Bokutdrag 78

      37
    Lunsj med Robin

Når Robin Cooper-Clark føler seg ille til mote, ser han ut som en mann som prøver å arrestere seg selv, med én arm slengt hardt rundt sitt eget bryst og den andre hektet rundt halsen. Så utilpass ser han ut når vi spaserer bort til Sweetings tre dager etter møtet i Strippeklubben. Restauranten ligger et godt stykke unna kontoret, men Robin insisterer på at vi skal spise der, så mens han langer ut med sjumilsstegene sine piler jeg etter ham og tar tre skritt mens han tar ett. Sweetings er en City-institusjon. En fiskerestaurant som ønsker å se ut som et fiskemarked, masse lystig roping, travelhet, marmorplater – en Billingsgate for de velhavende klasser. Fremst i lokalet er det disker der folk kan sitte på høye krakker og rense krabber, og bak er det et rom med langbord som i en skolekantine. Hvis verden bare hadde bestått av privilegerte, ville Sweetings vært kafeen på hjørnet. Robin og jeg blir plassert i den ene enden av et av langbordene. «Kjedelig med denne Bunce-saken,» mumler han mens han studerer menyen. «Mm.» «Momo Gumeratne synes å være et godt menneske.» «Hun er fantastisk.» «Og Bunce?» «Giftig.» «Jeg skjønner. Ja, hva skal vi spise?» Kelneren står der, klar til å notere, og for første gang legger jeg merke til hvilken forferdelig forfatning Robin er i: Den høyre skjortekragen hans er rynkete som et øyenbryn, og det er små klumper med barberskum inni ørene hans. Jill ville aldri sluppet ham ut av huset hvis han så sånn ut. «Eh, ja. Noe blodtørstig med tenner til damen, tror jeg, og noe risikofylt til meg. Skilpaddesuppe, kanskje, eller er det torsk som er blitt fisket ihjel av de fordømte spanjolene? Hva tror du, Kate?» Jeg ler fremdeles når Robin sier: «Jeg skal gifte meg igjen, Kate,» og det er som om lyden i rommet blir skrudd av med en bryter. Middagsgjestene rundt meg åpner og lukker munnen som fisken de er i ferd med å fortære. Og plutselig vet jeg hvorfor han har tatt meg med hit, til denne restauranten, til dette rommet. Det er et sted du ikke kan brøle av sinne eller gråte i smerte: absolutt et sted å være hyggelig, gemyttlig, i verste fall en mild utskjelling, et sted for en mann. Hvor mange sjeler har blitt stekt levende med et smil ved disse bordene, hvor mange har blitt høflig oppmuntret til å trekke seg tilbake eller til side over et overraskende godt glass med Chablis? Nå føler jeg at det er Jill Cooper-Clark som har sluppet unna og det er jeg som må gjøre det som sømmer seg. Se interessert ut, glad til og med, i stedet for å velte bordet og la mennene sitte gapende igjen med serviettene og fiskebeina sine. Har bare vært død i et halvt år. Jeg blir oppmerksom på at Robin har begynt å fortelle meg om en som heter Sally. Henrivende, usannsynlig snill, vant til gutter – har to selv. Ikke helt Jills tempo, men hvem har nå det? Hjelpeløst skuldertrekk. Og denne Sally har så mange gode egenskaper, og guttene trenger – ja, Alex er bare ti – han trenger fremdeles en mor. «Og du,» sier jeg og prøver å finne noen ord i det tørre hvelvet i munnen min, «trenger du henne?» «Mm. Ja, jeg trenger en kvinne, Kate. Vi er ikke så flinke på egen hånd, vet du. Jeg kan skjønne at du kanskje synes dette er …» – han vifter bort den tilbudte tartarsausen. «Hva?» «Hjelpeløst, antar jeg.» Han senker brillene og klemmer seg over neseryggen. «Ingen kan noen gang erstatte henne hvis det er det du tenker.» Så hvorfor erstatte henne hvis hun er uerstattelig? Det