnen min detonerer den voldsomme latteren sin, og alle i lokalet snur seg og stirrer på den sinnssyke, gravide kvinnen. «Heiheihei, du er så vakker når du er moralsk.» «Hør her, det er ingenting som kan knytte deg til bleieavtalen, det lover jeg.» «Så alle veier fører til Reddy? Vet du at etter dette er det ingen som kommer til å ansette deg igjen, Kate. Ingen. Du kommer ikke til å bli leid inn for å skifte det jævla fakspapiret engang.» Med denne truende advarselen lener Candy seg over bordet, tar hånden min og legger den over den svulmende kulemagen hennes. Gjennom den trommestramme huden kjenner jeg umiskjennelig sparkingen av en hæl. Dette er første gang hun har vedkjent seg at barnet er noe varig, ikke en bruk-og-kast-greie, og jeg lar klokelig være å si noe sentimentalt. «Sparker den mye?» «Mmm. Når jeg bader, kan du se at hun går helt amok der inne. Det er som en vanvittig delfin-oppvisning.» «Det er ikke nødvendigvis en jente, Cand.» «Hallo, jeg er jente, hun er jente, ok?» Candy ser smilet mitt og tilføyer fort: «Jeg kan selvsagt fremdeles adoptere henne bort.» «Selvfølgelig.» Jeg synes å huske at det var Candys idé at det ville være mindre oppsiktsvekkende om sju kvinner møttes i en strippeklubb i City enn for eksempel i en restaurant der folk hadde klær på seg. Mens jeg sitter her skulle jeg ønske at jeg hadde et polaroidkamera som kunne fange inn ansiktsuttrykkene til venninnene mine idet de ankom møtestedet. I Momos tilfelle seirer hennes gode oppdragelse over sjokket, og hun henvender seg vennlig til blondinen i baren: «Å, når åpnet dette stedet?» Vi er ikke de eneste kvinnene i Strippeklubben, en markedsplass for fine herrer som er ute etter underholdning og befinner seg i passe avstand til verdens fornemste finansområde, men vi er de eneste kvinnene som ikke har nakne bryster. Alle som har kommet hit i lunsjpausen sin, har en viktig jobb å gjøre. Jeg visste allerede at Chris Bunce var grisk og ambisiøs nok til å spytte penger inn i et prosjekt uten å overlate det til noen andre i avdelingen; hvorfor skulle han ønske å dele æren når han kan beholde den for seg selv? Men jeg visste også at vi var nødt til å utføre en ytterst profesjonell jobb med den biologisk nedbrytbare bleien, for å få ham til å kjøpe den. Pappas tegning av en bevinget gris måtte oppjusteres; vi måtte ha en brosjyre, kjennskap til markedet og produksjonen, samt få informasjon fra en dyktig forretningsadvokat. Da jeg ringte Debra, var jeg redd hun skulle si nei – vår rekke med avlyste lunsjer i løpet av de siste årene hadde presset vennskapet vårt mot bristepunktet – men jeg behøvde ikke å be to ganger. Uten noen gang å ha møtt eller hørt om Chris Bunce, visste Deb umiddelbart hvilken mann han var og hva vi måtte gjøre mot ham. Så vår lystige gjeng består av Candy, meg, Debra og Momo, samt Judith og Caroline fra min gamle barselgruppe. Vi venter fremdeles på Alice. (Det var viktig for Alice, som er tv-produsent, å hjelpe oss, men jeg hørte ikke mer fra henne, så jeg antok at hun ikke ønsket å være med. Hun ringte heldigvis i dag tidlig. Sa hun hadde vært utenlands og filmet, og hun ville med glede bli med, selv om hun ville komme litt sent.) Judith, som var patentagent før hun ble mamma på heltid, har skrevet søknaden om å få patent på bleien, og har gjort det så overbevisende at jeg umiddelbart får lyst til å bestille et vognlass til Ben. Med Judiths kjølige blanding av språk og vitenskap oppdager jeg en side ved henne som jeg aldri har sett før. Caroline, den grafiske designeren, har laget en brosjyre som legger vekt på bleiens miljøvennlighet og viser et uimotståelig bilde av hennes egen sønn Otto, som sitter på en potte laget av salatblader. Debra sier at EMF ikke vil kunne kreve erstatning av faren min. «Hør her, dette er ikke svindel. Det er rampete, men det er ikke ulovlig. Det er en åpenbart caveat emptor-sak – hvis kjøperen ikke sjekker hva han kjøper, så er det hans eget problem.» Deb skal spille min fars advokat under møtet han blir nødt til å holde med Chris Bunce; vi har ordnet med at det skal finne sted på et hotellrom på Savoy. «Du aner ikke hvor genial jeg er til dette,» utbryter Deb når vi går gjennom dokumentasjonen. «Hva skal vi kalle oss: Sju uforsonlige søstre?» «Deb, dette er alvorlig.» «Jeg vet det, men jeg har ikke hatt det så gøy siden jeg leste Enid Blyton. Gud, Kate, jeg har savnet å ha det gøy, har ikke du?» Momo har fått oppgaven med å undersøke det globale bleiemarkedet. På et par korte dager har hun blitt forvandlet til en ufattelig kjedelig kvinne som kan alt om hvordan urin løser