er det jeg tenker. Jeg føler meg innkapslet av tristhet, som den dagen i Jills begravelse. Jeg visste alltid hvor jeg hadde Robin, han virket alltid så rotfast og pålitelig; når jeg ser på ham nå, på den andre siden av bordet, er det et sjokk å oppdage at han er en fortapt guttunge. Menn uten koner kan like gjerne være menn uten mødre; de er mer foreldreløse enn de er enkemenn. Menn uten koner mister ryggraden, evnen til gå gjennom verden med hevet hode, til og med evnen til å tørke barberskummet ut av ørene. Menn behøver kvinner mer enn kvinner behøver menn; er ikke det verdens best bevarte hemmelighet? «Jeg er så glad på dine vegne,» sier jeg. «Jill ville blitt henrykt. Jeg vet at hun ikke hadde utstått tanken på at du ikke har det bra.» Robin nikker, lettet over å ha fortalt nyheten, glad for å ha heist opp klaffebroen igjen. Når tallerkenene er ryddet bort, kaster vi oss over menyen igjen og studerer den som en eksamensoppgave. «Hva med fritert banan med iskuler og to skjeer?» spør Robin. «Har du hørt at de er på jakt etter et nytt navn på ‘spotted dick’, Kate?» «Chris Bunce.» «Unnskyld?» «‘Spotted dick’. Bunce er kjønnssykdomsmesteren på kontoret. Det er bare å spørre en av sekretærene.» Robin tørker munnen sin med servietten. «Det gjør deg veldig sint, ikke sant?» «Det stemmer.» Et øyeblikk vurderer jeg å fortelle ham om planen vår. Men som min overordnede ville han være forpliktet til å nedlegge forbud mot den, og som venn og veileder ville han antagelig gjøre det samme. I stedet sier jeg: «Jeg synes ikke at noen burde få lov til å gå rundt og være en drittsekk bare fordi det ikke er bekvemt å stoppe ham.» Robin gir signal til kelneren om å komme med regningen. «Jill sa bestandig at du kan få en mann til å gjøre hva som helst såfremt han ikke merker at han er blitt lokket til å gjøre det.» «Lokket hun deg?» «Jeg merket aldri noe til det.» Kl. 15.13: Jeg forlater Robin på Cheapside-hjørnet. Etterpå ringer jeg Guy på mobilen og sier at jeg ikke kommer tilbake til jobb i ettermiddag; jeg har et viktig møte med noen kastanjer. «Kampanjer?» «Det er en fritidsklubb jeg vurderer å investere tungt i. Må sjekke forholdene for forbrukerne.» Når jeg kommer hjem, er ungene så bestyrtet over å se meg at de først ikke reagerer. Jeg ber Paula om å ta fri resten av dagen, og jeg tar ytterjakkene på Emily og Ben og så spaserer vi bort til parken. I hvert fall gjør Em og jeg det; Ben nekter å gå noe sted, foretrekker å løpe til han detter over ende. Det har vært en indian summer, og bladene, fremdeles grønne mange av dem og spettet med aprikosfarge, ser mildt overrasket ut av å befinne seg på bakken. Vi går omkring – jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge vi går omkring – og sparker i dem. Ben liker å storme inn i bladene, bare for raslingens skyld, gleden av høre lyden. Emily elsker å irettesette ham mens hun tydeligvis også synes han er nydelig. Avtalen mellom datteren og sønnen min er at han kan være uskikkelig slik at hun kan ha gleden av å være snill. Å se dem springe hylende etter hverandre får meg til å lure på om det ikke er en variasjon over den leken som gutter og jenter bestandig har lekt. Videre bortover gangstien finner vi kastanjene. Noen av de piggete skallene har sprukket, og vi får ut de skinnende nøttene fra den hvite hulningen på innsiden. «Det går an å gjøre kastanjene hardere,» sier jeg til Em. «Hvordan?» «Jeg vet ikke helt, vi må visst spørre pappa.» Pokker også, var ikke meningen å nevne ham. Emily kikker opp på meg med glad forventning. «Mamma, når kommer pappa hjem for å bo i huset vårt?» «Pappa,» kvitrer Ben, «pappa.» Hjemme igjen legger jeg Ben så han får tatt ettermiddagshvilen sin og lar Em velge en video, mens jeg begynner å tilberede en bolognesesaus til middag. Jeg kan ikke finne hvitløkspresseren, og hvor er rivjernet? Jeg foreslår Tornerose, som alltid var det mest beroligende middelet da Em var liten, men jeg har sakket akterut. Datteren min snakker om noe med en krigerprinsesse som jeg aldri har hørt om. «Hva er en kriger, mamma?» «En kriger er en tapper soldat.» «Vet du hva Harry Potter handler om?» «Nei, det gjør jeg ikke.» «Harry Potter handler om tapperhet og hekser.» «Det høres bra ut. Har du bestemt deg for hva vi skal se på?» «Mary Poppins«Nå igjen?» «Å, vær så snill, mam-ma.» Da jeg var på Emilys alder, så vi en film eller to i året, én til jul, én i løpet av den lange sommerferien. For mine barn vil levende bilder være minnenes viktigste bindemiddel. «Hun er en sur fragett.» «Hvem?» «Moren til Jane og Michael er en sur fragett.» Jeg hadde glemt at Mrs. Banks var en suffragette. Det er ikke den delen av filmen man husker. Jeg skrur ned kokeplaten og går deretter bort og krøller meg oppi sofaen sammen med Em. Og der er hun på skjermen, den nydelige, dumme Glynis Johns, som er kommet hjem etter å ha vært i et møte, og marsjerer fram og tilbake i det digre, hvite huset sitt mens hun synger: «For våre døtre blir vi helter, deres pikehjerter smelter, og de vil synge: Kom igjen! Kom igjen, søster suffragette!» «Hva er en sur fragett?» Jeg visste hun ville spørre om det. «Suffragetter var kvinner som marsjerte i Londons gater for hundre år siden, Em, og protesterte og lenket seg fast til rekkverk for å overbevise folk om at kvinner burde få lov til å stemme.» Hun lener seg inntil meg, trykker hodet sitt inn under brystene mine. Det er først da Mary og Bert og ungene har hoppet inn i krittbildet på fortauet at hun spør: «Hvorfor fikk ikke kvinner lov til å stemme, mamma?» Å, hvor er den gode forklaringsfeen når du trenger henne? «Fordi den gang, i gamle dager, var kvinner og menn – vel, jenter var hjemme, og folk trodde at jenter ikke var så viktige som gutter.» Datteren min sender meg et rasende og forbauset blikk. «Så tåpelig.» Vi lener oss tilbake. Em kan alle sangene; hun puster til og med når skuespillerne puster. Det er så annerledes å se Mary Poppins i voksen alder. Jeg hadde glemt at Mrs. Banks, som ønsker å gjøre verden til et bedre sted for kvinner, ikke enser sine egne barn. At Jane og Michael er triste og opprørske inntil barnepiken dukker opp og bringer rutiner og spenning inn i livene deres. I mellomtiden arbeider Mr. Banks for mye – selve navnet forteller at denne mannen er jobben sin – og er en fremmed for barna og hustruen, til han får sparken og blir konfrontert av feieren Bert i sin egen dagligstue, han som advarer ham og synger:

    Du må jo dra dra dra på den jobben, Mens livet glir som sand gjennom sil, Og snart er barndomstiden gått, Og da drar de brått, Og det er alt for sent å gi dem … en …