seg opp og lukt forsvinner. «Unnskyld meg, Kate, men er du klar over stor belastning en gjennomsnittsbleie kan tåle?» «Det har jeg nok av hjemme, takk.» Assistenten min ser engstelig ut: «Den vil ikke fungere, vil den vel?» «Planen?» «Nei, bleien.» «Selvsagt ikke.» «Hvordan kan du være så sikker, Kate? Hvis Bunce gjør et kupp, vil jeg ikke takle det.» «Vel, faren min har funnet den opp, så det er en relativt sikker katastrofe. Dessuten tok jeg prototypen med hjem og prøvde den på Ben.» «Og?» «Den er så nedbrytbar at den går i oppløsning av den første bæsjen.» Alice ankommer klubben sent etter et møte med BBC i White City. Hun peker på jentene på scenen og mimer over den dunkende musikken: «Er dette en audition?» Alices rolle iverksettes etter at Bunce har investert i bleien. Det er en knipetangsmanøver av den typen som generalene i alle de slagene jeg pleide å kunne navnene på, brakte i stilling: Angrip ham på én flanke, og avskjær deretter fluktruten. Bevis på at Bunce så lettsindig har kastet bort penger på et verdiløst produkt vil ikke alene være tilstrekkelig til å få Edwin Morgan Forster til å gi ham sparken; hvis vi kan få ham til å si pinlige ting i et intervju som Alice tar opp og får på trykk, så vil han få et troverdighetsproblem overfor kundene sine, for så å henge fra en krok i Kjøtthallen. Alice brøler over bassen og forteller at hun allerede har ringt Bunce og invitert ham til å bli med på en større BBC2-programserie som heter «Money Makers» – for å gjøre City sexy for vanlige folk. «Hva sa han?» spør Momo, som er mer nervøs enn alle andre. Alice gliser. «Han krøp formelig gjennom telefonen. Jeg tror ikke jeg vil ha noen problemer med å få ham til å snakke.» Jeg prøver å be om ro, men jeg konkurrerer med «Mamma Mia» i høyttalerne. I stedet sender jeg rundt en kopi av det som alle behøver å vite, i tillegg til et bilde av Chris Bunce som Candy har hentet fra EMFs hjemmeside. Jeg unnskylder meg og går på dametoalettet. I båsen lengst inni hjørnet bakerst i lokalet, like ved utgangen, sitter en mørkhåret skikkelse som jeg drar svakt kjensel på. Litt nærmere og jeg er ikke i tvil om hvem det er. «Jeremy! Jeremy Browning!» hilser jeg på kunden min med en varme og et volum som vil gjalle i sjelen hans for bestandig. «Nå, Jeremy, tenk at du er her,» utbryter jeg begeistret. «Og dette må være … Annabel, ikke sant?» Jenta som sitter på min kundes venstre lår sender meg et blikk som er en blanding av et glefs, et hånflir og et smil. Det betyr at hun dessverre ikke er Mrs. Browning, men at hun ikke ville sagt nei hvis hun fikk sjansen. Jeg rekker en vennlig hånd fram mot jenta, men det er Jeremy som griper den ivrig. «Jøss, Kate,» sier han, «jeg hadde ikke ventet å treffe deg her.» «Vel, jeg driver litt research for å utvide min fritidsportefølje. Kanskje du kan gi meg noen hint? Denne sektoren er ukjent for meg. Fascinerende, ikke sant? Vel, må gå nå, hyggelig å hilse på deg …?» «Cherelle.» «Hyggelig å hilse på deg, Cherelle. Pass godt på ham for meg.» Jeg går, overbevist om at jeg i det minste har én mann i min hule hånd for evig og alltid. Når jeg går tilbake til bordet, er Candy travelt opptatt med å peke ut hvem av jentene på scenen hun tror har fått brystimplantasjon og hvor vellykket det har vært. «Herregud, se på den stakkars jentungen med det røde håret. Jeg trodde de skulle fjerne alle atombomber fra britisk jord.» «Du skulle sett hvordan mine pupper så ut da jeg fikk tvillingene,» sier Judith, som er i gang med sin tredje Mai Tai. Jeg ser skrekkslagen på at den aktuelle danseren går ned fra scenen og rykker nærmere, mens hun holder rundt brystene sine på samme måte som en hundeoppdretter holder opp valpene for besiktigelse. «Se det, det der kaller jeg sjonglering,» brøler Alice. «Balansen mellom arbeid og liv – hva tror du, Kate?» «Bekkenbunnen hennes må være i god form,» sier Caroline mens hun peker på en annen danser, som utfører bevegelser som om hun prøver å føde en softis. «Hva er bekkenbunn?» spør Candy og Momo samtidig. Når jeg forteller hva det er, skjuler ikke Candy, som tror at svangerskapskurs blir drevet av kommunister, sin avsky. «Men denne bekkentingen faller tilbake på plass etter fødselen, ikke sant?» Og dansegulvet rister, og mødrene rundt bordet ler og ler, og mennene i lokalet ser utilpasse ut slik som bare kvinnelatter kan gjøre menn utilpasse. Jeg løfter glasset mitt. «Skru motet opp til aller største spenn, da går det ikke galt.» «Die Hard 2?» spør Momo. «Nei, Lady Macbeth.» Hva er det de lærer nå for tiden?» Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.