«… teskje med sukker som hjelper medisinen ned.» Emily og jeg synger med, og stemmene våre fletter seg inn i hverandre i en sølvspiral. Plutselig får jeg en ubehagelig følelse av at filmen snakker til meg, og det er da Emily sier: «Når jeg får barn, mamma, kommer jeg til å passe på dem selv helt til de blir voksne. Ingen praktikanter.» Har hun fått meg til å se på Mary Poppins for å si det? Er det hennes måte å fortelle meg det på? Jeg gransker ansiktet hennes, men der er det ingen tegn på kald beregning; det virker ikke som om hun venter på en reaksjon. «Maaa-maaaa.» Babycallen spraker. Ben er nok i ferd med å våkne. Før jeg går opp plasserer jeg Em på knærne mine. «Jeg tenkte du og jeg kunne reise en tur en dag, hadde du hatt lyst til det?» Hun rynker på nesen sin på samme måte som Momo gjør når hun er spent. «Hvor hen, da?» «Eggpaiesneip-bygningen.» «Hvor?» «Eggpaiesneip-bygningen. Husker du at det var det du kalte Empire State-bygningen?» «Det gjorde jeg ikke.» «Jo, det gjorde du, vennen min:« «Ma-mma,» sier Emily og drar ut tittelen min for å oppnå maksimal effekt, «det er sånn som babyer snakker. Jeg er ingen baby lenger.» «Nei, elskling, det er du ikke.» Det går så fort, ikke sant? Den ene dagen sier de sånne rare, små ting som du tenker at du må huske å skrive ned, men aldri gjør, og i neste øyeblikk snakker de som en storbyvant ungdom, eller, enda verre, de snakker akkurat som deg. Jeg tvinger barna mine til å bli fort voksne, og jeg sørger over hvert minutt jeg har gått glipp av barndommen deres. Etter at jeg har gitt dem mat og badet dem og tørket håret deres og lest Ugleunger og hentet et glass til henne, får jeg endelig kommet meg ned og sitter alene i mørket og tenker på all den tiden som er blitt ugjenkallelig.
    Fra: Kate Reddy Til: Debra Richardson Denne ettermiddagen har jeg brukt min Hemmelige Mammatid. De mest lønnsomme få timene hittil i dette finansåret. Hvor mye synes du jeg kan kreve som timebetaling av kundene mine for å ha sparket løv og sett på Mary Poppins? Å lure seg til å være sammen med ungene sine føles som det må føles å være utro: de samme løgnene for å komme seg til stevnemøtet, den samme spenningen, og selvsagt, skamfølelsen. Tror jeg har glemt hvordan man kaster bort tiden, og jeg vil at barna skal fortelle meg hvordan man gjør det. Ikke hat meg hvis jeg slutter å jobbe, hva? Jeg vet vi sa at vi alle må holde det gående for å bevise at det er mulig. Det er bare det at jeg pleide å tenke at kanskje jobben min tar livet av meg, og nå er jeg redd for at jeg døde uten å legge merke til det. For våre døtre blir vi helter, deres pikehjerter smelter, og de vil synge: Kom igjen, kom igjen, kom igjen, søster suffragette! Kjærlig hilsen K xxxxxxxxxxxxx
    38
Fossen
Kl. 07.54: Mens jeg venter på at det skal banke på døren, skjønner jeg at jeg har gledet meg veldig til å fortelle Winston om planen min. Endelig er det noe jeg kan imponere Pegasus med; beviset på at jeg ikke bare er en eller annen trangsynt lakei i det kapitalistiske systemet. Men etter at jeg har plumpet ut med hele historien om pappas bleie og Alices intervju med Bunce, sier ikke Winston noe, annet enn det korte: «Du må huske at du har to unger å forsørge.» Men fem minutter senere, når vi sitter fast i vår sedvanlige trafikkork, spør han om jeg kjenner historien om Scipio. Jeg rister på hodet. «Ok, det var en romersk general som het Scipio, og han hadde en drøm. Og i den drømmen fant han en landsby som var bygd like ved en stor foss. Buldringen fra fossen var så voldsom at du måtte brøle for å bli hørt. ‘Hvordan klarer dere å leve i dette bråket dagen lang?’ spurte Scipio landsbyhøvdingen og prøvde å overdøve det brølende vannfallet. ‘Hvilket bråk?’ spurte dem gamle mannen.» Pegasus bykser forover noen centimeter, og da Winston hugger i bremsen, lyder det et stønn som en døende ku. «Og moralen i denne historien, min herre, hva er den?» Jeg ser gliset hans i speilet, skjelmsk og frydefullt. «Vel, jeg tror på en måte at vi alle lever i denne bakgrunnsstøyen, og vi er så vant til det at vi ikke legger merke til den. Men hvis du flytter langt nok unna, kan du høre igjen, og så tenker du: Fytterakkern, den fossen laget helvetes mye bråk. Hvordan klarte jeg å leve i det spetakkelet?» «Sier du at jeg har en foss, Winston?» Han slipper ut den dype, kornete latteren sin som jeg elsker. «Kate, du har hele den fordømte Niagarafossen.» «Har du noe imot at jeg stiller deg et personlig spørsmål, Winston?» Da han rister på hodet, fylles taxien nok en gang med gullstøv. «Er jeg den viktigste kunden din?» «Du er den eneste.» «Jeg skjønner. Og hvor mange sjåfører har Pegasus Taxi? La meg gjette. Du er den eneste?» «Jepp. Men jeg skal snart slutte å kjøre taxi. Må få tatt eksamen.» «I maskinfag?» «Filosofi.» «Så du er på en måte min privatsjåfør og dermed min egen bevingete hest?» Han tuter med bilhornet i frydefull bekreftelse på at det er slik det ligger an. «Visste du, Winston, at en sjåførjobb er fradragsberettiget, mens barnepass ikke er det?» Nok et tut med bilhornet skremmer en gruppe med forretningsmenn på fortauet; de sprer seg som duer. «Det er jaggu en sinnssyk verden vi lever i, mann.» «Nei, det er en sinnssyk mannsverden vi lever i. Har du vekslepenger?» På vei bort fra taxien tenker jeg hvor mye jeg kommer til å savne ham, og da hører jeg en stemme som brøler etter meg. «Hallå, trenger du en fluktbil, frue?» Kl. 10.08: En telefon fra resepsjonen. De sier at det er en mann ved navn Abelhammer som står og venter på meg, og hjertet mitt prøver faktisk å banke et hull gjennom brystet mitt. Når jeg er kommet ned, står han der med et stort glis og to par skøyter. Jeg rister på hodet mens jeg går over gulvet mot ham. «Nei, jeg kan ikke gå på skøyter.» «Nei vel, men det kan jeg. Tilstrekkelig for oss begge.» «Overhodet ikke.» Senere, når vi tar vår fjerde runde rundt skøytebanen, sier Jack: «Det eneste du behøver å gjøre, Kate, er å lene deg mot meg, er det så vanskelig?» «Ja. Det er vanskelig.» «Herregud, kvinne. Hvis du bare lener deg mot meg her; tenk på John Donne, forestill deg oss som to kompasser. Jeg står i ro, og du snurrer rundt meg, ok? Du kommer ikke til å falle, jeg holder deg. Bare slipp.» Så jeg slapp bare. Vi gikk på skøyter i en time, og jeg er ikke sikker på hva vi skrev på isen. Du ville være nødt til å være en fugl – en av duene mine – eller sitte høyt der oppe på kontoret til sjefen min for å tyde hva vi skrev den dagen. Elsker deg eller Adjø eller begge deler. Han ville kjøpe en varm kakao til meg, men jeg måtte gå. Smilet hans var like hjertelig. «Må være en viktig person du skal møte.» «Veldig. En mann jeg kjente en gang.» DET ER FORBAUSENDE HVOR fort man kan glemme hvordan man holder rundt noen, til og med mannen sin. Kanskje særlig mannen sin. Det skal en viss mengde fravær til for å sette full pris på geometrien i en omfavnelse: den nøyaktige vinkelen på hodet ditt i forhold til hans. Burde hodet krype inn i nakkegropen på den andre, sånn som duene gjør det, eller burde nesen presses inn mot brystet hans? Og hendene dine – formet som en kopp rundt korsryggen hans eller legge håndflatene på utsiden av lårene hans? Da Richard og jeg møttes til lunsj utenfor Starbucks, hadde vi begge planer om å gi hverandre et flyktig kyss på kinnet, men det føltes altfor dumt, et sånt kyss som du bare kunne gi til en tante, så vi bredte oss ut i en merkelig omfavnelse. Jeg følte meg like keitete, like smertefullt iakttatt, som den gang faren min dro meg rundt på dansegulvet for første gang. Det sjokkerte meg at kroppen til Richard var en kropp; håret og lukten av det, størrelsen på skuldrene hans under genseren. Omfavnelsen var ikke et sånt tørt møte mellom to sett med knokler som når lidenskapen har tørket ut. Det var mer som en skyggedans: Jeg tror at jeg fremdeles ville ha ham og at han ville ha meg, men vi hadde ikke berørt hverandre på veldig lenge. «Så varm du er,» sier Rich. «Jeg har gått på skøyter.» «På isen? I arbeidstiden?» «En slags kundepleie. En ny tilnærmingsmåte.» Rich og jeg har avtalt et møte for å snakke ut om tingene. Vi har truffet hverandre nesten hver dag siden han dro. Han har hentet Em på skolen som han lovet, og da ble han ofte igjen og spiste sammen med begge barna. Starbucks føles som det riktige stedet å komme til en forsoning, et moderne Ingenmannsland, et slikt sted som staser seg opp til å ligne på det hjemmet som vi alle er for travle til å oppholde oss i. Det er forbausende stille her inne, men møtet har den samme engstelsen over seg som det første stevnemøtet – vil han, vil han ikke? – bare at det nå handler om skilsmisse. Vil han, vil han ikke? Vi finner oss et par store, myke velurstoler i en krok, og Rich går for å hente noe å drikke. Jeg har bedt om en caffe latte med skummet melk; han kommer tilbake med den varme kakaoen som jeg har lyst på og trenger. Tørrpraten føles uutholdelig tørr; jeg er utålmodig etter å komme i gang med den ordentlige samtalen, slik at vi kan bli ferdige, på den ene eller andre måten. «Hvordan er det på jobb, Kate?» «Å, bra. Jeg kommer faktisk snart til å si opp. Eller jobben min kommer snarere til å si opp meg.» Rich rister på hodet og smiler: «De kommer aldri til å si deg opp.» «Nå ja, under visse omstendigheter vil de nok det.» Han gir meg det mann-i-hvit-frakk-blikket. «Vi snakker vel ikke om meningsløs selvoppofrelse, Mrs. Shattock, gjør vi det?» «Hvorfor spør du om det?» «Bare at jeg er gammel nok til å huske din Syklister mot atombombe-fase.» «Jeg har gitt dette firmaet alt, Rich. All den tiden som skulle brukes på deg og barna.» «Og deg selv, Kate.» En gang kunne jeg lese ansiktet hans som en åpen bok, nå har boken blitt oversatt til et annet språk. «Jeg trodde du ville like det, Rich. At jeg kommer meg ut av systemet.» Han ser yngre ut etter at han forlot meg. «Moren din tror at jeg har slått ut håret.» «Moren min tror Grace Kelly har slått ut håret.» Vi ler begge to, og et øyeblikk er Starbucks fylt med lyden av Oss. Jeg begynner å fortelle den historien som Winston fortalte meg. «Hvem er Winston?» «Det er han som jobber i Pegasus Taxi, men det viser seg at han er filosof.» «En filosof som kjører drosje høres trygt ut.» «Nei, han er fantastisk, faktisk. I alle fall: Winston fortalte meg historien om en general som fant en stamme ved en foss, og stammehøvdingen …» «Cicero.» «Nei …» «Cicero, det er av Cicero.» Mannen min deler en kjeks i to og gir meg den ene biten. «La meg gjette. En som er død for lenge siden og som jeg aldri har hørt om fordi jeg gikk på en elendig skole, men som utgjør en viktig del av ethvert sivilisert menneskes utdanning?» «Jeg elsker deg.» «Så, du skjønner, jeg har vurdert å flytte bort fra den fossen for å finne ut om jeg kunne høre bedre.» «Kate?» Han skyver den høyre hånden sin over bordet, så den ligger nær min. Hendene våre ligger ved siden av hverandre som om de venter på at et barn skal tegne rundt dem. «Det er ikke noe mer å elske, Rich, jeg er blitt helt hul. Kate bor ikke her lenger.» Nå ligger hånden oppå min. «Du nevnte noe om å dra bort fra fossen?» «Jeg tenkte at hvis jeg, hvis vi flyttet bort fra fossen, så kunne vi høre igjen, og så kunne vi finne ut om …» «Om det var støyen som hindret oss i å høre eller om vi ikke hadde noe mer å si hverandre lenger?» Kjenner du de øyeblikkene – den rene og skjære barmhjertige lettelsen over at det er noen der ute i verden som vet hva du tenker idet du tenker det? Jeg nikker takknemlig. «Jeg heter Kate Reddy, og jeg er arbeidsnarkoman. Er det ikke det de må si når de går på de møtene?» «Jeg har ikke sagt at du er arbeidsnarkoman.» «Hvorfor ikke? Det er sant, er det ikke? Jeg kan ikke ’kutte ut’ jobben. Det gjør meg til misbruker, ikke sant?» «Vi behøver bare å kjøpe oss litt tid, det er det hele.» «Rich, husker du da Em prøvde å redde Tornerose? Jeg tenker stadig på det.» Han gliser. Noe av det fineste med å ha barn er at du sitter med de samme gode minnene som et annet menneske: Man kan fremkalle den samme fortiden. To tilbakeblikk med bare ett bilde; er det like bra som to hjerter som banker som banker i takt? «For ei skrulle. Hun var så ute av seg da hun ikke kunne få tak i den dumme prinsessen, ikke sant?» sier Rich med den forbitrete stoltheten som Em fremkaller hos oss. «Hun ønsker virkelig at du kommer hjem igjen.» «Og du, hva ønsker du, Kate?» Muligheten til å si noe stolt og trassig henger der i luften og venter på å bli plukket ned som en moden frukt. Jeg lar den henge og sier: «Jeg ønsker også å komme hjem.» Tornerose hadde bestandig vært yndlingsfilmen til Em, den første videoen som hun virkelig lot seg merke av. Da hun var to år gammel, ble hun besatt av den og sto foran tv-en og brølte: «Spole, spole!» Hun brølte alltid under den scenen der Aurora med det lamslåtte dukkefjeset sitt går opp den lange trappen til kvistværelset, forfulgt av skyggen fra en ravn og en nifs, kneggende latter. Det tok lang tid før Richard og jeg skjønte hva som gjorde at Emily ble så rasende, men plutselig skjønte vi det. Hun ville at vi skulle spole båndet tilbake, slik at Prinsessen ikke kom seg opp på kvistværelset, så hun aldri ville stikke fingeren sin på teinen til den gamle konen. En dag forsøkte faktisk Emily å klatre inn i tv-apparatet: Jeg oppdaget at hun sto på en stol og forsøkte å stappe foten med den røde skoen inn i skjermen. Jeg antar at hun hadde planer om å gripe tak i den ulykkelige Prinsessen og hindre henne i å møte sin skjebne. Vi snakket lenge sammen – vel, jeg snakket, og hun lyttet – om at du bare måtte la slike ting skje, fordi selv når det ble skummelt så visste historien hvor den skulle, og du kunne ikke hindre den uansett hvor intenst du ønsket at du kunne det. Og det fine var at du visste at det ville ende godt til slutt. Men hun ristet sørgmodig på hodet og sa: «Nei. Spole, mamma, spole!» Kort tid etter overførte datteren min lojaliteten sin til Dinosauren Barney, som ikke inneholdt noen mørke gjerninger som påkrevde hennes personlige inngripen. Voksne ønsker også å spole livet tilbake. Det er bare det at vi på veien mister evnen til å brøle det ut. Spole, spole. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.